De kjenner meg ikke, som jeg i virkeligheten er!" skriver Thérése noen få måneder før sin død til sin venn Abbé Bellibre. Denne vennskapelige bebreidelse gjelder også mange av dem, som forsøker å lære Thérése å kjenne - gjennom hennes selvbiografi, bøker og fordypelse i hennes lære.
Men hvem er denne unge jente, som kun blev 24 år gammel, og hvis liv ikke fremviser interessante oplevelser?
Som den yngste blev Thérése elsket og forherlighet av sine store søstre Pauline, Marie, Léonie og Céline og især av sin far, som kalte henne 'min dronning'.
Det viste seg hurtig, at Thérése var særdeles intelligent. Som fireårig jente kunne hun lese og hun elskede å imitere andre personer.
"Hele mitt liv har det behaget den gode Gud å omgi meg med kjærlighet, mine tidligste miner er preget av smil og de ømmeste kjærtegn!...Men har Han anbrakt meg midt i så meget kjærlighet, så har Han også ...skjenket meg et kjærligt og følsomt hjerte. Jeg holdt da også meget av Far og Mor og viste dem min kjærlighet på tusende måter, ettersom jeg var et meget impulsivt barn."
Thérése var oppfinnsom, når det gjaldt å vise sin kjærlighet:
"I slutten av et brev tilføyer Mor: 'Nå kommer den lille nettopp og stryker sin lille hånd over mitt ansikt og kysser meg. Hun vil alltid være sammen med meg ; hun holder meget av å komme i hagen, men hvis jeg ikke er der, vil hun ikke bli der og gåter, inntil man bringer henne tilbake til meg.'" (s.18)
Thérése var et følsomt barn, som let ble beveget, gråt på
alle mulige tidspunkter og av de merkeligste grunner: Fordi hun ikke
måtte gå til undervisning med sin storesøster Pauline, fordi hun skjentes med
sin storesøster Céline, men også fordi hun var redd for noe, hun hadde gjort
galt.
Thérése, som var egensindig og stolt, viste hva hun ville. Hennes mor skrev: "Med den lille villbassen derimot vet man ikke riktig hvordan det skal gå, hun er så litem, så ubesindig, hun er mere intelligent end Céline, men ikke nær så blid. Hun er besatt av en nesten uovervinnelig stahet, når hun siger 'nei', kan intet rokke henne, om man satte henne en hel dag i kjelleren, ville hun heilere tilbringe natten der, enn si 'ja'." (s.21)
En dag kom Lbonie og tilbød sine to små søstre noen stoffrester i en kurv. Céline tog et vakkert bånd, mens Thérése tog kurven med det hele: "Jeg velger det hele!" (s.27) Senere så hun i denne episode et bilde på sitt liv: Hennes temperament trakk henne til det absolutte.
"Jeg forstod, at det var mange grader av fullkommenhet, og at det står enhver sjel fritt å besvare Guds tilbud, å gjøre 1itt eller meget for Ham, kort sagt å velge mellom de ofre, Han krever. Likesom i min spede barndom utbrøt jeg så: 'Min Gud, jeg velger alt. Jeg vil ikke være en halv, jeg er ikke redd for å lide for Deg, jeg frykter kun en ting, det er, at jeg selv skal beholde min vilje; ta den, når jeg 'velger alt' hva Du vil!...'" (s.27)
Den lykkelige tid sluttet, da Zélie Martin blev alvorlig syk. Man forsøkte å skjule mors alvorlige sykdom over for de yngste barn. Denne mangel på åpenhet er en av grunnene til, at Thérése mistet sitt lykkelige sinnelag etter morens død.
Som alle barn i aktok Thérése sin omverden med åpne øyne. Der var ingenting som var skjult for henne.
"Alle enkeltheter ved vår elskede mors sykdom er ennå lyslevende i mitt hjerte." (s.30)
Théréses første beslutning etter begravelsen var, at hun valgte den 16 - årige storesøster Pauline til sin nye mor. Perioden fra moderens død til hun blev 14 år, var den mørkeste periode i hennes liv.
"De skal vide, moder, at etter mors død skiftede min 1ykkelige sinnstilstand fullstendig; jeg, som hadde vært så livlig og så meddelsom, blev stille og sjenert. Jeg blev overdrevent følsom.." (s.31 - 32).
"Jorden syntes meg et landflyktighetens land, og jeg drømte om himmelen." (s.34) Himmelen, det var stedet, hvor hennes mor og hennes avdøde søsken bodde.
Tre måneder etter moderens død flyttede hr. Martin med sine barn til Lisieux, hvor de hadde familie. Livet var rolig og Thérése tilbrakte ettermiddagene med å være sammen med sin far. Men hun fø1te seg ikke til pass i hverdagen. Hun blomstrede kun opp om søndagen, når hele familien var samlet og tilbrakte dagen i fellesskap. Når det så var på tide å gå i seng, kom de mørke og triste tanker tilbake.
"Jeg husker, at min glede var ublandet inntil komplet (aftenbønnen), men under denne andakt tenkte jeg på, at hviledagen lakket mot enden, og at i morgen skulle jeg begynne livet igjen, arbeide, lese lektier, og mitt hjerte følte den jordiske utlendighet." (s.39)
Thérése var redd for mange ting. Heldigvis kunne Pauline berolige henne og forklare henne tingene. Hun var f.eks. redd for, at ikke alle i himmelen var lykkelige på samme måte. Pauline hentet et glass og et fingerbø1 og fylte dem begge helt opp til randen med vann, idet hun erklærte, at det var et bilde på menneskene i himmelen: Der fantes ikke sjalusi på grunnen av størrelsen. Alle var fylt med lykke likesom glasset og fingerbølet var fylt med vann!
Men der var også angsten for at miste faren, likesom hun hadde mistet sin mor.
Da Thérése var åtte og halvt år gammel, kom hun på kostskole hos Benediktinerinderne, Det ble ikke den lykkelige tid, som hun hadde hørt om fra sine søsken, fordi hun var ute av stand til å slutte seg til en gruppe uten for familien. Denne nye prøvelse førte til, at Thérése i den grad ble innadvendt, at hun kun følte seg tilpass og fri, når hun var hjemme i familiens midte.
Thérése følte seg særlig knyttet til sin søster Céline. Alt, hva der dreiede seg om Céline, opptok henne dypt. Hun kunne ikke fatte, at hun ikke fikk lov til å følge med til Célines forberedelsesundervisning til den første hellige kommunion (altergang). Og hun var utrøstelig, da Céline i tre dager skulle bo på skolen som en del av forberedelsen.
Karakteristisk for Théréses sinnstilstand og hennes selvstendighet er følgende begivenhet, som viser, at hennes selvstendighet kun var lammet, men ikke utslettet: "En aften hørte jeg Dem si, at etter den første kommunion måtte man begynne et nytt liv, og ' straks bestemte jeg meg for ikke å vente til den dag, men å begynne det nye liv sammen med Céline." (s.51)
Thérése overvant aldersforskjellen ved å ha det samme mål for øye.
Der var ennå ikke gått fem år etter moderens død, før Thérése ennå engang ble såret så dypt, at såret ikke ville lege. Hennes andre 'mor' Pauline forberedte seg til at gå i i karmeliterklosteret i Lisieux. Ingen i familien tenkte på at forberede Thérése på avskjeden. Hun var jo vant til å skjule alle sine bekymringer og sorger, så man viste ikke noe om hennes problemer i skolen. Familien tok feil og oppfattet Théréses tårer og føylighet utelukkende som et barns svakhet.
Pauline hadde lovet, at hun ville vente på, at Thérése var gammel nok til, at de sammen kunne gå i i klosteret. Ved et tilfeller hørte Thérése, at Pauline snart skulle begynne sitt klosterliv. Hun forstod med det samme, at det ikke var tale om at vente på hverandre, og at hun nå ville miste sin andre mor...og bli sviktet ennå en gang. Da Pauline endelig lag merke til Théréses forskrekkelse, forsøkte hun at forklare det liv, hun valgte.
Midt i den nye prøvelse fikk
Thérése en kraft, som var som et 1øfte. Hun følte en indre stemme og var i stand
til å skille den fra alt det,
der var uekte.
"Når jeg i tankerne gjenkalte meg alt, hva De hadde fortalt, følte jeg, at
Karmel (klosteret hvor Pauline ville gå i) var den ørken, i hvilken Vårherre
ønsket, at også jeg skulle skjule meg. Jeg følte det med en sådan kraft, at der
ikke var den minste tvil i mitt hjerte; det var ikke en barnlig drøm, som hadde
henrevet meg, men sikkerheten om et guddommelig kall; jeg ville gå i i
Karmel, ikke for Paulines skyld, men kun for Jesus. Jeg tenkte på mange ting,
som ord ikke kan gjengi, men som etterlot en stor fred i min sjel." (s.52)
Thérése tok en bevist beslutning. Hun fornemmede, at hun ikke kunne 1øpe etter Pauline og gjøre, som hun gjorde, for å overvinde adskillelsen. Hun forstod, at hun hadde brukt for, at Gud gi henne kraft, så hun var i stand til selv å klare livet.
Men Thérése var ennå langt fra at realisere det, hun hadde fått som et 1øfte. Avskjeden med Pauline opplevde hun som om hennes verden styrtet sammen.
Denne andre adskillelsen provoserte frem angstfornemmelser: Thérése ristet i hele kroppen, skrek av forskrekkelse og hadde tvangsforestillinger. Det er typisk, at sykdommen brøt ut, da faderen var på reise med Marie og Léonie. Thérése og Céline bodde i den tid hos deres onkel og tante. Siden Paulines inntreden hadde man i familien kun lagt merke til, at Thérése led av hovedpine. En aften ville onkelen glede sin niese med noen erindringer om hennes mor. Noen timer senere ristet Thérése over hele kroppen, og det var umulig at transportere henne hjem. Familien var redd for, at hun ville dø eller bli skinnsyk. Hennes tilstand forbedrede seg, så hun kunne være med til Paulines ikledning. Thérése var så lykkelig, da hun satt på sin søsters klær, at man trodde at hun var helbredet igjen. Dagen etter rammet sykdommen henne ennå mere alvorlig, og familien mistede alt håp om, at deres yngste kunne bli rask igjen. Da Pauline blev ikledd ordensdrakten, hadde Thérése forstått, at separasjonen var definitiv. Dette provoserte frem en ny krise. "...jeg sa og gjorde ting, som jeg ikke mente; jeg syntes nesten alltid å tale i villelse og si ting, som ikke hadde noen mening, og likevel er jeg sikker på aldri et øyeblikk at have været berøvet bruke av min fornuft. Det så ut, som om jeg var besvimt, da jeg ikke gjorde den minste bevegelse, og ved disse annledninger kunne man have gjort ved mig, hva man ville, endog drept mig, og dog hørte jeg alt, hva man sa omkring meg, og jeg husker ennå alt. Det hendte meg engang å ligge lenge uten at kunne åpne øynene, for så at åpne dem et øyeblikk, når jeg befant meg alene." (s.57)
Den 13. mai ropte Thérése som under tvang etter Marie, som hun kalte 'mor'. Da Marie kom til sengen, var hennes lillesøster ikke i stand til å vise, at hun gjenkjente henne. I deres angst vendte Léonie og Marie seg i bønn foran en Mariastatue, som i lang tid hadde været i familiens besittelse, og selv om det ikke ble oppdaget av omverdenen, tilsluttede Thérése seg deres bønn.
