Johannes av Korset i vår tid Lærer i bønn Veileder i det mystiske livs utvikling Den mørke natts mystiker

Oppdattert 8.mai 13

Johannes av Korset: Ord av Lys og Kjærlighet

Prolog:

Gud min glede! Av kjærlighet til deg har min sjel villet uttrykke disse ord av lys og kjærlighet selv om jeg, som uttrykker dem med munnen, ikke selv lever dem i gjerning, hvilket ville behage deg mer enn deres form og visdom. Kanskje vil andre mennesker, oppmuntrede av dem, gjøre fremskritt i din tjeneste og i kjærlighet til deg, og så skal min sjel trøste seg med å ha vært årsak til at du hos andre finner hva jeg savner.

Herre, du elsker ettertanken, du elsker lyset, du elsker kjærligheten mer enn sjelens andre gjerninger. Må derfor disse ord være til ettertanke, lys på veien og kjærlighet under vandringen. Fjernt være al verdens ordrikdom, fjernt den snedige men kraftesløse menneskelige klokskaps mange ord og tørre veltalenhet, som aldri behager deg. La oss tale ord til hjertet, overstrømmende av mildhet og kjærlighet som du kan ha behag i, og så kanskje rydder hindringer og kampesteinen vekk fra mange sjelen som ellers ville snuble og fare vill. Så kan de kanskje vises hen til etterfølgelse av din Sønn, vår mildeste Herre Jesus Kristus, så de kan bli ham lik i handling og bli ikledd hans ånds renhet. Men det må Du  gi, barmhjertighetens Fader, for uten deg kan intet skapes.

Johannes av Korset: Ord av Lys og Kjærlighet 1- 55 
1. Herren har alltid åpenbart sin visdoms og ånds skatte for dødelige skapninger, men nå når ondskapen viser sitt ansikt stadig tydeligere, åpenbarer han dem desto meget mere.

2. O Herre, min Gud, finnes der mon noen, som søker deg med en enkel og ren kjærlighet og ikke finner deg helt etter sitt behag og sin vilje? Du viser deg jo først og går ut for at møte dem, som lengter etter deg.

3. Selv om veien er jevn og behagelig for mennesker av god vilje, så vil den som er på vei ikke nå langt - og kun med besvær - hvis han ikke har gode føtter, mot og et utholdende sinnelag under denne sin vandring.

4. Det er bedre å bære på en byrde ved den sterkes side enn å være uten byrde ved den svakes side. Når du tynges under en byrde er du ved Guds side, Han som er din styrke og som alltid er med de fortrykte. Når du er uten byrde, står du ved din egen side og da er du selv din egen svakhet, men sjelens dyd og styrke vokser og bliver rotfestet ved de prøvelser, som din utholdenhet utsettes for.

5. Den, som uten støtte fra en leder eller veiviser vil være seg selv nok, vil blive som et ensomt og herreløst tre på marken. Hvor meget frukt det enn bærer, så vil de som kommer forbi det plukke den og derfor kan frukten aldri modnes.

6. Det tre, som med omsorg passes og voktes av sin eier vil bære frukt til den tid, man forventer det.

7. En sjel, som er dydig, men ensom og uten leder / veileder, ligner et ensom stykke kull, som gløder; det kjølnes av, innen det bliver gjennomglødet.

8. Den, som faller ensom blir liggende ensom; han har ikke meget aktelse for sin sjel, når det var kun til sig selv, han betrodde den.

9. Selv om du ikke frykter å falle alene, hvordan kan du så bilde deg inn, at du kan reise deg alene? Tenk på, at to sammen formår mere end en, der er alene.

10. Den som faller under byrdens vekt, vil ha vanskelig for å reise seg med den.

11. Den, som er blind og faller vil i sin blindhet ikke kunne reise seg på egen hånd; og selv om han reiser seg på egen hånd, vil han komme til at vandre dit hvor han ikke burde.

12. Gud vil heller ha den aller minste smule ren samvittighet av deg enn alle de verker du kan utrette.

13. Gud vil heller finne den allerminste lydighet og underkastelse i deg enn alle de tjenester du tenker på å gjøre ham.

14. Gud tillegger det større verdi, at du kan utholde tørke og lidelse for hans kjærlighet skyll enn alle de vederkvegelser og åndelige visjoner og betraktninger, du kan ha.

15. Avstå fra alle dine ønsker så skal du finne, hva ditt hjerte ønsker seg. Hvordan kan du vite, om dine ønsker er i overensstemmelse med Guds vilje?

16. O Guds kjærlighet, overmåte vakker, men så lidt kjent! Den, som har funnet dens årer, har funnet ro.

17. Det bringer deg dobbelt bitterhet å gjøre din egen vilje: ønsk derfor ikke å gjøre din egen vilje, selv om det skulle føles bittert for deg.

18. Sjelen bærer seg mer upassende og urent ad, hvis den på sin vandring mot Gud bærer det minste begjær etter verdens ting med seg, enn hvis den var tynget av alle tenkelige, urene og påtrengende og vedholdende fristelser og mørke, forutsatt, at den med sin forstands viljekraft tar avstand fra disse ting. I så fall kan den med tiltro nærme seg Gud for å gjøre Hans Majestets vilje, Han som sier: "Kom hit til meg, alle dere, som er trøtte og tynget av byrder, og jeg skal  gi dere hvile." ( Matt 11:28).

19. Gud finner mer behag i den sjel, som i tørke og med anstrengelser underkaster seg det, som er fornuftig, enn i den sjel, som feiler i dette, men finner trøst i alt, den foretager seg.

20. Gud finner mer behag i en gjerning, hvor ringe den enn måtte være, hvis den utføres i det skjulte og uten hensikt med at blive kjent, enn i tusende gjerninger, som utføres for at blive kjent av mennesker. Den, som i reneste kjærlighet arbeider for Gud bekymrer seg nemlig ikke det minste om, at menneskene skal få kjennskap til dette, ja, han gjør det enn ikke for at Gud skal få kjennskap til det, når selv om Han aldri fik kjennskap til det, skulle han allikevel ikke utelate å gjøre ham de samme tjenester, og det med samme glede og rene kjærlighet.

21.En ren gjerning, utført for Gud på en hel og udelt måte av et rent hjerte gjør, at dette hjertes Herre finner et rike, som er helt og udelt.

22.Fuglen, som sitter fast i limet, har dobbelt besvær: del med å gjøre seg fri, dels med å gjøre seg ren. Den, som gir etter for sitt begjær skaffer seg dobbelt besvær: først besværet med å gjøre seg fri, og når han engang er blitt fri, må han rense seg for det, som har satt seg fast på ham.

23.Den, som ikke lar seg drages med av sine begjær, skal i ånden fly lett og fritt som fuglen, som ikke har mistet noen av sine fjær.

24.Fluen, som setter seg på honningen, gjør det umulig for seg selv at fly; og den sjel, som vil klamre seg til åndens skjønnhet, gjør det umulig for seg selv å finne sin frihet og kontemplasjon.