"Plutselig syntes den hellige Jomfru meg så nydelig, at jeg aldri hadde sett noe så skjønt, hennes ansikt uttrykte en usigelig godhet og kjærlighet, men hva der trengte helt inn i dypet av min sjel, det var den hellige Jomfrus henrivende smil. Så forsvant all min pine, to store tårer brøt frem fra mine øyne og løp langsomt nedover mine kinn, men det var tårer fremkallt av en ublandet glede." (s.60)
Denne opplevelse befridde Thérése fra angsten og tvangsforestillingene. Dermed hadde hun overstått den største prøvelse i sin barndom, men det skulle ennå ta lang tid, før hun kunne leve som andre barn.
Uten å tenke nærmere over det, fortalte Thérése opplevelsen i karmelklosteret. Nonnene misforstod beretningen, og gjennom spørsmålene oppdagete Thérése, at man ville presse henne inn i bildet av et vidunderbarn. Hun blev i den grad forvirret, at hun følte seg som en løgner.
Det var første gang i sitt liv, at Thérése blev konfrontert med det, som ville forblive hennes 'kjensgjerning'. Hun forstod helligheten på en annen måte, enn hennes omverden gjorde det. Thérése var langt fra mirakeltroen, som blev dyrket den gang. Hun levde i tro og håp i stedet for å søke fantastiske oplevelser.
Et år senere feirede Thérése sin første kommunion. Inntil da viste hun, at Gud elsker alle mennesker, og hun hadde opplevd denne kjærlighet i familien. Men denne Gud hadde også tatt hennes mor og hennes søster bort, og det hadde været et dypt sår. Ved sin første kommunionen følte Thérése stor fred og forstod, at Gud elskede henne personlig i Jesus Kristus.
Etter forfremmelsen i juni måned begynte hun på ny på kostskolen. Hun var en dyktig elev og fikk gode resultater, men hennes evne til at kommunisere uten for familiens grenser var ennå ikke helt i orden. Thérése var ikke i stand til at finne venner, hun var ensom og alene.
I oktober 1886, da Thérése var tretten år gammel, mistet hun sin søster Marie, som fulgte etter Pauline i karmelklosteret. Det var ennå en sjok for Thérése, som allerede to gange hadde mistet kjære mennesker. Marie var uunnværlig for Thérése. Hun var den eneste som Thérése betrodde seg. Marie veiledet Thérése, som led under skrupler, d.v.s. at hun var overfølsom over for de minste feil eller ufullkommenheter. "Jeg holdt så meget av henne, at jeg ikke kunne leve uten henne." (s.80)
Det var gått over ti år siden Théréses sinnstilstand blev
forandret. Det gudsbilde, som omverdenen dyrkede, kunne ikke være til gavn for
hennes helbredelse. Tvert i mot fremmede det pikens skrupler, angst og sykelige
egosentrisk.
Juleaften, når familien kom hjem etter midnattsmessen, var det skikk, at barnene
hentet gavene ut av strømpene, som de hadde hengt op ved kaminen. Men denne
gang bemerkede faderen, som var trett, til Céline, at det nå var siste gang, for
Thérése var blitt alt for gammel. Thérése, som hørte dette, gikk
opp på sitt værelse for at ta overtøyet av. Normalt ville hun hadde grått over
bemerkningen, men hun var i stand til at beherske seg og pakkede sine gaver ut
med glede.
Céline ville ikke tro sine egne øyne.
"I denne strålende natt begynte mitt livs tredje avsnitt, det vakreste av dem alle, det rikeste på Himlens nåde. På et øyeblikk fullendte Jesus det verk, som jeg ikke hadde kunnet gjøre i løpet av ti år, idet Han tok til takke med min gode vilje, som jeg aldri hadde manglet...Jeg følte kort sagt kjærligheten trenge inn i mitt hjerte, en trang til å glemme meg selv, for å glede andre, og fra det øyeblikk blev jeg lykkelig." (s.88)
Thérése fant tilbake til den sunne realistiske karakter, som hun hadde arvet fra sin mor. I stedet for å være innadvendt åpnede hun seg over for omverdenen og oppdaget, at lykken finnes i hengivelsen til en annen, til et 'du', og ikke ved å dreie rundt om seg selv. Hun begynte nå også å finne sitt personlige kall som karmeliternonne og søkte om opptagelse i klostret.
Thérése utviklede en stor åndelig aktivitet i ønsket om å arbeide for 'syndernes omvendelse'. Hun ville likesom apostelen Peter bli en 'menneskefisker'. "Jesu utbrøt på korset gjenlød også stadig i mitt hjerte: 'Jeg tørster'. Disse ord tente i meg en ukjent og meget levende ild. Jeg ville gi min Brudgom å drikke, og jeg følte meg selv fortæret av tørst etter sjelen." (s.88)
Den sykelige frykt for dødssynden og helvete skulle forsvinne for at kjærligheten kunne få plass, den kjærlighet, som er til stede for de andre.
Frankrike var på den tid i opprør på grunnen av et grusomt dobbeltmord, og avisene presenterte morderen Pranzini som et uhyre. Thérése så i ham sitt 'første barn'. Hun, som hadde været hundrede prosent lydig, overtrådte faderens forbud mot å lese aviser for å følge med i rettsaken. Hun bad og ofrede for hans omvendelse - også fordi hun ønskede et tegn, som kunne vise henne, at det skjulte liv i klosteret var fruktbart.
Dagen etter henrettelsen leste hun, at Pranzini i siste øyeblikk hadde bedt om å kysse korset. Dette var det tegn, hun hadde bedt om, for at få mod til at fortsætte på sin vei som menneskefisker.
Alt dette forsterket hennes ønske om så snart som mulig å gå i i karmelklosteret. Men Thérése var kun fjorten et halvt år gammel. Thérése forstod sitt kall som et umiddelbart kall fra Guds side, og hun var i den grad opptatt av å fremskynde sin inntreden, at hun ikke fant tid til å overveie adskillelsen fra sin elskede far. Der var i øyeblikket andre hindringer, som skulle overvindes.
Théréses far kjempet ikke imot hennes ønske, men onkelen skulle som formynder også gi tillatelse, og han forbød Thérése å tenke på det og nektet å beskjeftige seg videre med saken. Thérése, som alltid hadde vært den gråtende og overfølsomme barn, var etter hans mening ikke i stand til å leve det strenge klosterliv - og hun var jo kun femten år. Da onkelen endelig ombestemte seg, var klosterets prest Théréses største motstander. Han forlangte, at hun skulle vente til hun var enogtyve år gammel.
Det siste halve år før sin inntreden i klosteret, gjennomgikk Thérése forskjellige erfaringer, som hjalp henne til å finne sin egen identitet. Hun blev konfrontert med alt det, hun ville oppgi. Hun blev vitebegjærlig og opptok seg med forskjellige fag og bøker. Hun oppdaget sine kunstneriske evner. For å gjennomføre sin inntreden, blev hun nødt til å stå imot både prester og biskopen. Familien styrket hennes nyvakte selvtillit.
På tross av alle hindringer mistede Thérése ikke motet til
at kjempe for sitt kall. Den 31. oktober 1887 reiste hun sammen med sin far til
biskopen av Bayeux. For å virke mer voksen, hadde hun for første gang i sitt
liv satt håret op i en knute. Med humoristisk sans beretter hun om dette besøk.
"Han førte oss gjennom flere meget store værelser behengt med
bispeportretter, og ved å se meg selv i disse store salonger, følte jeg meg som
en stakkes lite
menneske, og jeg spurte meg selv, hva jeg turde si til biskopen." (s.105)
Thérése skulle selv frembringe sitt anliggende. Biskopen, som trodde at hun handle etter faderens ønske, foreslo, at hun skulle rette seg etter det, klosterpresten sa. Da Thérése fortalte, at hun i lang tid hadde ønsket å bli nonne, smilte han på grunnen av hennes ungdom. Det kunne da ikke ligge så forferdelig langt tilbake!
"'De kan tross alt ikke si, at De har hatt dette ønske i 15 år!' - 'Nei, det er sant,' svarte jeg, idet jeg også smilte. 'Men der mangler ikke mye, for jeg har ønsket å blive klostersøster like fra jeg var ganske liten...'" (s.106)
Det var godt, at hennes inntreden i klosteret blev utsatt, for Thérése tok en reise ut i den store verden. Det var den gang sjeldent, at en ung jente dro på pilgrimsreise til Rom. Thérése ville be paven om å ta en beslutning i hennes sak.
Alpenes naturskjønnhet og de store italienske malerier og kunstverker beriket Thérése, men mest av alt nøt hun oppholdet i Rom. Pave Leo XIII henviste Thérése til, at hun skulle holde seg til det, forstanderne sa. Dette var en stor og uventet skuffelse. Men selv om hun var bekymret, mistet hun ikke freden, for hun husket dagens evangelium: "Frykt ikke, du lille hjord, for deres fader har besluttet å gi dere Riket. "(Luk 12,32)
"Dypt i mitt hjerte følte jeg en stor fred, ettersom jeg hadde gjort overhode alt, hva der stod i min makt, for at etterkomme det, Vårherre forlangte av meg, men denne fred lå meget dypere nede og bitterhet fylte min sjel, når Jesus tidde." (s.124)
På tross av dette nøt Thérése resten av reisen og blev fascinert av Firenze, Pisa, Genua og deres severdigheter.
Da hun kom hjem til Lisieux, fikk hun vite, at hun kunne gå i i klosteret etter fastetiden. Det var alt for tydelig, at det hele ikke var et moderløst barns ønske, fordi hun ville forenes med sine søstre, men at det dreiede seg om Guds kall, som forberedte henne til hennes oppgave i Kirken.