25.Kom ikke tett på de skapte vesener, hvis du vil bevare Guds ansikt på en klar og enkel måte i den sjel, men tøm din ånd for dem og gjør den helt fremmed for dem, så skal du vandre i guddommelig lys, når Gud er ikke likesom dem.

26.En elskende sjels bønn:

Herre Gud, min Elskede! Hvis Du stadig ihukommer ( husker ) mine synder og derfor ikke gjør det, jeg stadig ber Deg om, så la Din vilje, min Gud, skje med dem, hvilket er, hva jeg mest lengter etter. La Din godhet og barmhjertighet virke, så skal Du bli kjent gjennom disse mine synder. Og hvis Du venter på mine gjerninger, for at Du på grunnen av dem, skal oppfyllte min bønn, så giv meg dem og utfør dem for meg og la også de lidelser, Du vil sende meg, komme over meg. Men hvis det ikke er mine gjerninger, Du venter på, hva er det så, Du venter på, mildeste Herre? Hvis det i siste ende må være nåde og barmhjertighet, som jeg ber Deg om i Din Sønn, så ta mitt lille skår, ettersom Du vil ha det, og giv meg dette gode i stedet., det er jo også det, Du vil. Hvem ville likevel være i stand til at befri seg fra sin elendige oppførsel og sin elendige begrensning, hvis ikke Du, min Gud, opphøyet ham til Deg i kjærlighetens renhet? Hvordan skulle et menneske, født og formet i elendighet, kunne opphøye seg til Deg, Herre, hvis ikke Du opphøyer det til Deg med den hånd, hvormed Du har skapt det? Du, min Gud, vil aldri ta det fra meg, som Du én gang har gitt meg i Din enbårne Sønn, Jesus Kristus; i ham har Du gitt meg alt, jeg vil ha. Derfor gleder jeg meg over, at Du ikke vil la meg vente, hvis bare jeg håper på Deg. Hva er det, der hindrer din lengsel, når du allerede nå kan elske Gud i dit hjerte? Mine er himlene og min er jorden. Mine er folkene. De rettferdige er mine og mine er synderne. Englene er mine og Guds Mor og alle skapte ting er mine. Gud selv er min og tilhører meg helt og holdent. Hva er det så, du søker etter, min sjel? Alt dette er dit og alt tilhører deg.

Du skal ikke bekymre deg om det, som er mindre enn dette og la deg ikke nøyes med de smuler, som faller fra din Faders bord. Gå ut og gled deg over din herlighet. Skjul deg i den og jubl, så skal du oppnå det, dit hjerte ber om.

27.En helt ren ånd preges ikke av det ytre og festner seg ikke ved menneskelige hensyntagen. I stedet står den alene, fjernt fra alle ytre former, og i sitt indre omgås den med Gud og er oppfylt av herlig fred, når det er i den guddommelige stillhet, den får sin innsikt. 

28.En forelsket sjel er en blid, mild, ydmyk og tålmodig sjel.

29.En hard sjel forherdes i sin egenkjærlighet.

30.Hvis Du, o gode Jesus, ikke gjør sjelen mild i Din kjærlighet, vil den alltid fremture i sin naturlige hardhet.

31.Den som ikke griper øyeblikket lik en, som lar en fugl slippe ut av hånden, når han vil aldri få mulighet til at gripe det igjen.

32.Jeg kjenne Deg ikke, o min Herre, når jeg ville stadig smake og nyte tingene.

33.Alting må gjerne forandres, Herre Gud, så lenge vi får lov til å bo i Deg.

34.En eneste av menneskets tanker er mer verd en hele verden, derfor er det kun Gud, der er den verdig.

35.For det ikke-sanselige det du ikke fornemmer med sansene, for det sanselige sansene, og for Guds Ånd tanken.

36.Tenk over, at din skytsengel ikke alltid vekker dit begjær til handling, selv om han alltid opplyser din forstand. Vent derfor ikke med dydens handlinger til du får lyst til det, men la det være nok med din forstand og fornuft.

37.Når begjæret er rettet mot noe annet, har engelen ingen mulighet for at sette det i bevegelse.

38.Min ånd er tørket ut, når den glemte at søke sin næring i deg.

39.Det, du strever og lengter mest etter vil du ikke finne hverken på din egen vei eller i den opphøyet kontemplasjon, men kun i hjertets ydmykhet og underkastelsene.

40.Utmatt ikke deg selv, når du vil allikevel ikke oppnå åndens glede og mildhet før du strever etter forsagelse av alt det, du vil ha.

41.Tenk på, at det er den sarteste blomst, som visner hurtigst og mister sin velduft. Derfor skal du ikke ønske å vandre frem ledet av skjønnhetens ånd, når du faller vil du ikke forblive standhaftig. Men velg deg en sterk ånd, som ikke er bundet til noe som helst, så vil du finne salighet og fred i overflod, når den velsmakende og holdbare frukt plukker man, hvor jorden er kald og tørr.

42.Overvei med deg selv at ditt kjøtt er svakt og at ingenting i verden formår å gi din ånd styrke eller trøst, når det som fødes av verden er verden, og det som fødes av kjøtt er kjøtt, men den gode ånd fødes utelukkende av Guds ånd, som hverken meddeler seg gjennom verden eller kjøtt.

43.Lytt til din forstand, så du kan gjøre, hva den sier deg på din vei til Gud. Dette vil være deg mer til hjelp til nå frem til din Gud enn alle de gjerninger, som du utfører uten denne oppmerksomhet og all åndelig skjønnhet, du strever etter.

44.Salig er den, der tilsidesetter sin egen lyst og tilbøyelighet og ser på ting og sier som rett og rimelig er, innen han setter dem i verk.

45.Den som handler etter sin forstand ligner en, der spiser noe substansielt, mens den som følger sin viljes lyst ligner en, der spiser vannet frukt.

46.Med glede og kjærlighet tilgiver du, Herre, den som forulemper deg, men jeg tilgiver og hedrer ikke den som har forarget meg.

47.O mektige Herre, om en enkelt gnist av din rettferdighets makt formår så meget hos dødelige fyrster, som styrer og leder folkene, hva vil din allmektig rettferdighet så ikke gjøre med den rettferdige og synderen?

48.Hvis du renser din sjel fra at eie og begjære fremmede ting, så vil du komme til at forstå dem i ånden. Selv om du avstår fra at begjære dem, vil du komme til at nyte dem, som de sannhet er, fordi du forstår det uforvanskede i dem.

49.Herre, min Gud, du er ikke en fremmed for den, som ikke gjør seg selv fremmed for deg. Hvordan kan man så påstå, at det er deg, som gjør deg fraværende?

50.Den har virkelig overvunnet alle ting, som hverken tillater dem at forårsake ham glede, når de behager ham eller sorg, når de går ham imot.

51.Hvis du vil nå frem til den hellige indre samling, skal du ikke gå ettergivelsens men forsagelsens vei.

52.Hvor jeg enn går med deg, min Herre, skal det over alt gå meg som jeg ønsker det for din skyld.