"Først mente jeg, at jeg ikke behøvde å føre et så regelbundet liv, som jeg pleide, men snart forstod jeg verdien av den frist, som ble skenket meg, og jeg bestemte meg for mer enn noen gang å følge et liv i alvor og spægelse. Når jeg sier spcegelse er det ikke for å gi det utseende av, at jeg foretog botsøvelser, ak! jeg har aldri gjort en eneste...Mine anstrengelser bestod i å knuse min vilje, som alltid var parat til å gjøre seg gjeldende, å tilbakeholde en replikk, å gjøre små tjenester uten å fremheve dem, å utelate å stutte ryggen, når jeg satt, o.s.v., o.s.v.. Det var ved utøvelsen av disse småting, at jeg forberedte meg..."(s.132)
I karmelklosteret (1889 - 1897)
Endelig var mitt ønske gått i oppfyllelse!
Den 9. April 1888 begynte Théréses liv som karmeliternonne. Selvbiografien viser, hvor stor avskjedssmerten var. Théréses kjærlighet til familien var helt åpen, naturlig og spontan. Hun fulgte sitt kall inn i klosteret, men smerten var der også.
"Endelig var mine ønsker oppfylt, min sjel følte en fred så blid og så dyp, at det ville være meg umulig å uttrykke den, og gjennom de forløpne syv år er denne inderlige fred forblitt min lodd, den har ikke forlatt meg, selv i de største prøvelser." (s.134)
Hurtig nok forstod Thérése, at hennes vei ikke skulle være preget av den strenghet og bot, som tilhører de 'store sjelen'.
'Den lille vei', som hennes åndelige lære senere blev kalt, er en forlengelse av Théréses natur. Naturens begrensninger og hennes skrupler hadde vist henne, at det ikke var det ytterliggående, Gud forventede av henne. Han ville, at hun skulle gi slipp på alle åndelige rikdommer over for ham.
I klosteret lærte Thérése å leve med konflikter. Ved å tre inn i karmelklosteret, ble dets fellesskap Théréses nye familie. Når der oppstod konflikter, fantes der ingen mulighet for at unnvike, som hun ennå kunne, da hun gikk på kostskole. Thérése nektet å 'flykte'. Hennes søstre, Pauline og Marie, som hun møtte igjen i klosteret, var ikke mer midtpunktet. De var blot to av tyve søstre, og gruppens midtpunkt var uten tvil priorinden M. Gonzague, som var energisk, klok og forsvarer klosterets interesser i høy grad. Men hun var i skiftende humør og ikke i stand til å samle klosterets beboere i et kjærligt fellesskap, slik som Teresa av Avila, som reformerte karmelitene, hadde hatt det for øye. Klosterlivet var preget av tidens fromhet - man øvede streng askese.
Priorinnen behandlet Thérése meget strengt, kritiserte og ydmykede henne. Det hadde været naturlig, om Thérése hadde søkt trøst hos sine søstre, som alle ville ha forstått, men hun viste, at det ville sette hennes klosterliv på spil. Å søke trøst, det betød for hennes natur, at hun unnvek de konflikter, hun skulle leve med, for i stedet å bygge seg en hyggelig rede. Samværet med Pauline (Sr. Agnes) blev til en smertekilde, fordi hun ikke tillot seg å tale fritt med henne på grunnen av klosterreglen, som foreskrev, at man kun hadde samtaler på fastsatte tidspunkter. Thérése tok den beslutning alvorlig, at hun var i klosteret for Guds skyld og ikke for at være sammen med sine søsken.
I mai måned avlagte hennes søster Marie 1øfterne. Til forberedelsen kom hennes åndelige veileder, jesuitten Pichon. Inntil da hadde Thérése ikke hatt en veileder, fordi hun ikke kunne åpne seg over for andre mennesker, men nå åpnet hun seg helt og holdent for denne prest. P. Pichon hadde ment, da han så Thérése i bønn i koret, at hun bare var en ung jente uten noen særlige problemer. Etter skriftemålet erklærte han: "Overfor Gud, den hellige Jomfru og alle helgener erklærer jeg, at De aldri har begått en eneste dødssynd." (s.135)
Denne høytidelige måte å uttrykke seg på kom uten tvil av, at han ville berolige Thérése, som var tilbøyelig til skrupler. P. Pichon, som selv hadde opplevd jansenismens feiltagelser, prediket nå kjærlighetens Gud. Fra den dag av fant Thérése sjelefreden igjen, og hun blev befridd fra alle de trengsler, hun hadde opplevd i løpet av de siste fem år.
Men Thérése skulle også klare en anden prøvelse, som kom utenfra. I mai 1887 ble faderen ramt av en hjerneblødning, som fremkalte en lammelse i begge ben. Han overvant dette og tok med Thérése på Romreisen, men kun fire måneder etter Théréses inntreden forsvant han. Etter fire dager ble han funnet i Le Havre. "De husker, kjære moder, våre bitre timer i juni 1888, og især den 24. i måneden; disse erindringer er for sterkt inngravert i våre hjerter til at det vil være nødvendig at nedskrive dem." (s.139)
Faderen klarte også den andre hjerneblødning, og han deltok den 10. januar 1889 i Théréses ikledningsseremoni.
"Som jeg har fortalt, var den 10. januar en triumf for min konge (Théréses fader), og jeg sammenligner den med Jesu inntog i Jerusalem, palmesøndag. Likesom denne vår guddommelige Mesters ene dags herlighet ble fulgt av smertefulle lidelse, som Han ikke var alene om å bære, idet Jesu lidelse gjennomboret Hans moders hjerte som et sverd, på samme måte led våre hjerter sammen med ham, som vi elskede høyst på jorden. Jeg husker, at jeg i juni 1888 på tidspunktet for våre første prøvelser sa: 'Jeg lider meget, men jeg føler, at jeg ennå kan utholde større prøvelser.' Jeg tenkte ikke den gang på de prøvelser, som var forbeholdt meg. Jeg viste ikke, at min kjære Far den 12. februar, en måned etter min i kledning, skulle drikke den bitreste, den mest ydmykende kalk.
Åh, den dag sa jeg ikke, at jeg kunne lide ennå mer." (s.141)
Lidelsen, Thérése taler om, startede den 12. februar samme år, da hr. Martin blev innlagt på psykiatrisk avdeling i Caen, hvor han tilbrakte de siste tre år av sitt liv. Den gang anså man nervesykdommer som en stor ydmykelse, idet de enten var en særlig prøvelse fra Guds side, eller djevlen var med i spillet. Omverdenen hadde ingen situasjonsfornemmelse, og man talte både i klosteret, men også uten for klosterets murer om, hvordan de syke ble behandlet, og at Théréses inntredelsen hadde provosert sådan et sjokk, at hennes far var brutt sammen. Det er forståelig, at dette hadde en innflytelse på Théréses sinnstilstand. Da hun selv gjennomskuet sammenhengen, kastet det henne ikke ut i sykdom som tidligere, men hun opplevde det som en renselse som førte henne frem i hennes åndelige liv og vekst.
"Fars tre års martyrium forekommer meg de beste, det mest fruktbare år av hele vårt liv, jeg ville ikke bytte dem...Mitt ønske om lidelse var blitt oppfylt i høyeste grad...Åndelig tørke var mitt daglige brød, og skjønt jeg måtte unnvære enhver trøst, var jeg likevel den lykkeligste av alle skapninger, ettersom alle mine ønsker ble oppfylt." (s.141)
Hun oppdaget, at denne vei var etterfølgelse av Kristus og lærte gjennom omstendighetene å bære alt det, som var i motsetning til det, hun ønsket. Da man utsatte hennes 1øfteavleggelse åtte måneder, var det et stort offer for henne, men hun forstod, at hennes ønske om at avlegge løfterne var meget egoistisk:
"...en dag under bønnen forstod jeg, at mitt brennende ønske om løfteavleggelse var blandet med en stor del egenkjærlighet. Ettersom jeg hadde gitt mig selv til Jesus for at glede Ham og trøste Ham, skulle jeg ikke tvinge Ham til at gjøre min vilje, i stedet for Hans." (s.142)
Thérése var blitt fri fra narsissistisk selvopptatthet. Man finner hos henne ingen jakten etter åndelig glede. Hun ville elske og det betød, at hun var parat til at gå inn på partnerens betingelser uten at ta hensyn til seg selv.
Dagen, da Thérése avlagt sine løfter, var en dag som alle andre. Hun var ikke trøstet, men i 'ørkenen'. Hun elskede bilde av den sovende Herre, som hun ikke ville vekke, sådan som disiplene gjorde det, den gang de seilte på sjøen. Det var for Thérése et bevis på hennes tro og tiltro til Herren. Hun viste, at menneskene helst vil føle Gud, at de ønsker, at Gud står til rådighet for dem. Thérése hadde både hos seg selv og andre fristelsen til å remse anstrengelsene opp for Gud, men hun forstod, at dette er helt uvesentlig. Det kommer an på, med tillit og tålmodighet, å ta imot livet, sådan som det er. Det er et tegn på tro.
Viktige ble møtet med fransiskanermunken Alexis Prou, som hadde det rykte, at han forstod seg bedre på å omgås store syndere enn fromme nonner. Thérése led alltid meget, når kommunitetet skulle høre foredrag, fordi det alt for ofte kun ble preket frykt og angst.
"Jeg hadde den gang store indre prøvelser av enhver art (i den grad, at jeg undertiden var i tvil om, at der var en Himmel). Jeg følte meg tilbøyelig til ikke å si noe om min indre tilstand, da jeg ikke viste, hvorledes jeg skulle uttrykke meg, men når jeg trådt inn i skriftestolen, før jeg følte min sjel åpne seg. Etter kun å ha sagt noen få ord, ble jeg forstått på ganske vidunderlig måte, presten gråt bokstavelig talt mine tanker og leste i min sjel som i en åpen bok, bedre enn jeg selv. Han kastet meg for fulle seil ut på tillitens og kjærlighetens bølger, som tiltrakk meg så sterkt, men som jeg ikke turte våge meg ut på. Han sa, at mine feil ikke gjorde Vårherre redd av det...Aldrig før hadde jeg hørt si, at ens feil ikke gjorde den gode Gud redd av det, denne forsikring fylte meg med glede og fikk meg til tålmodig å utholde livets landflyktighet. Dypt i mitt hjerte følte jeg, at det var sant, når Vårherre er mer kjærlig enn en moder, og De, kjære mor, er De ikke alltid parat til å tilgi meg de små skuffelser, som jeg ufrivillig forvolder Dem...Min natur er sådan, at frykten får meg til at vike tilbake, men ved kjærlighet går jeg ikke alene frem, men jeg flyver." (s.154)
Erfaringen av menneskelig kjærlighet var for Thérése veien til en gudserfaringen.
I 1893 utløper Moder Gonzagues periode som priorinde, og Théréses søster, Pauline (Sr. Agnes) ble valgt som klosterets priorinde. Men omstendighetene var vanskelige. Da den tidligere priorinde hadde en dominerende karakter, var det ikke mulig, at Pauline overtok hele ansvaret med det samme. Som det var skikk i klostre, blev den tidligere priorinde novicemester, som betød, at hun var ansvarlig for å føre de yngste søstre inn i klosterlivet. Pauline viste, at Thérése var dyktig nok til å utjevne Sr. Gonzagues karakter og beordrede, at hun skulle hjelpe i novisiatet, hvor der var fem unge søstre.
Jo mer Thérése led under mørket og det legemlige og psykiske press, desto mindre var hun i stand til å lese åndelige bøker.
"Hvis jeg åpner en bok, skrevet av en religiøs forfatter (selv den vakreste, den mest rørende), føler jeg straks mitt hjerte snøre seg sammen, og jeg leser så å si uten å forstå, eller hvis jeg forstår, stanser mine tanker, uten at jeg kan fordype meg i det leste. Overfor denne avmakt kommer den Hellige Skrift og "Kristi Etterfølgelse" meg til hjelp; i dem finner jeg en og fullstendig ren næring. Men det er fremfor alt Evangeliet, jeg tyr til under mine betraktninger, deri finner jeg alt, hva som er nødvendig for min stakkes sjel. Jeg oppdager stadig nye klarheter i de skjulte og gåtefulle setninger." (s.159)
Det var skriftens ord, som bestyrket Thérése i hennes søken etter Gud. Dette er så meget overraskende, da man i den tid ikke var vant til å omgås bibelen, og Thérése var ikke i besittelse av en hel oversettelse. Johannes av Korset hadde hjulpet henne til å forstå den mørke natt. Han var hennes guide til den hellige skrift. Men alt det var kun en vei for å erfare Gud selv.
Céline (Sr. Genevieve) beretter: "Hun ville lære Gud å kjenne, liksom "oppdage hans karakter", og hvordan kunne hun lettere oppnå dette mål enn ved å studere de bibelske bøker, især evangeliet. Hun var også bekymret på grunnen av de forskjellige oversettelser. 'Hvis jeg var blitt prest', sa hun til meg, 'hadde jeg studert gresk og hebraisk for at kunne lese Guds ord slik som Jesus talte det i vårt menneskelige språk.'"
Helgenenes liv er alltid et levende evangelium, en utleggingen av Jesu budskap. Sådan også med Thérése. Hun leste selvstendig og fant alltid det, hun søkte etter.
Théréses omverden holdt meget av å telle, veie og samle åndelige verker, dyder, å gjøre bot og bringe ofre. Det kom an på den ytre prestasjon. Etter middelalderen forfalt den kristelige rettferdiggjørelseslære - at troen er virksom i kjærlighet (Gal 5,6), at mennesket alltid står med tomme hender foran Gud, og at Kristus er vår eneste rettferdiggjørelse - til en ukristelig "målefromhet". Derfor kjempet Luther imot denne holdning. Thérése løste Luthers spørsmål: 'Hvordan kan jeg få en nådig Gud?' i karmelspiritualitetens tradisjon. Hun var overbevist om Guds kjærlighet og uendelige barmhjertighet. Thérése ble fri av 'målefromheten' og næret kun den bibelske sinnstilstand å være som et barn foran Gud, å vite om sine egne begrensninger, å nære en stor og modig tiltro til Guds barmhjertighet. Thérése ville elske uten å telle, fordi hun selv hadde fått uten betaling.
Gjennom bibelen forstod Thérése det, hun selv hadde erfart, eller som hun ofte sa, det hennes "indre lærer" hadde lært henne.
"Min vei er helt tillit og kjærlighet… Jeg kan ikke forstå de mennesker, som er redd for sådan en kjærlig venn. Av og til, når jeg leser åndelige bøker, som beskriver de tusende besværligheter, man skal gjennomgå for at oppnå fullkommenhet og advarer mot de illusjoner, man kan falle for, så bliver min stakkes lille ånd trut av å lese det. Jeg lukker den kloke bok, som gir meg hovedpine, og som tørket ut mitt hjerte og griper etter Den hellige Skrift. Et eneste ord åpner min sjel for uendelige horisonter, fullkommenhetens blir lett, fordi jeg erkjenner, at det er nok, at vi erkjenner våres intet og kaster oss som et lille barn i Guds armer. De kloke bøker, som jeg hverken kan forstå eller utføre i gjerning, overlater jeg til de store sjeler, de store ånder, og jeg gleder meg over, at jeg er liten, fordi det er barna og de som ligner dem, som er innbudt ti1 det himmelske måltid."
Til novisene sa hun: "Man kan aldri ha for stor tillit til Gud, han er så mektig og så barmhjertig! Man oppnår hos Ham minst like så mye, som man håper." (s.254)
Thérése trøstet en misjonær ved å forklare, at barmhjertighet og rettferdighet ikke motsier hverandre hos Gud.
"Jeg vet ...at Gud er uendelig rettferdig, og den rettferdighet, som gjør så mange mennesker redde, er gjenstand for min glede og min tillit. Å være rettferdig, det bety ikke bare å være streng og å straffe de skyldige, det bety også å anerkjenner den oppriktige vilje og å belønne dyden. Jeg forventer av Guds rettferdighet like så meget som av hans barmhjertighet. Fordi han er rettferdig, er han 'barmhjertig og nådig, langmodig og rik på godhet. Han husker på, at vi kun er støv. Som en far elsker sine barn, sådan forbarmer Herren seg over oss'."
Hennes glede over, at skriften godkjente hennes egen erfaring, var uten grenser: Det kommer ikke an på ytelse (pestasjon), men på kjærlighet, hengivenheten. Å svare på Guds barmhjertighet bevirker, at mennesket blir Gud velbehagelig.
"Jeg forstår så godt, at det ikke er annet enn
kjærligheten,
som kan gjøre, at Vårherre finner behag i oss, og denne kjærlighet er det eneste
gode, jeg strever etter. Jesus viser meg den eneste vei, som fører til denne
guddommelige ild, denne vei er hengivelsen, som man finner den hos det lille
barn, som uten frykt sover inn i sin fars armer. 'Hvis noen er ganske lille,
så la ham komme til meg', sa Helligånden gjennom
Salomons munn, og den samme
kjærlighetens Ånd sier også, at 'barmhjertighet skal skjenkes de små'....
Hvis alle svake og ufullkomne sjelen følte det samme, som ... Deres lille Thérése
føler, så ville det ikke være en eneste, som oppgav håpet om at nå opp til toppen
av kjærlighetens fjell, ettersom Jesus ikke krever store handlinger, men kun
hengivelse og takknemmelighet...Det er alt, hva Jesus krever av oss; Han har slett
ikke brukt for våre handlinger, men kun for vår kjærlighet, når den Gud, som
erklærer, at Han ikke behøver å si til oss, at Han er sulten, har ikke været
redd for å tigge en smule vann hos samaritanene. Han var tørst.
Det universets Skaper bad Sin stakkars skapning om, da Han sa: 'Gi meg å
drikke', var kjærlighet. Åh, jeg føler mer enn noen gang, at Jesus liker
størst...,blant sine egne disipler finner Han. dessverre kun få hjerter, som
hengiver sig til Ham uten forbehold og som forstår ømheten i Hans uendelige
kjærlighet." (s.164 - 165)
Thérése var engstelig og plikt oppfyllende av natur. Hun var tilbøyelig til skrupler. Derfor viste hun, at regler og love kan skade det åndelige liv, og hun ble følsom over for enhver form for prestasjon. Selv om vi fra hennes medsøstre vet, at hun oppfyllte alle klosterlivets regler nøye, så må vi allikevel erkjenner, at hennes intensjon var rettet mot kjærligheten, og at hun ikke stolte på sine egne gjerninger. Ved å være tro også i de små ting, ville hun vise sin kjærlighet til Gud. Som ansvarlig for novisene, utla Thérése Esajasteksten (Es 58,5 - 7) ord for ord:
"Der finnes alle vegne fattige, svake, syke og undertrykte sjelen...Godt, kom i gang! Befri dem! Det betyder: Hvis man beretter over for deg om en feil, en av dine medsøstre har gjort, så tilføy aldri noe...Men tilføy en annen gang - fordi det ikke alltid er godt å motsi - en av hennes gode egenskaper, og giv henne derved frihet og slå hvert åk i stykker. Å dele brødet ut betyder: Gi noe av deg selv, inviter inn i dit hus, del dine rikdommer, din ro, din hvile med dem, som ikke vet, hvor hen de skal trekke seg tilbake, del med de fattige....Så vil ditt lys stråle frem som morgenrøden, og alle dine sår blir helbredet. Din rettferdighet går foran deg, Herrens herlighet følger etter deg."
Thérése ble preget av to grenseerfaringer: På den ene side følte hun seg i familie med de store helgener, følte felles streven, samme hengivenheten og samme lengsel som de. Men på den andre siden opplevde hun seg selv som sval, maktesløs og avmektig. Denne grense gjorde nå av hennes mest intime ønske om streven etter hellighet.
De fleste mennesker gjenkjenner denne erfaring: De føler seg 'små', har ikke noen særlige oppgaver, er ikke kallt til å utføre store og betydningsfulle ting, men opplever en alminnelig hverdag.
Som ung jente blev Thérése tiltrukket av berømmelse. Hun ble blendet ved lesningen av helgenenes og riddernes liv. Men snart fant hun frem til realiteten og forstod, og den sanne storhet er skjult for mennesket selv og også for de andre:
"...jeg mente, at jeg var født til herlighet, og idet jeg søkte en måte å nå dertil, gav Herren meg de følelser, som jeg nettopp har omtalt. Han lot meg forstå, at min herlighet ikke var synlig for verdens øyne, og at den bestod i å bli en stor helgen!!! - Dette kunne synes dristig, når man tar i betraktning, hvor svak og ufullkommen jeg var - og er det ennå etter å ha tilbrakt syv år i klosteret. Imidlertid føler jeg stadig den samme dristige tillit til å bli en stor helgen, når jeg regner ikke med mine fortjenester, da jeg slet ikke har noen, men jeg håper på Ham, som er Dyden og Helligheten selv; det er Ham alene, som ved å la seg nøye med mine svale anstrengelser, hever meg opp til seg og gjør meg til en helgen, idet Han overøser meg med sine uendelige fortjenester." (s.63)
Disse få setninger inneholder Théréses åndelige lære: Mennesket retter sitt lengselsfulle blikk mot Gud og ser da sine begrensninger og svakheter, men den elskende Gud forventer ikke dyden eller gjerninger. For ham kan man ikke oppregne hellighet, fordi kun han er hellig.