53.Det er umulig at nå frem til sannheten for den, som ikke strever etter at være tilfreds med ingenting og som ikke later sin naturlige og sin åndelige streven være tilfreds med tomheten; for dette er nødvendig for at oppnå den høyeste ro og fred i sjelen. Det er på denne måte som Guds kjærlighet forblir nesten stadig virksom i den rene og enkle sjel.

54.Eftersom Gud er uoppnåelig skal du ikke tenke på alt det, dine sjelskrefter kan forstå og dine sanser kan fatte. Du må derfor heller ikke slå deg til tåls med, som er mindre, så din sjel taper den hurtighet, som kreves for at komme til ham.

55.Den sjel, som er på vei til Gud, men ikke ryster sine bekymringer av seg og slukker sitt begjær er å ligne ved en, der trekker en kjerre opp over en bakke.

Johannes av Korset  (født Juan de Yepes y Alvarez, 24. juni 1542 i Fontiveros i dagens Avila, Spania, død 14. desember 1591 i Úbeda i Andalucía i Spania)

Johannes av Korsets skrifter hører i dag til den alternative litteratur, der bliver lest av mange uten for Kirken av langt færre innenfor! Hvor ligger årsaken til dette?

Kanskje har Johannes av Korset fått et image, som passer dårlig inn i moderne kristnes tankegang, et image, som søken uten for Kirken er lykkelig uvitende om. Man har anset ham som farlig. "Pass på med Johannes av Korset, ham kan man blive deprimerte av ved lese",

Mange har fortalt anekdoter om ham, som var egnede til at styrke denne oppfattelse: Johannes av Korset og Teresa av Avila var sammen på reise for at besøke noen av de nyopprettede klostre. En aften kom de til en kro, hvor de skulle overnatte. Verten fik medlidenhet med sine trette gjester og serverede en riktig god middag for dem. Johannes fant dette upassende for fattige karmeliter, og for at gjøre bot stak han hånden inn i stearinlyset, samtidig med at han gav sine reisefeller en belæring: "Når sådan et lille lys kan brenne så smertende, hva så med helvetes flammer?" Teresa derimot tok godt for seg av den lekre maten og sa: "Når et jordisk måltid kan gi en slik glede, hvilken lykke vi da skal oppleve i himmelen!"

Slik har  man altså oppfattet de to! Ikke underlig at man distanserer seg fra Johannes og foretrakk den mer livsnære Teresa.

Alle helgener har vært utsatt for å bli gjort til stereotyper, hver plassert i sin bås, pent stillet opp på en pidestall og dermed uskadeliggjort, for hvilket sunt menneske kan føle seg tiltrukket av slike verdensfjerne idealer?

2. Vatikankonsil utstedt en sterk oppfordring til alle bestillinger for å gå tilbake til kildene deres religiøse orden, i en fornyelse prosess med å skille de virkelige verdiene og den opprinnelige nådegave alt overflødig, som kunne ha kommet til. I denne prosessen begynte  en fornyet studie av Johannes av Korset skrifter og alle kilder som kan kaste lys over hans liv. Og hva som ble funnet under den ovenfor malt bilde: En klok og følsom mann, rik intellektuelt og kunstnerisk begavet med mange fasetter av hans personlighet.

"Jeg våget alt i et kjærlighetens eventyr".

Juan de Ypes, den senere Johannes av Korset, stammet på sin fars side fra en adelsfamilie i 1500-tallets Spania, hvor adel, rent spansk blod og penger var verdier, som satte stengsel  mellom mennesker.

Juans far, Gonzola, ble foreldreløs tidlig og kom i huset til en rik onkel som omsettes i silke. På sine forretningsreiser for sin onkel, tilbrakte han natten noen ganger med en silkeveverske, som i hans tjeneste hadde en ung fattig jente. Den klassiske romanse dukket opp: den rike unge adelsmannen forelsket i en fattig, foreldreløs ung jente, som kanskje hadde arabisk blod i sine årer.

Normalt var det familiene, som avtalte giftermål, og penger var avgjørende faktorer i disse ekteskapsinngåelser. Gonzola kjente prisen for at følge sin kjærlighet, men han var villig til at betale den.

De to giftede sig, og Gonzolas familie hjalp dem. De forsørget  seg med veveri. Snart var hadde de tre gutter, og økonomien strammes. Da Juan den yngste var tre år, døde faderen, og resten av guttenes barndom var preget av fattigdom og direkte nød. Den nest eldste sønn døde som barn, formodentlig av underernæring.

Moren søkte hjelp fra fars familie, men forgjeves. Man Juan har merket bitterhet eller selv følte misunnelse i forhold til den rike familien? Ingenting tilsier dette. Alle hans verker er testament til å elske, og kjærlighet var standarden som alt i livet hans ble vurdert. Foreldrenes holdninger han gjorde med henne og sette det i ett av sine dikt:

"Jeg våget alt i et kjærlighetens eventyr."

Hvor der ikke er kjærlighet, skal du bringe kjærlighet, og du vil selv finne kjærlighet (2)

Den lille familie slo seg ned i Medina del Campo, en handelsby med store markeder, hvor reisende fra fremmede lande kom og solgte varer. Et spendende miljø for en kvik gutt med alle sanser åpne.

Johannes kom i klosterskole, hvor guttene gjorde tjeneste som messegutter, men også nå og da måtte ut med tiggerskålen for at samle det nødvendige til de fattige elevers opphold.

Nær skolen lå et hospital for mennesker med kjønnssykdommer. Direktøren for dette hadde lagt merke til Johannes og tilbød ham kost, logi og skolegang mot at han arbeide i pleien av de syke.

Et hardt miljø for en 14årig. Mange av pasientene var jo ganske grove i tonen og med en annen moral enn den som Johannes var oppvokst med.

Men hospitalet ble drevet ut fra et kristent syn på mennesket, hvor man ikke så på menneskets nåværende tilstand som på deres rike muligheter. Det syndige menneske sa kirkefedrene er som et gullsmykke, der er falt ned i støvet og dekket av støv, men gullsmykket er stadig intakt. "Menneske kjenn din verdighet" ropte den gamle biskop Ignatius i det 2.årh. ut over sin menighet. Senere har en annen tankegang trengt seg inn i kristen tro, illustrert med, at da engang en gruppe teologiske studenter skulle oversætte en tekst, hvor dette sitat inngikk, oversatte størsteparten med: "Menneske kjenn din uverdighet!"

Johannes var lykkelig for sitt arbeide, og hele livet igjennom hadde han særlig omsorg for syke. Han erfaringer i pleien  av disse ofte så harde og kjærlighetsløse pasienter, at når han gav dem kjærlighet, fikk han kjærlighet igjen.

Da han var 21 år, blev han oppfordret til at bli prest ved hospitalet. Han elsket sine pasienter og ville gjerne tjene dem som prest. Han ville få embetsbolig, hvor hans mor også kunne bo. Et fristende til bud!

Men dypere enn alle hans egne ønsker var der en dragning mot et annet mål:

"Jeg førte dere inn i Kamels land for at dere skal smake dets frukt og skjønnhet" (3)

Johannes måtte følge denne dragning, og plutselig en dag var han borte, inntrådt hos karmelitene, som må ha kjent ham, for han blev straks ikledd ordenens drakt.

Snart blev Johannes sendt til Salamanca for at studere. Denne by var berømt i hele Europa på grunn av sitt universitet, hvor 56000 studenter var under utdannelse, og hvortil de forskjellige klostre sendte sine dyktigste studenter. Utover teologi studerte man filosofi og litteratur. 1500 tallet var Spanias  gullalder, mindre på grunn av det fra Amerika hjembrakte gull enn av et blomstrende kulturelt liv. Johannes har i Salamanca lest de samtidige spanske forfattere, han har hørt og sikkert sunget med på de romanser, som var så populære blant studentene. I disse år tilegnede han seg den litterære og språklige bakgrunn, som kom til at prege han.

Jeg vil kalde deg ut i ørkenen og tale kjærligt til deg (4)

Men Johannes trivdes ikke i karmeliterordenen Denne hadde i sin opprinnelse vært en ren kontemplativ orden med eremittisk preg, oppstått omkring Karmelberget i 1200-tallet med profeten Elias som ideal.

Politiske omveltninger hadde fordrevet munkene til Europa, hvor de slo seg ned i byene. Vanskeligheter med å tilpasse det opprinelig ideal til nytt miljø hadde vært medvirkende årsak til åndelig forfall i ordenen.

Johannes led under den slappe livsstil og drømte om et mer ensomt, kontemplativt liv hos karteuserne.

En annen delte hans lidelse, men hun hadde gjort noe med det: Teresa av Avila, som på dette tidspunkt hadde stiftet de første kvinnelige klostre, hvor søstrene levde etter den opprinelige "strenge" regel. Nå søkte hun etter brødre, som kunne forny den mannlige gren.

Den da 52-årige Teresa møtte den 24-årige Johannes. Så forskjellige de enn var, merkede de straks en dyp enhet. I begge brente kjærligheten til Gud og begge var fylt av lengsel etter å gi denne kjærlighet til hele verden. Nettopp denne dobbelte lengsel karakteriserer den karmelitiske spiritualitet: Å følge Guds kall "Jeg vil føre deg ut i ørkenen for at tale kjærligt til deg" og lengselen etter at alle må erfare Guds kjærlighet.

Da Johannes betrodde Teresa sitt ønske om at gå over til karteuserne, innvendte hun straks: Hvorfor det? Du kan gjøre så mye mer godt ved at reformere din egen orden? Johannes innvente, hvis han veldig snart kunne begynne. Så typisk for ham!

Og snart fikk han sin lengsel etter fattigdom, enkelhet og ensomhet tilfredsstillt i det første mannlige kloster etter den opprinelige regel: et lille forfallent bondehus langt ute på landet.

Johannes byttet sin drakt av fint stoff med en grov vadmelsdrakt, lik den de første karmeliter bar. Sko blev byttet ut med sandaler, eller oftest bare føtter, hvilket gav den fornyet orden navnet "de uskodde" i motsetning til den gamle orden, "de skodde".

Og Johannes tok et nyt navn, Johannes av Korset. I Bibelen som i hele den kristne tradisjon spiller navnet en stor rolle. Elisabeth og Sakarias valgte ikke selv navn til deres sønn. Johannes skulle han hete, og det betyder "Gud er nådig". Da Jesus så Simon, sa han: Du skal kalles Kefas, det samme som Petrus, der betyder klippe. Det nye navn uttrykte det kall, Peter fikk, å være den klippe, som Kristus ville bygge sin kirke. Ut fra denne bibelske betydning av navnet har kristne gitt deres barn navne, og mennesker har ved et nytt livsavsnitt valgt et tilføye navn. "Av Korset" angav Johannes' kall. Han ville som Paulus ikke vite annet enn Kristus, og det som korsfestet (1.Kor.2,2). Det nye klosterliv skulle hente hele sin styrke og visdom i Jesu selvhengivende kjærlighet.

"Bønn og bekvemmelighet går ikke sammen," var et av Teresas kjerneord, men da hun så, hvordan brødrene levde, blev hun allikevel betenkelig: Kunne man holde ut i sådan et liv? Om vinteren snødde det inn under det utette tak, i den brennende sommervarme gav huset liten beskyttelse. Men brødrene var lykkelige. De levde det karmelitiske ideal i mange timers indre bønn og vandringer rundt i landsbyene, hvor de underviste den uvitende bondebefolkning i troen.

Der hvor det er et autentisk dypt åndelig liv, vil unge tiltrekkes. Det, varte da heller ikke lenge, før man måtte flytte til et større hus, og igjen snart stifte flere klostre.

Den, der radikalt vil følge Jesus etter, vil før eller senere komme til at erfare Jesu egne ord: "Det skal ikke gå en tjener bedre end hans Herre". Teresa hadde uttrykt sine erfaringer i den retning med: "Den, som virkelig begynner å be, vil oppleve djevelens angrep, for han ved, at et bedende menneske ikke går alene til himmelen, men vil dra mange med seg".

I de ikke-reformerte klostre begynte man at skumle: Denne Teresa, var hun i grunnen ikke bare en opprørsk nonne? En vagabond, som reiste Spania bare for å stifte nye klostre? Mange ønsket henne lukket inne i et kloster og fikk da også på et tidspunkt deres ønske oppfylt og dermed for en tid satt stopper for flere klosterstiftelser.

Og Johannes? Gikk han ikke for vidt? Var han ikke en fantatikker? Helt sikkert var Johannes en, som sa, hva han mente. Han var ikke flokkmenneske, men en ener, som gikk sin egen vei.

Dertil var han kunstner. En så særpreget kunstner som Dali var i sitt korsfestelsesbilde inspirerte av Johannes av Korsets tegning av Jesus på korset. Ikke så merkelig at dette var originalt, for Johannes betrodde engang en venn, at denne tegning var gjengivelse av en visjon av Jesus på korset.

Johannes var dikter. Den, der i dag vil studere spansk litteratur, kommer ikke utenom hans dikt, for de hører til perlene i spansk litteratur, ja i verdenslitteraturen.

Johannes var den praktiske arkitekt. Når der skulle bygges nye klostre, tegnete han og førte tilsyn med håndverkerne, men vek heller ikke tilbake for selv at  gi en hånd med i det praktiske arbeide.

Dertil var Johannes et menneske, der hvilte i seg selv. Teresa utbredte seg om alle sine bønneopplevelser, sådan var hennes type og sikkert også hennes kall. Hun var selskapelig anlagt, og hennes klosterfristelse hadde vært å spille hele sin sjarme ut i samtaleværelset. Johannes var innadvendt og hadde stort behov for ensomhet. Han elskede at studere, men ikke å undervise.

Før en sådan ener får mildnet sitt sinn, kan der være mange kanter, som andre kan skjære seg på.