Ut fra forskjellige synspunkter blir denne vei kalt den lille vei. For det første, fordi som sagt, alle ualminnelige midler blir lagt til side. Ikke kun det, men veien advarer mot dem, likesom evangeliet selv gjør det, og vender seg til alle og forutsetter livets almindelighet som gitt. Det andre er, at man ikke kan beskrive sjelens tilstand, når den er mest avhengig av Gud, bedre enn med bildet av det lille barn og med beskrivelsen av følelsen av å være liten over for Gud. Endelig er denne vei en kort vei, fordi den gir avkall på enhver målelig distanse, og hvis man virkelig følger veien, er man alltid ved målet.
Alltid å være ved målet, det betød for Thérése alltid å være i Jesu nærhet, være sammen med ham, fordi hun støttede seg helt og holdent til ham.
Å være bevist sin egen svakhet og sine begrensninger viser seg i en uuttømmelig tålmodighet i alltid å begynne på ny og å komme tilbake til den kilde, som gir støtte til å leve Guds kraft ut i hverdagen. Det dreier seg om at akseptere seg selv og å ta imot de andre, som er oss gitt.
"Hvilken nåde, hvis vi om morgenen føler oss uten mot, uten kraft til å utøve dyden. Det er øyeblikket til å legge aksen ved treets rot...Det kritiske punkt er, når vi er fristet til å ogive alt. Men med kjærlighet, selv om vi ikke føler den, blir alt godt og mer enn det....Jesus har ikke for øye, hvor store våre gjerninger er, eller hvor meget besvær de har voldt oss, men han ser på kjærligheten, som fullbrakte dem."
Med sin inntredelsen i karmelklosteret opplevde Thérése åndelig tørke, og Guds fravær. For henne, som inntil da hadde levd av gudserfaringer, og som var meget følsom (hvor ofte skriver hun ikke 'Je le sens! ' - 'Jeg føler det.'), var det en helt ny erfaring. Som ung novise skriver hun til sin søster Céline:
"Vi skal ikke tro, at vi kan elske uten å lide meget...Våres stakkars natur er der...Den er vår rikdom, vårt levebrød!...Den er i den grad kostbar, at Jesus selv kom på jorden for at eie den. Lider vi med bitterhet, uten mot!...'Jesus led med sørgmodighet! Ville vi overhode lide uten sorgmodighet'... Jeg oppdager min svakhet ved det, og det er til gavn for meg...Céline, hvis du kjenne min elendighet!...Helligheten betyder ikke å si vakre ting, ikke engang å tenke på dem eller å føle dem...Den skal erobres med sverdets spiss...Vi skal bare være oppmerksomme på hvert eneste øyeblikk!...Et øyeblikk er en edelsten...En eneste akt av kjærlighet gir oss en større erkjennelse av Jesus."
Thérése vil ikke holdes hen med livet etter døden. Hvert eneste øyeblikk er materialet, med hvilket mennesket bygger sin fremtid. Det gjelder å være våken, å være parat til å handle, til å kjempe, å ha mot til å lide og akseptere begrensningene for å klare livet.
"Mitt lille middel er alltid å være glad, alltid å smile, om jeg nå faller, eller om jeg har oppnådd en seier."
Og da Céline klaget, at Gud forlangte mer av henne enn av de andre søstre, er Théréses svar:
"Jeg er alltid tilfreds med det, den gode Gud forlanger av meg. jeg er ikke bekymret for det, han forlanger av de andre, og jeg bilder meg ikke inn, at jeg har fått større fortjenester, fordi han forlanger mer av meg. Det, den gode Gud forlanger av meg, det gjør meg glad, det kan jeg lide; bekymre meg gjør kun det, jeg selv ville velge, hvis jeg kunne det. Jeg kan alltid godt lide min andel....Selv hvis de andre hadde flere fortjenester, selv om de gav mindre enn jeg, ville jeg heller ha mindre fortjenester og gi mer, fordi jeg var i Guds vilje."
Théréses 'metode', hvis man vil uttrykke det på den måte, var negativ. Hennes prestasjon bestod i, at hun ingen hadde. Fullbrakte hun allikevel noe godt, så var det i hennes øyne Guds verk. Thérése var alltid like fattig, like meget i behov for Guds hjelp..
I sin selvbiografi forteller Thérése, hvordan hun oppdaget den lille vei. Beretningen viser, at hun er våken, kritisk og alltid i gang med å søke sandheten og livet:
"Vi befinner oss i et oppfinnlesernes århundre, nå er det ikke mer nødvendig å gå opp en trappe trin for trin, rike folk har nå erstattet trappen med en heis. Jeg ville ganske, at jeg også kunne finne en heis til å heve meg opp til Jesus, når jeg er for liten til å stige opp den bratte fullkommenhetens trappe. Jeg har derfor søkt i de hellige skrifter etter en anvisning på mine ønskers heist, og jeg har lest disse ord...'Hvis noen er ganske liten, la ham så komme til meg.'" (s.179 - 180)
Théréses erkjennelse er en sammenfatning av det bibelske mysterium. Den er hverken regressiv eller infantil. Hun fastholder, at hun ikke skal vokse for å erfare Guds kjærlige omsorg (sml. Es 66,12 - 13). Hun viste tvert i mot en kritisk våkenhet. Thérése forstod under begrepet 'bli stor': en prestasjon, som er en følge av våres egen styrke. Denne prestasjon bekjemper hun på hele sin åndelige vei.
Men hennes streven etter å forbli eller bli lilten er resultatet av hennes lengselsfulle streven og søken etter Gud.
Thérése led et martyrium, fordi hun ikke kunne være prest, apostel, kirkelærer eller martyr. Hun ville helst ha vært det fra jordens begynnelse til dens fullendelse.
Thérése forstod, at dette strev etter ytelse like så meget kunne bli til en urettferdig mammon. Som alltid åpnet hun skriften for å få et svar på sitt spørsmål:
"Mine øyne falt på kapitlene 12 og 13 i det første brev til Korintierne, og jeg leste i det første av dem, at ikke alle kan være apostel, profeter, skriftkyndige o.s.v., at kirken består av forskjellige lemmer, og at øyet ikke på samme tid kan være hånden...Og apostelen uttrykker, hvorledes alle de mest fullkomne egenskaper intet er uten kjærlighet, at kjærligheten er den ypperlige vei, som fører sikkert til Gud.... Ved at betrakte kirkens mystiske legeme, hadde jeg ikke gjenkjent meg selv som noen av de lemmer, den hellige Paulus beskriver, eller snarere ville jeg gjenkjenne meg selv som noen av de lemmer, den Hellige Paulus beskriver, eller snarere ville jeg gjenkjenne meg selv i dem alle. Kjærligheten gav mg nøkkelen til mitt kall. Jeg forstod, at hvis kirkens legeme var dannet av forskjellige lemmer, så kunne det mest nødvendige, det edleste av dem alle, ikke mangle; jeg forstod, at kirken hadde et hjerte, og at dette hjerte brente av kjærlighet. Jeg forstod, at kun kjærligheten fikk kirkens lemmer til at virke...Jeg forstod, at kjærligheten inneholdt alle kall, at kjærligheten var alt, at den omfattet alle tider og alle steder, kort sagt at den er evig. Da dette gikk opp for meg, strømmet mitt hjerte over i en ustyrlig glede, og jeg ropte: "O Jesus, min kjærlighet, endelig har jeg funnet mitt kall, det er kjærligheten! Ja, jeg har funnet min plass i kirken og det er Deg, min Gud, som har gitt mig den, i hjertet av min moder, kirken, skal jeg være kjærligheten, på den måte blir jeg alt, på den måte blir min drøm virkeliggjort.'" (s.169 - 170)
Å leve blant de ufullkomne, å være tilfreds etter mange år i klosteret og å akseptere, at man ikke er kommet videre og ennå står ved begynnelsen, ikke å tape motet og holde seg til Guds barmhjertighet med en tillit uten grenser - dette var Théréses vei. Det er evangeliets rene budskap, som forlanger all vår innsats.
"Jo svakere man er, uten et ønske, uten dyder, jo hurtigere er man parat til, at denne fortærende og forvandlende kjærlighet kan virke i oss...Men man skal være villig til alltid å forbli fattig og svak, og det er meget vanskelig."
Året før sin død skrev Thérése, at hun nå har forstått, hva nestekjærlighet er:
"Elskede moder, ved å tenke over disse Jesu ord forstod jeg i hvor høy grad min kjærlighet til mine søstre var ufullstendig, jeg så, at jeg ikke elskede dem. Åh! jeg forstår nå, at den fullendte kjærlighet består i å finne seg i andres feil, ikke forbauses over deres svakheter, men at glede seg over selv de minste skritt, man ser dem gjøre på dydens vei. Men især forstod jeg, at kjærligheten ikke skal forblive innelukket i hjertets dyp: 'Ingen, har Jesus sagt, tenn en fakkel for at sette den under en bøtte, men man setter den på en stake for å la den lyse for alle, som er i huset.' Det forekommer meg, at denne fakkel forestiller kjærligheten, som skal opplyse og glede ikke alene dem, som er meg kjærest, men alle, som er i huset, uten unntak." (193)
Thérése fortalte med humor om sine anstrengelser og kampen for at elske og skjulte heller ikke nederlagene. Hun lærte, at hun ikke kunne - som før i sin familie, da hun levde sammen med mennesker, som hadde det samme mål - unngå de søstre, som hun ikke hadde sympati nok for. I dem skulle hun møte Gud.