Men fanatisk asket kunne man ikke beskylde ham for at være. Snart gikk andre til ytterligheter i askese, og Johannes var den første til at gripe inn mot denne tendens, som senere skulle skape splittelse mellom de reformerte.

Like fra Paulus lidenskapelig innskjerpede galaterne, at de var kalt til frihet, har man i kristendommen kjent til fristelsen å ville sikre seg ved "lovgjerninger", enten disse så bestod i streng askese eller i en masse tabuer. I sjelesorg og i alle sine verker forkynder Johannes kjærlighetens lov Helligånden som vel innebærer askese, men kun for at fjerne alt det, der står i veien for kjærligheten.

Der finnes mange beretninger om mennesker, der blev anbefalt at søke Johannes som skriftefar, men som vek tilbake i frykt for, at han ville stille for store krav. Men når de så allikevel kom til ham, blev de trøstede og oppmuntrede, så de med glede endrete deres liv.

Johannes av Korsets finfølelse kommer især frem i beretningen om en ung kvinne, som trengte inn, hvor Johannes satt alene og spiste. Hun erklærte ham sin kjærlighet og sitt brennende ønske om å bli hans elskerinne. Johannes svarte henne på en måte, så hun skiltes fra ham med hele sin kvinnelige verdighet i behold og oppmuntret til å begynne et nytt liv.

Kort før sin død betrodde Johannes en medbroder, at han med hele sin person hadde følt sig tiltrukket av den unge jente. Nei, Johannes hadde ikke fortrengt sin kjærlighetsevne, men rettet den mot det høyeste mål: Gud selv.

Men i Gud gjenfant han alt. Han uttrykker dette i "en elskende sjels bønn":

"Mine er himlene, og min er jorden. Mine er folkene. De rettferdige er mine, og mine er synderne. Englene er mine og Guds Moder og alle skapte ting er mine. Gud selv er min og tilhører meg, fordi Kristus er min og tilhører meg helt og fulgt. Hva ber du da om og søker, min sjel? Ditt er alt dette og alt tilhører deg.

Beskjeftige deg ikke med noe, som er mindre enn dette og la deg ikke nøyes med smulene fra din Faders bord. Gå ut og gled deg over din herlighet".

Men kanskje var tiden ennå ikke komme, hvor Johannes kunne be denne bønn. Veien til alt går gjennom intens natt.

O lykkelige nat.

Strev i alle ting etter Guds større ære og herlighet. (8)

Reformen var ikke gått i seg selv, men levde i beste velgående. Johannes kunne igjen iføre seg reformens drakt, og nå fulgte for ham en rekke år i ledende embeter innen for ordenen. Den mørke rensende natt hadde gitt ham den frihet, som er så viktig for dem som leder. Den frihet, som i vår tid en Vaclav Havel uttrykker i forhold til sitt presidentembete: "Lederskap krever rene mennesker jeg vet, at jeg den dag i morgen kan blive fratatt mitt embete". Johannes var blitt fri av al tanke på egen ære og makt, kun Guds alltid større ære hadde betydning.

Sådanne mennesker virker tiltrekkende på andre. Den franske filosof Henri Bergson (1859 - 1941) stiller det spørsmål:" Hvorfor har helgenene alltid tiltrukket så mange?" Og han besvarer det selv: "De søker intet for seg selv, og derfor oppnår de så meget. De har intet behov for at herske. De bare er, og selve deres liv er en appell. De ekte mystikere åpner seg ganske enkelt som for en flodbølge, der bærer dem og gjennomtrenger dem. De hviler i seg selv, fordi de i seg selv finner noe, der er større enn dem selv. De er mennesker med stor handlekraft, til forundring for dem, der mener, at mystikk kun består i visjoner, opplevelser og ekstaser. Deres behov for at gi videre, hva de har mottatt, strømmer ut av en begeistret glødende kjærlighet. Hvis et ord fra en av mystikerne finner gjenklang hos en og annen av oss, er det så ikke fordi det i enhver av oss er en slumrende mystiker, som venter på at blive vekket?"

Johannes av Korset  vekker mang en slumrende mystiker!

Som prior vekte han den slumrende mystiker i sine underordnede. Dette kom særlig sterkt frem i hans tid som prior i El Calvario i Andalusien. Klostret var kun to år gammelt, men hadde rukket å utvikle en livsstil, preget av streng bot. Johannes vendte munkenes blikk mot det vesentlige: Kjærlighetsforeningen med Gud. Han ledet dem bort fra fokuseringen på ytre gjerninger og inn på kontemplasjonens vei. Han arbeidede sammen med dem i vingården og kjøkkenhaven, og betonede for dem, at fysisk arbeide ute i naturen gir likevekt og en sund rytme i bønnens liv.

I nærheten av dette kloster lå der i Beas et nonnekloster, hvortil Johannes gikk hver uke for at høre skriftemål. I sin veiledning av den enkelte hadde Johannes for vane at skrive en kort setning, som nettopp passet til denne søsters behov. I dette videreførte han tradisjonen fra ørkenfedrene. "Gi meg et ord, fader" var den unge disippels bønn til den gamle ørkenfader, og som svar fik han en kort setning å leve etter. Søstrene gjemte disse små sedler i deres bønnebøker. Mange av dem blev senere samlede, og de er i dag utgitt på svensk under titler: "Ord av ljus och kårlek råd och andliga sentenser" som avsnitt i boken: "Levende Karlekslåga".

Disse korte råd utgjør likesom essensen av hele hans åndelige veiledning. Vi kan oppleve mange av dem som harde og, "over evne", men må da huske på, at de nettopp var gitt som medisin mot et bestemt menneskes åndelige eller personelle sykdom.

Den åndelige veiledning var for Johannes av Korset en viktig, ja nødvendig hjelp på bønnens vei, derfor gav han seg selv helt for dem, han veiledet eg det var mange.

"Den, som vil t vare på seg selv nok uten at få støtte fra noen veileder, vil bli som et ensomt og herreløst tre på marken. Hvor meget frukt det enn bærer, så vil de, som går forbi, bare plukke av den og den vil ikke få tid til å modne".

"Den, som faller alene, får lov å bli liggende alene; han har ikke meget aktelse for sin sjel, for det var bare til seg selv han betrodde omsorgen for den".

"En sjel, som har mange dyder, men er ensom og uten veileder, ligner et ensomt stykke glødende kul. Det avkjøles og innen det bliver gjennomglødet, slukkes de". (9)

Også som forfatter var Johannes aktiv i disse år. Han har nok aldri oppfattet seg selv som sådan, men mystikere har behov for at uttrykke deres erfaringer. I fengslet formedes i ham dikt, der uttrykte hans mystiske oplevelser, hvorav "blot en langt ville oppveie de ni måneders lidelser ja også selv om disse skulle ha vart hele livet".

Priorinden i Granada bad ham fortolke disse dikt. I innledningen til denne utleggingen, skriver han: "Det er egentlig best å la disse kjærlighetsvers tale for seg selv og derved bevare hele deres spennvidde, for at hver og en ut fra sine erfaringer kan hente klarhet i dem, heller enn å knytte dem til et avgrenset innhold, som ikke alle smaksretninger kan tilpasse seg" (10). Dermed har Johannes av Korset selv advarte oss mot en fundamentalistisk holdning til hans prosaverker.

Kjærligheten er det eksklusive tema i Johannes av Korsets verker. Den lidende og ofte angstfylt søkende kjærlighet i diktet om den mørke natt, som Johannes har utlagt i to verker:

1.Bestigningen av fjellet Karmel, hvor Johannes beskriver natten med vekten lagt på, hvordan mennesket skal forholde seg man kan også sige på askese. Lesning av denne bok kan virke nedslående, hvis ikke man er klar over, at den er skrevet til karmeliter, hvis hele liv er rettet mot bønnen, og at Johannes selv var ytterst radikal, men også at disse råd var gitt inn i en annen tid og kultur enn vår, og mange av de eksempler der gitt på avkall kan virke overdrevne eller uvedkommende på oss. Det egentlige innhold ville likevel  ikke ha  været annerledes, hvis Johannes av Korset hadde skrevet denne utlegningen av "Natten" i dagens Norge, for det er universelt og identisk med Jesu egne ord om total frigjørelse i vår etterfølgelse av ham.

2.I Sjelens dunkle natt legger Johannes hele vekten på Guds endring i og med oss for å gjøre oss helt fri til å motta hans kjærlighet.

Åndelig Sang er inspirerte av Høysangen, og vi følger i dette dikt bruden, der skiftevis finner og søker sin Elskede. Naturen taler i all sin rikdom om den Elskede (Johannes hadde skrevet disse vers i det mørke fangehull!):

O kom og vær meg nær
for av hvem ellers skal mitt hjerte heles?
Send ei mere til din kjære
budbringere
som aldri bringer meg det svar jeg søker. (10)

Johannes fremstiller naturen som budbringer om Guds kjærlighet. Deri har den sin sanne verdi, men også sin begrensning.

I Levende Karlekslåga har kjærligheten nådd sin fullendelse, i den grad dette kan skje i vår jordiske tilværelse. I dette verk skildrer Johannes den høyeste form for mystikk og viser os menneskets uendelige muligheter og verdighet.

Er det ikke nettopp Johannes av Korsets dristighet i dette som gjør ham så tiltrekkende i dag? På utallige måter krenkes menneskets verdighet i vårt moderne velferdssamfunn. Livet mister da sin mening, og Kirken har også for en stor del glemt å fortelle mennesker, hva formålet med livet er: Kjærlighetsforeningen med Gud, deltagelse i De Tre guddommelige Personers innbyrdes kjærlighetsliv. Mennesker kan ikke leve uten mening. Viser Kirken ikke denne, må de søke den annetsteds, og i denne søken oppdager mange Johannes av Korset.

I boken "Levende Kårlekslåga" finnes foruten verket med samme navn også forskjellige mindre skrifter, deriblant breve til forskjellige personer. Disse viser oss, hvor omsorgsfull, ansvarsbevisst og mild Johannes er i sin veiledning, men også hans menneskelighet.

"Kjærlighet består ikke i opphøyet følelser, men i å være helt selvhengivende og i å lide for den Elskede" (11)

Johannes av Korset var nært knyttet til sin bror, Francisco. Engang omtalte han broderen som "min største jordiske rikdom". Under et av broderens besøk, betrodde Johannes ham en særlig viktig opplevelse. Da han en dag var i bønn foran et bilde av den korsfestede, hørte han en indre stemme kalle seg ved navn. Dette gjentok seg, og Johannes svarte i sitt indre: "Her er jeg". Stemmen sa: "Hvilken be1ønning ønsker du deg til gjengjeld for alt det, du har lid for meg?" Johannes svarte:" Å lide og bli foraktet for din skyld".

"Vær derfor ikke bekymret, Fransisco, hvis du ser, at jeg kommer ut i prøvelser, for de er, hva jeg har bedt Herren om. Han vil selv hjelpe meg, si de får meg til å vokse i kjærlighet".

Bad Paulus ikke også om at måtte oppnå felesskap med Kristus i hans lidelse? (Fil.3,10). Og apostelen Peter skriver: "Gled og fryd dere, selv om dere nå først en lider stund bedrøves i mange slags prøvelser, for at deres prøvede tro som er langt mer verd enn det forgjengelige gull, der dog prøves ved ild - må vise seg å være til pris og herlighet og ære, når Jesus Kristus åpenbares" (1.Pet. 1, 67).

Kjærligheten ønsker som lønn ikke annet enn mer kjærlighet. Har den elskede lidt, vil den, som elsker, lide med Ham og derved også få del i Hans oppstandelses håp.

Denne sannhet er vi moderne kristne tilbøyelige til å fortrenge, pregete som vi er av et samfunn, der søker nytelse. Nytelse og lidelse kan ikke forenes. Men at kjærlighet, lidelse og dyp ekte lykke kan forenes, har vi Bibelens og helgenenes vitnesbyrd om.

Prøvelsene kom. Der oppstod konflikt mellom ordenens leder, som stod for en streng asketisk vei og sentralisert kontroll og Johannes, som ønskede åndelig frihet i det kontemplative liv. Brødre, der hadde tatt anstøt av irettesettelser, som Johannes hadde gitt dem som noviser, iverksatte en sverte kampanje mot ham. Han blev fratatt sine embeter innen for ordenen og forvist til et ensomt liggende kloster som alminnelig munk.

Han var lykkelig for ensomheten der, men at han led fremgår av hans breve.

"I dag har vi samlet slekter, i morgen skal vi berge dem. Det er så godt å ha med disse stumme skapninger å gjøre, bedre end å bli dårlig behandlet av de levende." (12)

Johannes blev syk. En alvorlig betennelse i det ene ben gav ham feber. Brødrene mente, det var uforsvarlig å beholde ham i et avsides kloster, avskåret fra legehjelp, så han blev tilbudt flytning til ett større og mer sentralt beliggende kloster.

Prioren der var fiendtlig stemt mot Johannes. Han bebreidede ham, at han var til byrde for klostret, og når Johannes av sykdom blev tvunget til at holde sengen og ikke kom til tidebønnene, blev han anklaget for ulydighet mod reglen.

Da legen kom for at undersøke det betente ben, viste han straks, hva der måtte gjøres: det var nødvendig å skjære alt det betende kjøtt vekk, like inn til benet. Dette skjedde uten bedøvelse.

Men operasjonen stanset ikke sykdommen. En uke før Johannes døde, sa legen til brødrene, at enden var nær. Da en medbroder fortalte ham dette, lyste hans ansikt opp.

Hele Johannes' holdning hadde gjort inntrykk på alle i klostret. F.eks. hadde Johannes alltid avist kritikk av dem, der baktalte og forfulgte ham. Også prioren blev overbevist om helligheten i Johannes' liv og bad ham ydmykt om tilgivelse for den urett, han hadde voldt ham.