"Jeg har lagt merke til (og det er ganske naturlig), at de frommeste søstre er de mest avholdte; man søker deres selskap, man gjør dem tjenester uten å bli bedt derom, kort sagt, disse sjelen, ...ser seg omgitt av alles hengivenheten....De ufullkomne sjelen derimot er absolutt ikke ettersøkt; ganske vist forholder man seg over for dem innen for grensene av klosterlivets høflighet, men da man kanskje frykter å komme til å si et eller annet uvennlig ord, unngår man deres selskap. Når jeg sier ufullkomne sjelen, tenker jeg ikke alene på åndelige ufullkommenheter, ... men jeg mener mangelen på omdømme, oppdragelse, visse karakterers ømfinntlighet, alt sammen ting, som ikke gjør livet særlig behagelig. Jeg vet nok, at disse sjelelige skavanker er kroniske, der er ingen håp om helbredelse, men jeg vet også, at min mor ikke ville opphøre med å pleie meg, prøve å lindre mine smerter, hvis jeg skulle for bli syk hele mitt liv. Herav drar jeg denne slutning: Under rekreasjonen og i samtaletimene må jeg søke selskap med de søstre, som er meg minst behagelige, påta meg den gode samaritans verv overfor disse sårede sjelen. Et ord, et elskverdig smil, er ofte nok til at få en bedrøvet sjel ti1 at utfolde seg; men det er ikke utelukkende for at nå dette mål, at jeg vil vise min nestekjærlighet, når jeg vet, at jeg snart ville bli skuffet; et ord sagt i den beste mening vi1 kanskje bli fortolket like motsatt. For ikke å sløse bort tid vil jeg derfor være elskverdig mot alle (og især mot de minst elskverdige søstre) og ...glede Jesus..."(s.215 - 216)
Da hun var inntrådt i klosteret, blev de sporadiske mørke oplevelser til en tilstand, en krise uten pauser. Hun brukte de forskjelligste bilder til å beskrive det, hun opplevde: tørken, natt, Jesu fravær, eksil, hjertets eksil. Fra hennes retræte før ikledning beretter hun:
"Jeg forstår ikke, hvordan min retreater foregår. Jeg tenker på ingenting. Med et ord, jeg er i en underjordisk tunnel."
Thérése led under den tørke hun opplevde som Guds fravær - men hun tvilte aldri på, at Gud eksisterte. Guds fravær, eller som hun omtaler det - Guds søvn - fremmede, at hun elsket Gud for hans egen skyld. Troen var indiskutabel. Der var hun sin tids barn. Ateismen kunne ikke ennå bli til hennes personlige problem.
1891 trådte Thérése inn i en fase, hvor hun radikalt stiller spørsmålstegn ved Guds eksistens og hans kjærlighet. I sin selvbiografi beretter hun om sine besøk hos en av de gamle søstre. Uten å fortelle noe som helst om sin kamp, får hun dette svar:
"'...Tjen Gud med fred og med glede; husk, mitt barn, at vår Gud er fredens Gud.'...den dag hadde jeg været ytterst nedslått, nesten bedrøvet, i et sådant mørke, at jeg ikke mere viste, om Vårherre holdt av meg..." (s.150)
Thérése, som alltid var blitt elsket og forherlighet, opplevde plutselig, at hun ikke mer var elsket. Denne erfaring blev utvidet til tvil på Guds eksistens. Nå var ateismen blitt Théréses personlige problem. Hun blev påvirket av sin tid, hvor fornuften og vitenskapen synes å ha tilintetgjort kristendommens fundamenter. Tilbake ble kun den rene, nakne tro, uten noen følelser eller lignede. Det var kun natt, mørke og tørrhet tilbake, tvillen på å være elsket av Gud. Derved blev hun solidarisk med de mennesker, som hadde mistet troen på grunnen av vitenskapelige syn på mennesket. Thérése ble på en vis måte uavhengig av en naiv tro, der kun bygde på følelser, og som ikke syntes å ha noe felles med menneskers søken utenfor klosterets murer. Vi ser tydelig hos Thérése, at hun nok i langt høyere grad enn sine medsøstre delte det syn og den troens hverdag, menneskene uten for klosterets murer levde i. Fordi Thérése delte disse 'problemer' med sin samtid, er hennes åndelige lære, den lille vei, ytterst aktuell for oss i dag.
Sin åndelige tilstand uttrykker Thérése med forskjellige bilder: Den er likesom en vei, som går gjennom en underjordisk gang eller en tunnel. Fristelsen til ateisme, som var kommet til syne 1891, blev mildnet ved møtet med fransiskanermunken Alexis Prou. Men fem år senere - i Påsken 1897 - kommer den tilbake, ennå mere aggressiv. Der fantes ingen tvil om, at Thérése snart skulle dø, da hun hadde fått tuberkulose. Da hun første gang hadde hostet blod, gledet Thérése seg meget over, at hun nå snart skulle se alt det, troen lovet henne, og det hun hadde håpet på.
"Jeg gledet meg den gang ved en tro så levende og så lys, at tanken om Himmelen var hele min lykke." (s.183)
"jeg kunne ikke tro på, at der fantes ugudelige mennesker, som ikke hadde troen. Jeg trodde, at de talte mot deres overbevisning, når de benekter Himmelens eksistens, den vakre Himmel, hvor Gud selv ville være deres belønning. I påsketidens så glade dager lot Jesus meg føle, at det virkelig er sjelen, som ikke har troen, som ved å miste nåden mister denne dyrebare skatt…" (s.183)
Thérése nevner anfektelser og personlig skyll sammen. Hun ante ennå ikke, at det finnes Guds fravær uten personlig ansvar. Derfor spurte hun seg, hvordan hun var blitt ansvarlig. Hennes kvaler ble i den grad store og presserende, at hun ble fristet til å begå selvmord. Omverdenen gjennemskuet ikke den unge søster, og der var ingen som viste, hvordan hun virkelig hadde det. Hun fant heller ikke teologisk bistand. Den unge karmeliternonne er trådt inn i fellesskapet med de mennesker, som det guddommelige og transcendente er skjult for.
Allerede hos barnet Thérése ser vi et karaktertrekk: Hun ville gjøre noe for andre.
I karmelklosteret forvandlede denne lidenskapelige trang til å gjøre noe for Jesus seg til å være fattig, maktesløs og til å bli et med den korsfestede som stedfortreder for syndere.
"La oss skjenke våre lidelser til Jesus for at redde sjelene, de fattige sjelen!...De har mindre nådegaver, enn vi eier, og tross alt ble Guds blod utgytt for å frelse dem...Allikevel vil Jesus gjøre deres frelse avhengig av et sukk fra våre hjerter...Hvilket mysterium!...Hvis et sukk kan frelse en sjel, hva kan våre prøvelser så bevirke...Vi skal ikke nekte Jesus noe som helst..."
Solidaritet og stedfortrædelse er nemt, så lenge der er glede - men det blir til et hardt stykke arbeide, når gleden er tatt fra oss.
Å være noe for de andre, gjøre noe for dem, blet til det å være med de andre, få del i deres skjebne.
Hennes ønske om at gjøre noe for synderne ble forvandlet til trangen til å sitte sammen med dem til bords. Fire måneder før sin død skriver hun:
"Men Herre, Dit barn ...er villig til, så lenge Du ønsker det, at spise smertens brød og vil ikke reise seg fra det bord, som er fylt med bitterhet, og ved hvilket de stakkes syndere spiser, før den dag, Du har angitt. Men kan hun ikke også si på sine egne og på sine brødres vegne: 'Ha medlidenhet med oss Herre, når vi er noen stakkes syndere!'" (s.184)
Siden den dag, da Thérése ble fristet mot troen, kunne hun ikke lengre si: Jeg gjør noe for dem!, men hun skulle si 'oss' og ble derfor solidarisk med alle de mennesker, som ikke kan tro.
Det, Thérése hadde skrevet til Céline i 1893, blev til virkelighet:
"Kunne et lite barn, som helt alene driver rundt i en båt på havet, midt i de voldsomme bølger, vil vite, om havnebyen er langt vekk eller i nærheten. Så lenge det ennå ser kysten, vet det, hvor lang det har seilet. Men når landet blir usynlig, blir det meget glad og roper: Snart har jeg nådd reisens ende! Men jo lengre det kommer fra stranden, desto større ser havet ut….Barnet vet ikke mer, hvor den lille båten seiler hen. Da det ikke aner, hvordan det skal styre båten, kan det kun gjøre en ting: å overgi seg selv, å la seg drive."
Der finnes to forskjellige faser i Théréses sykdom. Fra april til juni 1897 er hun helt avbalansert og uten frykt.
"Det er ikke døden som henter meg, men den gode Gud. Døden er ikke et spøkelse, et gresselig sjelet, som man viser det på bilder. I katekismen står, at 'døden er adskillelsen fra sjel og kropp'. Det er alt!" Der er glede, fordi hun går Gud i møte.
Men i den andre fase lærte hun også angsten å kjenne.
"Jeg er redd for, at jeg frykter døden. (...) Men hva inneholder denne mystiske adskillelse fra sjel og kropp? Det er første gang, at jeg har følt dette, men jeg har med det samme overgitt meg til den gode Gud." Hun spurte seg selv, hvor og når, hvordan og på hvilken måte hun ville dø. Disse ord er viktige for å lære Thérése at kjenne. Der finnes ingen overlegenhet, ingen unaturlig følelse - man opplever Thérése i de siste måneder, som hun er, sådan som hun opplever og føler uten noen maske på.
Hun overgav seg selv helt og holdent til Gud, var parat til alt, hva han kunne ønske av henne. Da søstrene ønsket, at hun skulle ha en 'vakker død' (d.v.s. en oppbyggelig død), var hun parat til det for deres skyld og for at glede dem. Men Thérése understrekede gjentatte gange, at hun vil overlate alt til Gud. Han skulle ha lov til gjøre med henne, hva han ønsket.
Thérése selv hadde kun et ønske tilbake: å dø av kjærlighet.
Grunnen til dette ønske finnes hos Johannes av Korset, som Thérése som 17 - 18årig jente hadde lest. Det dreier seg om, at det er kjærligheten som provoserer døden. Den gang bad hun Gud om at virke alt det i henne, hun leste om.
I sykestuen skilte Thérése seg ikke mer av med denne bok, men leste den gjentatte gange og noterende mange setninger fra teksten. Thérése, som levde midt i troens anfektelser, leser om, at det viktigste er å øve seg i kjærligheten. Hun opplevde ikke ekstaser og har heller ikke hatt særlige oplevelser. Der var kun håpet om å dø av kjærlighet tilbake. Derfor sa hun med tillit: "Den gode Gud har alltid gitt meg ønske, hva han ville gi meg."
Thérése leste Johannes av Korset selvstendig - og fant på en helt ny forklaring av kjærlighetens død:
Kommunitetets søstre forstod kjærlighetens død som en ekstase, hvor himmelen ville åpne seg; at hun ikke ville dø på en eller annen dag, men på en særlig festdag, men Thérése forblev meget nøktern:
"Vår Herre var angst, da han døde på korset, men allikevel var det den deiligste kjærlighetsdød, som finnes, og den eneste, man har sett...Å dø av kjærlighet betyr derfor ikke å dø i ekstase...Det er det, jeg opplever."