Da døden var nær, samledes alle munke i sykerommet, alle med lys i hendene. Da prioren begynte at be bønnen for døende, avbrød Johannes ham med ønske om at få lest opp av Høysangen, den tekst, som så mange av hans egne dikt var inspirerende av. Under denne opplesning ropte han igjen og igjen: "Hvilke vidunderlige perler!"

Da klosterklokken ringte til matutin (13), spurte Johannes: "Hva var det?" "Klokken kaller brødrene til matutin," lød svaret. "Lovet være Gud, jeg skal synge den i himmelen," ropte Johannes. Han så på hver enkelt som for at  gi enhver et personlig budskap, kyssede igjen sitt krusifiks, lukkede sine øyne og bad: "Herre i dine hender befaler jeg min ånd".

Johannes av Korset døde, som han hadde levd: mild, til givende og elskende. .

Den hellige Johannes av Korsets døde den 14. desember 1591, kun 49 år gammel. Hans korte liv var likevel langt nok til at han nådde mystikkens høyder, og dessuten, sammen med den hellige Teresa av Avila, reformerte karmeliterordenen.

Mennesker innen og utenfor Kirken søker veiledere i det åndelige liv, og i Johannes av Korsets skrifter finner mange, hva de søker.

1. Lærer i bønn.

Fremfor alt var Johannes av Korset nemlig en uovertruffen lærer i bønn. Den som  gjerne vil lære å be, gjør klokt i å gå i skole hos ham, for han forstår nemlig kunsten å  gi bønnen videre til andre, å forklare den så klart og enkelt, at man må tro ham. Han store styrke og aktualitet består i hans utførlige beskrivelse av overgangen fra meditativ til kontemplativ bønn, eller med andre ord fra en tenkende og talende bønn til en stille, ordløs bønn. Bønn er for ham et kjærlighetsfullt samvær med Gud. Det sier seg selv, at dette samvær gjennomgår en utvikling. Sådan går det jo også mennesker imellom. I den første forelskelsens tid omgås man annerledes med hverandre enn når man i mange år har delt både livets lyse og mørke sider. I begynnelsen har man meget å fortelle, meget å spørre om. Etter hvert blir alt mer rolig og stille.

For Johannes gjelder det om ikke å sløse bort tiden på veien til Gud. Han tror mer på stillheten enn på de mange ord og tanker. "Det mest nødvendige for vårt fremskritt," skriver han, "er å være stille foran den store Gud, med vårt begjær og med vår tunge, for det språk, som han best hører, er den tyste kjærlighet" ( Ord av 1jus och kårlek, nr. 131). Denne forkjærlighet for stillheten har også en dypere årsak. Johannes er overbevist om, at bønnen ikke er noe, vi selv skal fabrikkere. Bønnen finnes der allerede. Der foregår en trinitarisk bønn i ethvert døpt menneskes hjerte. Heller enn selv at produsere vår fattige bønn, burde vi lyttende vende vårt øre til urbønnen dypt i oss. Hans tanke om dette kan sammenfattes i en berømt uttalelse: "Et ord har Faderen talt og Ordet var Hans Sønn. Stadig taler han dette ord i evig stillhet, og i stillhet skal sjelen høre det" (Ord av lys och kjærlighet, nr 99).

Å be er ikke primært en aktivitet fra menneskets side, men Guds aktivitet. Når vi hører ordet kontemplasjon, tenker vi på en tilstand av skuen, en form for åndelig intuisjon. Når Johannes definerer kontemplasjon, vender han opp og ned på det hele og betrakter den som Guds verk: kontemplasjon er intet annet enn Guds mystiske endring i sjelen, et stille og kjærlighetsfullt nærvær av Gud selv, som når man ikke hindrer det opptenner sjelen med kjærlighetens Ånd" (Sjelens dunkle natt, 1, 10, 6). Menneskets verk består helt enkelt i ikke "å hindre", i å bevare den kjærlighetsfylte oppmerksomhet rettet mot Guds kjærlighet.

Hvor ivrig Johannes er etter, at man så hurtig som mulig skal kunne bli i den stille, tyste bønn, kommer også frem i den måte han går i rette med de åndelige ledere, som tvinger deres skriftebarn til i deres bønn å overveie trossandheter, selv om de lengter etter stille meditasjon. Her glemmer han helt sin sedvanlige saktmodighet og åpenbarer noe av sitt spanske temperament. "Disse åndelige veiledere ved intet om, hva åndlighet er. De krenker Gud og viser ham forakt i deres klossede inngripen i hans endring med sjelen. Det har nemlig kostet Gud stor mølje å føre disse sjelen så langt, og han legger stor vekt på den virkelighet, at han har ført dem inn i denne ensomhet og tomhet...... for at han kunne tale til deres hjerte... Tross at de ikke forstår dette, blander de seg med deres klossede handlemåte i dette, som de ikke forstår, i stedet for å overlate det til noen som forstår... Derfor er en sådan leder en blind, som kan være hindring for sjelens liv, som er Helligåndens liv.... Noen av dem er klar over dette, mens andre ikke er. Men ingen av dem kan unngå at få deres staf" (Levende Karlekslåga III, 54,56,62). Han er ikke alltid så mild mot sine kolleger!

Der er neppe blant de store mystikere noen, der har beskrevet den kontemplative bønn så klart som Johannes av Korset. "Sjelen skal ikke gjøre annet," skriver han, "enn å holde seg vendt mot Gud i kjærlighetsfullt oppmerksomhet, uten egne anstrengelser, bare enkelt og ukunstlet rette sin besluttsomhet og kjærlighetsfullte oppmerksomhet mot Gud, likesom én, der åpner øynene med kjærlighetens oppmerksomhet" (Levende Karlekslåga III, 33). Et klassisk eksempel på denne enkle bønn finner vi hos bonden fra Ars, der på sogneprestens spørsmål om, hva han foretog seg så lenge i kirken, svarte: "Jeg ser på ham, og han ser på meg".

Før konsilet var det normalt, at prester og ordensfolk daglig holdt en halv times meditasjon. De eldre blant oss husker, hvordan sognepresten hver morgen satt en halv time før messen ved sin skriftestol og bad sitt breviar eller mediterende. Den meditasjon, man lærte på presteseminariet eller i novisiatet, var for det meste en meditasjon, hvor man etter en forberedelse tenkte over et trosmysterium eller et stykke fra evangeliet, deretter engagerede man sine følelser i det, overveide, for til sist å avslutte med en konkret beslutning. Kun enkelte gange har jeg møtt mennesker, som kunne stille noe op med denne meditasjonsform og føle seg hjemme i den. Den er sikkert alt for komplisert for vår tids mennesker. Livsrytmen i vår tid er så stressende, tempoet så hurtig, vi blir i så høy grad bombarderede med bilder og slogans fra reklamens og massemedienes side, at vi oftest føler oss for trøtte og splittede til dessuten at "tenke" på Gud en halv time. Vårt største behov er å samle stumpene av oss selv sammen, å gjenskape enhet, å la vårt trøtte hode komme til ro i stor enkelhet.