Hun mediterende over Jesu lidelse og fant i den største kjærlighet, som finnes. Therese fokuserende kun på evangeliet og beskrivelsen av Jesu død. Hun, som ikke følte troen mer, identifiserte seg med den korsfestede. Hun viste sin selvstendighet ved å fortolke Johannes av Korset ut fra sin egen erfaring og ved å gi slip på alle de ytre ting som f.eks ekstase:
"Det er ikke viktige, at det ser ut, som om man dør av kjærlighet. Det, som er viktige er, at det virkelig skjer. "
Før Therese begynte sin dødskamp, ble hun bevist om sin fremtidige misjon. I juli 1897 sa hun, etter hun hadde spyttet blod:
"Jeg føler, at jeg skal trede inn i roen...men frem for alt føler jeg, at min misjon begynner, for å lære menneskene å elske Gud, sådan som jeg har elsket ham. Hvis den gode Gud har hørt mine bønner, vil jeg tilbringe min himmel med å være på jorden inntil verdens ende. Ja, jeg vil tilbringe min himmel med å gjøre godt på jorden."
Himmel, det betød for Therese å være med sine lidende brødre og søstre med en kjærlighet, som ikke kan hvile seg, når andre lider. Himmelen, det er ikke en tilstand, som er langt vekk fra jorden, men det fortroligste nærvær med menneskene. Therese var ugjenkallelig knyttet til jorden.
Hun forstod, at hennes erfaringer med Gud kunne være en hjelp for andre. Selv om hennes lære, med tidens ord blev gitt videre med smakløshet, sa kunne dens kjerne ikke ødelegges,: Gud er barmhjertighetens Gud, full av kjærlighet og nåde. Derfor understøttede hun Pauline (Sr. Agnes) med tanken om å utgi sine nedskrevne tanker:
"Men hvor tydelig vil man erkjenner, at alt kommer fra Vårherre...Man kunne tro, at min store tillit til den gode Gud kommer fra, at jeg ikke har syndet. De skal gjøre oppmerksom på, at min tillit ville være like så stor, hvis jeg hadde begått alle mulige forbrytelser. Jeg føler, at denne mengde ville kun være en dråpe vanm, som bliver kastet på glødende kul.."
Jeg dør ikke, jeg går inn til livet.
Da Therese hadde avsluttet manuskriptet, ba hun spontant Jesu yppers prestelige bønn som sin.
"Fader, herliggjør meg nå hos deg med den herlighet, jeg hadde hos deg, før verden var til. Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker, du gav meg fra verden. De var dine, og du gav dem til meg...Jeg ber for dem, du har gitt meg, for de er dine; alt mitt er ditt, og ditt er mitt og jeg er herliggjort i dem...Hellig dem i sannheten; dit ord er sannhet...Jeg helliger meg selv for dem, for at de også kan være helliget i sannheten...Fader, jeg vil, at hvor jeg er, skal også de, som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, for du har elsket meg, før verden blev grunnlagt. Rettferdige far, verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg, og de har erkjent, at du har utsendt meg; og jeg har gjort dit navn kjent for dem og vil gjøre det kjent, for at den kjærlighet, du har elsket meg med. skal være i dem, og jeg i dem."
Her ligger nøkkelen til forståelsen av Thereses, Nøkkelen til meningen med hennes korte liv. Da hun hadde skrevet disse ord i ønsket om å få del i Jesu liv, begynte hun å spytte blod. Der begynte hennes langfredag.
Den syke ble i den grad svak, at det blev umulig for henne å utføre den minste bevegelse uten hjelp. Feberen og tørsten utmattet henne i så høy grad, at hvert eneste ord trettet henne. Da hennes søster finner henne våken en natt, forklarte Therese, at hun ikke mer er i stand til å be med ord. "Jeg sier ingenting: jeg elsker ham bare."(s.260)
Den 30. september 1897, Thereses siste dag, har hun vanskelig ved å ånde. Hun blir nesten kvalt.. Hun har ingen krefter tilbake. Lidelsen er blitt uutholdelig. Men på tross av det understrekede hun tydelig: " Jeg fortryder ikke, at jeg har hengivet meg til kjærligheten. " ( s.26 1 )
Thereses siste ord er: "Åh, jeg elsker Ham! Min Gud, jeg elsker deg!" (s.262)
Fra katolsk.no
Den hellige Teresa Martin (fr: Thérèse; lat: Teresia) ble født den 2. januar 1873 i Alençon i Normandie i Nord-Frankrike. Hun ble den 4. januar døpt Marie Françoise Thérèse i kirken Notre-Dame. Hun kom fra lavere middelklasse som datter av urmakeren Louis Martin (eg. Louis-Joseph-Stanislas) og hans hustru Zélie Guérin (eg. Azélie-Marie), som fremstilte de berømte kniplingene «Point d'Alençon». Louis' far hadde vært offiser i hæren til keiser Napoleon I og Zélies far hadde vært politimann i Saint-Denis nær Séez. Begge hadde egentlig tenkt å gå i kloster og var svært fromme. Begge ble tildelt tittelen Venerabilis («Ærverdige») av Kirken den 26. mars 1994, det første skrittet på veien til saligkåring.
Teresa var den yngste av deres ni barn, hvorav bare fem jenter vokste opp, mens fire søsken døde. Alle fem ble nonner, fire av dem i samme karmelittkloster, mens den femte ble Visitasjonssøster. De ble oppdratt i en atmosfære av tradisjonell fromhet og atskillelse fra verden som var karakteristisk for en temmelig innadvendt, fransk middelklassekatolisisme, og Teresa ble muligens en smule bortskjemt som yngste barn.
Den 28. august 1877, da Teresa var 4 ½ år, døde moren av brystkreft, og Teresa valgte sin 16-årige søster Pauline til reservemor. Isidore Guérin, morens bror, ba familien om å flytte til ham i Lisieux i Calvados ved Le Havre i Normandie, hvor han hadde slått seg ned som apoteker. Den 16. november kom Louis Martin og hans fem døtre til Lisieux, og der hjalp tanten de eldre søstrene med å se etter jentene. Mot slutten av 1879 gikk Teresa til skriftemål for første gang, og den 3. oktober 1881 begynte hun på skole hos benediktinernonnene i Notre-Dame du Pré. Faren ga nå all sin ømhet og kjærlighet til sin yngste datter, sin «lille prinsesse».
Den første dype smerten opplevde Teresa som niåring i 1882. Da trådte hennes eldre søster Pauline, som etter morens død hadde vært i hennes sted og tatt seg av barnas religiøse oppdragelse, den 2. oktober inn i den reformerte karmelittordenen eller barfot-karmelittene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i klosteret i Lisieux og tok navnet Soeur Agnès.
Teresa ble svært syk den 25. mars 1883, men hun ble frisk på pinsedag den 13. mai på Jomfru Marias forbønn. Den 8. mai 1884 mottok Teresa sin første kommunion, samme dag som sr. Agnes avla sine løfter. Den 14. juni ble Teresa fermet av biskop Hugonin av Bayeux. Den 15. oktober 1886 gikk hennes andre søster og gudmor Marie også inn i karmelittklosteret og tok navnet Soeur Marie-du-Sacré-Coeur. Etter å ha lidd av skrupler en tid, opplevde Teresa julaften 1886 en hendelse som hun alltid siden kalte sin omvendelse. I pinsen året etter fortalte 14-åringen sin far at også hun ville gå inn i karmelittklosteret i Lisieux, og faren ga sin tillatelse til det. Men både karmelittenes ledelse og biskopen av Bayeux avslo dette i slutten av oktober på grunn av hennes unge alder.
Mellom 4. november og 2. desember var Teresa i Roma sammen med faren på en fransk valfart i forbindelse med pave Leo XIIIs (1878-1903) 50-årsjubileum som prest. Etter å ha besøkt Det hellige hus i Loreto og de hellige steder i Roma, ble de mottatt i offentlig audiens av paven den 20. november. Da det var hennes tur til å knele for paven og motta hans velsignelse, brøt hun modig regelen om taushet ved slike anledninger og ba ham: «I anledning Deres jubileum, tillat meg å gå inn i Karmel som femtenåring». Leo var tydelig imponert, men han opprettholdt avgjørelsen som hennes foresatte hadde tatt.
Men den 1. januar 1888 ga biskop Hugonin sin tillatelse, men karmelittene ville ikke ta henne opp midt på vinteren. Først den 9. april 1888 trådte Teresa inn i klosteret i den uvanlige unge alder av 15 år. Den 10. januar 1889 mottok hun drakten og fikk klosternavnet «Teresa av Jesusbarnet og Det hellige Ansikt», Thérèse de l'Enfant Jésus de la Sainte Face. Den 8. september 1890 avla hun sine løfter, og den 24. september ble det holdt en offentlig seremoni hvor hun mottok sløret.
De ni år som var igjen av hennes liv, var begivenhetsløse og alminnelige, i stil med utallige andre unge nonners liv. Hun gjorde aldri noe ekstraordinært, men utførte alle plikter i det strenge karmelittregimet ekstraordinært godt, bortsett fra at hun ikke fikk lov til å faste. Livet var preget av den daglige rytme av bønn og arbeid, feil som stolthet og stahet som skulle overvinnes, en viss humørsyke som skulle bekjempes, indre og ytre besværligheter som man måtte se i øynene. I sitt novisiat opplevde hun en lang periode av åndelig tørke, ved sin løfteavleggelse var hun angrepet av forstyrrende tvil, og ved slutten av livet ble troen satt på fryktelige prøver.
Søstrene i klosteret var i begynnelsen ikke fortrolig med hennes personlighet. De syntes at hun var innbilsk og stolt fordi hun etter spesialtillatelse fikk motta kommunionen daglig, og de merket ikke hvilke indre kamper hun måtte utkjempe hver dag. Teresa viste alltid et behersket ytre, men hun led av stadige angstanfall. Hun ble ofte plaget av tanker om at Gud hadde forlatt henne og kom derfor i store indre konflikter. Men søster Teresa holdt tappert fast ved sin «lille vei» i all sin enkelhet, i tillit og kjærlighet til Gud.
Priorinnen gjorde livet enda vanskeligere for henne ved stadige ydmykelser. Da hun på grunn av sin hyppige mottakelse av kommunion kom opp i uenighet med sin priorinne, fortsatte hun med sin praksis selv om hun ikke fant noen forståelse: «Moder, når jeg er død, vil jeg overbevise deg». I Lisieux tilskriver man i dag ikke minst Teresas forbønn det store omsving i Kirkens syn på dette spørsmålet gjennom den hellige pave Pius Xs (1903-14) dekreter.
Den 12. februar 1889 ble Teresas far innlagt på sinnssykehuset Bon Sauveur i Caen. Der ble han i tre år før han den 10. mai 1892 kom tilbake til Lisieux. Den 29. juli 1894 døde han, og Teresa refererte til denne tiden som hans martyrium. Søsteren Céline, som hadde pleid ham, gikk også inn i klosteret som den fjerde av søstrene den 14. september 1894.
Teresa hadde aldri noe viktig ansvar i klosteret. Den 20. februar 1893 ble søsteren Pauline (sr. Agnes) valgt til priorinne, og den gamle priorinnen, Mère Marie de Gonzague, fikk ansvaret for novisene. Teresa ble da utnevnt til novisemesterens assistent. I 1896 ble Mère Marie igjen valgt til priorinne, mens hun fortsatt hadde ansvaret for novisene. Men i praksis var det Teresa som var novisemester etter det.
Teresas spesielle appell ligger i hennes naturlige enkelhet kombinert med hennes åpenbare godhet, som imidlertid blir gjengitt noe klissete av noen av hennes hengivne. For de mer forstandig er det imidlertid klart at hennes budskap ligger svært nært opp til evangelienes, som hun så hyppig siterte, og at det i sin logiske konsekvens krever svært stort mot og selvoppofrelse for å realisere det. Den enkle, selvutslettende, men totale lydighet som hun anbefalte, er en mye større prøvelse enn de kunstige måter for «speking av kjødet» som hun avviste. Teresa var ingen lærd, ingen ekspert på Bibelen eller kirkefedrene, hun lengtet ganske enkelt etter å bli en helgen, noe hun mente at alle vanlige mennesker kunne bli. Hun skrev: «Du kan se at jeg er en svært liten sjel og at jeg kan tilby Gud bare svært små ting. I min lille vei er det bare svært ordinære ting. Små sjeler kan gjøre alt som jeg gjør». Alt i levende live ble hun beundret for hellighet.
Teresa var også full av humor. Hun tegnet et våpenskjold for seg og Jesus,
omgitt av hennes initialer M.F.T og hans I.H.S. Hun fortalte fullkomment
uskyldige og glade vitser. Hun skrev at hun ville late som om hun var i
Nasaret i hjemmet hos Den hellige Familie. «Hvis jeg blir budt salat, kald
fisk, vin eller noe med sterk smak, gir jeg det til den gode St. Josef. Jeg
gir de varme rettene og de modneste fruktene til den hellige Jomfru. Jeg gir
Jesusbarnet suppe, ris og syltetøy. Men hvis jeg blir budt et dårlig måltid,
sier jeg lystig til meg selv: 'Min lille pike, i dag er alt til deg!'»
Natten mellom 2. og 3. april 1895, like før påske, fikk Teresa en blødning som viste seg å være første tegn til tuberkulose, og hun måtte gi opp tanken på å melde seg som frivillig til karmelittenes grunnleggelse av et kloster i Hanoi i Vietnam. Inspirasjon til dette ønsket fikk hun fra brevene og eksempelet til den hellige Théophane Vénard MEP, som ble halshogd i 1861.
Théophanes biografi og hans brev ble utgitt i 1864. I ham så Teresa en beslektet sjel, en annen «liten helgen». Misjonæren p. Roulland brakte henne boken om ham en gang han kom for å be om karmelittenes forbønn. Ingen kunne ha beundret Théophane mer enn den unge Teresa, som skrev en hymne på syv vers til ham: «Til den ærverdige Théophane Vénard» i anledning 36-årsdagen for hans død den 2. februar 1897. Hun skattet hans portrett høyt, og under sin siste sykdom fikk hun det festet til forhenget rundt sengen sin. Hun berørte det ofte og kysset det, og hun gråt av glede da hun fikk en relikvie av den martyrdrepte misjonæren. Hun var trist ved tanke på at han ikke fikk motta Den hellige Kommunion før sin død, fordi hennes egen sykdom på det verste hindret henne selv fra å motta kommunion.
Teresa ba alltid for hele menneskehetens frelse, og det er dette ønsket som er grunnlaget for hun er misjonens skytshelgen. Den 8. juli 1897 ble hun flyttet til klosterets sykestue, og fra 16. august kunne hun ikke lenger motta kommunionen. Den 30. september 1897 kl 19.30 døde hun i en alder av 24 år, etter store lidelser som hun bar stille og tålmodig.
Det hadde lenge vært karmelittenes skikk å ha sin egen kirkegård, men like før Teresas død var det vedtatt en lov i Frankrike som påbød gravlegging på offentlige kirkegårder. Teresas onkel Isidore Guérin kjøpte en gravplass til karmelittene, og snart besøkte tusenvis av mennesker hennes grav.
Det er sannsynlig at søster Teresa aldri ville blitt kjent om hun ikke tidlig i 1895 var blitt beordret av sin priorinne Agnes (Pauline) til å skrive sine barndomserindringer. Hun gjorde dem ferdig i 1896 (manuskript A). I juni året etter beordret den nye priorinnen, moder Marie de Gonzague, henne til å føye til en beretning om sitt senere liv i klosteret (manuskript C). I september 1896 hadde sr. Marie-du-Sacré-Coeur redigert søsterens brev (manuskript B) med tittelen: Ma vocation, c'est l'Amour («Mitt kall er kjærligheten»).
Etter Teresas død ble hennes selvbiografi utgitt under tittelen L'histoire d'une âme, «En sjels beretning». Den 30. september 1898 kom første utgave i 2.000 eksemplarer. Denne selvbiografien ble utbredt i en utgave som delvis var omskrevet og sterkt redigert, men dog ikke forfalsket, av Moder Agnes. Ikke før i 1952 tok man opp arbeidet med en faksimileutgave av manuskriptene brakt tilbake i sin opprinnelige form. Den ble utgitt i 1956.
Bokens suksess var sensasjonell. Den vakte øyeblikkelig oppsikt på alle språk den ble oversatt til. I 1910 var det solgt 47.000 eksemplarer, mens det i de følgende fem årene ble solgt 150.000 eksemplarer, og klosteret fikk rundt 500 brev daglig. Dyrkelse av den ukjente nonnen i Lisieux spredte seg overalt, og mirakler og bønnhørelser ble fra alle kanter tilskrevet hennes forbønn i Himmelen. Spredningen av hennes kult er et av de mest bemerkelsesverdige religiøse fenomenene i moderne tid.
I 1899-1900 kom de første pilegrimene til Teresas grav, og de første miraklene
begynte å skje. Den 26. mai 1908 ble den 4-årige blinde Reine Fauquet fra
Lisieux helbredet ved hennes grav. I 1910 ble hennes saligkåringsprosess
innledet av biskop Lemonnier av Bayeux. I 1915 ble prosessens annet stadium
innledet. I 1921 ble dekretet som anerkjente hennes «heroiske dyder»,
promulgert av pave Benedikt XV (1914-22), og hun fikk dermed tittelen
Venerabilis, «Ærverdig».
Teresa ble saligkåret den 29. april 1923 og helligkåret den 17. mai 1925 av pave Pius XI (1922-39). Ved saligkåringen ble hennes legeme flyttet fra kirkegården i Lisieux til karmelittklosteret. Ved helligkåringen i 1925 deltok 500.000 pilegrimer. I Lisieux ble grunnsteinen til den store kirken Sainte-Thérèse lagt ned den 30. september 1929, bygd for å gi skarene av pilegrimer adgang til hennes helgenskrin. Kirken ble vigslet den 11. juli 1937 av den pavelige legaten, kardinal Pacelli, den senere pave Pius XII (1939-58). Der ligger hennes intakte legeme i et glasskrin. Pave Pius XI utnevnte henne til skytshelgen for misjonen den 14. desember 1927 sammen med den hellige Frans Xavier, og for alt arbeid for Russland. I 1944 ble hun utnevnt til skytshelgen for Frankrike sammen med den hellige Jeanne d'Arc av pave Pius XII.
Den hellige Teresa var blitt den mest populære helgen i nyere tid. Hun hadde vist utallige mennesker at enhver kan oppnå hellighet, hvor ukjent, alminnelig og lite begavet man enn er, ved å gjøre små ting og ivareta daglige plikter i en fullendt kjærlighet til Gud. I engelsktalende land blir hun kalt «Little Flower of Jesus». Hun kalles også ofte Den lille Teresa til forskjell fra «Den store Teresa» – Teresa av Ávila. Men disse navnene kan også gi feilaktige assosiasjoner til en helgen som bare er barnslig og uskyldig. I sterk kontrast til dette står det faktum at hun er en av Kirkens 33 kirkelærere. Som tredje kvinne og foreløpig siste kirkelærer ble hun utropt den 19. oktober 1997 (Misjonssøndagen) av pave Johannes Paul II (1978-2005).
Teresas minnedag er 1. oktober, ettersom dødsdagen 30. september er opptatt av den hellige Hieronymus. Hennes minnedag var tidligere 3. oktober. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten fremstilles hun i karmelittdrakt mens hun holder en bukett roser i minne om hennes løfte i sin selvbiografi om å «la falle en mengde roser» av mirakler og andre tjenester etter sin død.
Ved 50-årsjubileet for hennes død i 1947 ble hennes relikvier brakt rundt til nesten alle bispedømmene i Frankrike, og i forbindelse med 100-årsjubileet for hennes død i 1997 la deler av hennes relikvier ut på en verdensturne som fortsatt pågår.
Den 12. mai 2007 ble klosterkirken i Tautra Mariakloster, et kloster for nonner fra trappistordenen eller de reformerte (strenge) cistercienserne (Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae - OCSO) på Tautra i Nord-Trøndelag, vigslet. Da ble det lagt inn relikvier av følgende helgener i alteret: den hellige martyren Maria Goretti (1890-1902), den salige bulgarske pasjonisten, biskopen og martyren Eugenius Vincent Bossilkov CP (1900-1952), den hellige Benedikt av Nursia (ca 480-547), den hellige karmelittsøsteren og kirkelæreren Teresa av Jesusbarnet OCD (1873-1897), den salige spanske trappistoblaten Rafael Arnáiz Barón OCSO (1911-1938) (helligkåret den 11. oktober 2009) og den salige sardinske trappistsøsteren Maria Gabriela Sagheddu OCSO (1914-1939).
Kilde Katolsk.no