Når så mange for tiden søker frelse i østerlandske meditasjonsformer, er det sikkert, fordi Kirken ikke forstår å forvalte sine egne skatte av spiritualitet og mystikk. Til alle, som lar sig initiere i Maharishis transcendentale meditasjon eller i zenmeditatsjon, ville Johannes av Korset, hvis han møtte dem, utvilsomt si: "Hvorfor søker du så langt borte? Hva du søker i øst, finner du like så godt, ja langt bedre, i den kristne tradisjon. Den indre enhet, frihet og glede, som Maharishi lover deg, finner du også i den kontemplative bønn". Jeg formoder, at helgenen også ville forklare dem, hvori risikoen ligger i disse østerlandske meditasjonsformer. Man utforske sitt indre, man erfarer at man er større, bredere og dypere end man trodde, og det er herlig. Fengslet bliver mere romslig, man får øket bevegelsesfrihet, men allikevel blir man likevel sittende i sitt fengsel. Man kommer ikke ut av seg selv. I den kristne kontemplative bønn finnes derimot opmerksomhet mot et Du, mot den Ånden.

På meditasjonskurser har jeg møtt mennesker, som etter den første tids begeistring for TM-meditatsjonen er kjørt fast, og som oppdager en ny befriende dimensjon i den kristne bønn. Transcendental meditasjon kan på meget kort tid føre noen mennesker til dyp avspending. Følelsen av enhet og forbund med kosmos, som man erfarer i denne avspending, kan være en overveldende erfaring. Men de forventninger, som derved vekkes, bliver ikke til bunns innfridd. Livets ytterste mening finnes ikke i en kosmisk enhet med alt som finnes, men i kjærlighet fra person til person. Mennesket er født til kjærlighet, og kjærlighet er ikke oppegående i altet som en dråpe i havet, men den innebærer, at man gir seg selv til et Du, og at man i denne given blir helt og fulgt seg selv. Den kontemplative bønn, som Johannes av Korset lærer oss, er ikke fordypelse i en salig kosmisk følelse, men hvile i Gud. Gud er som solen, sier han, der fyller ditt hus med lys, hvis du bare åpner vinduene og lar lyset komme inn. (Levende kärlekslåga III, 4647). Å be er at sole seg i Guds kjærlighet.

Det er ikke min mening at spille Maharishi og Johannes av Korset ut mot hverandre. Tvert i mot tror jeg, at vi kristne i møtet med transcendental meditasjon kan minne om våre egne, kanskje glemte, bønneformer, som kan være oss til stor hjelp i vår kontemplative bønn. Som de fleste vet, er denne meditatsjonsteknikk meget enkel, selv om man må betale en del for at lære den! Hele meditasjonen består i en stadig gjentagelse av et enkelt ord, et såkalt mantra. Du skal sitte bekvemt, helst med rett rygg, lukke øynene og i en periode av 20 minutter gjenta innen i deg selv f. eks. ordet "kom". Hvis meditasjonen lykkes og det gjør den faktisk for mange kommer du meget snart til et dypere nivå i deg selv. Bekymringer, stress, tanker angående ditt arbeide likesom smelter bort. Du kommer til hvile. Der ligger en særlig kraft i en slik gjentagelse.

Det kan ikke være galt å anvende denne kraft i den kristne bønn. I stedet for et nøytralt mantra (men er det i virkeligheten så nøytralt, som det påstås?) kan jeg gjenta en kort bønn: "Kom Herre Jesus" eller "Abba Fader". Det blir da en hellig gjentagelse, som lar meg komme til hvile i Jesus eller i Faderen. I østkirken har man tidligere enn hos oss oppdaget den kraft, som ligger i gjentagelsen. De, som ber Jesusbønnen, gjentar hele tiden: "Herre Jesus Krisus, forbarm deg over meg". Også i Vesten finner man her og der denne gjentatte bønn. Om Frans av Assisi fortelles, at han i timevis kunne gjenta: "Min Gud, mitt alt". Forfatteren til det middelalderige skrift "Uvitenhetens sky" er meget radikal, når han tilråder kun å anvende et enkelt ord. Til og med gir han det råd å velge et enstavelsesord, f.eks. "love". Det bliver da litt vanskeligere, hvis man vil be på norsk!

I følge Johannes av Korset bør en nybegynner ikke umiddelbart våge seg inn i kontemplativ bønn. Man må først oppbygge et kjærlighetsforhold ved aktivt å tenke på Gud og tale kjærlig med ham. Først når "kjærlighetens ild er tent", er det mulig og meningsfylt uten ord og tanker helt enkelt å være hos Gud og hvile i Ham. Den som alt for tidlig søker den kontemplative bønn, havner uungårlig i håpløs annspenthet. Men takket være den gjennoppadtagene gjentagelse er det mulig mye tidligere å begynne med kontemplativ bønn. Også den, hvis hjerte ennå ikke brenner i kjærlighet til Gud, kan tilslutte seg Helligåndens bønn og sammen med Jesus si: "Abba, Fader". I denne gjentagelse blir kjærligheten næret. Den er aktiv kjærlighet. Samtidig bliver man i gjentagelsen draget til et dypere nivå, hvor der råder et annet klima enn på overflaten. Det ord, som best kan betegne dette klima, er fred. I denne atmosfære av fred er den kjærlighetsfulte opmerksomhet som en strøm, der av seg selv rolig og stille strømmer mot havet, og den stadige gjentagelse av bønnen holder strømmen i sitt lede.

Kanskje har der aldri været så stort behov for stille, kontemplativ bønn som nå. Ordenes inflasjon har gjort mange av oss allergiske over for de mange ord. Selv i feiringen av liturgien truer ordene med at få overhånd. Også i bønnegrupper, som så gledelig overalt vokser i antall, anvendes ofte alt for mange ord. Hos Johannes av Korset kunne man lære, hvor mye enklere bønnen kan bli, og samtidig mye dypere. Der er stor forskjell mellom å sjonglere med tanker om Gud, å tale med Gud og helt enkelt bare være i Gud. Denne bønn krever ingen energi, den gir energi. Den er et velgjørende bad i stillheten, i Guds stillhet

2. Veileder i det mystiske livs utvikling.

Da Johannes av Korset i 1926 utnevntes til kirkelærer av Pius d. 11. fikk han samtidig titlen "doctor mysticus". Han er den store lærer, når det gjelder mystisk erfaring. Også som sådan har han noe ytterst viktige å si oss i dag.

Den tyske, katolske teolog, Karl Rahner, utalte kort før sin død: "Den kristne av i morgen må være mystiker eller slett ikke finnes". Før i tiden, da troen var integrert i en kristen kultur, da samfunnet var gjennomsyret av kristne verdier, da man hver søndag så store skarer gå til høymessen med salmebøker i hendene, da var det lett å tro og å bevare sin tro. Å tro var nesten noe selvfølgelig. Den personlige tro var sikkert ikke alltid særlig dyp, men den blev styrket gjennom de andres tro. Denne tid er nå så godt som forbi.

I Sverige (skrevet av Willfrid Stinessen, bosatt i Sverige), som betraktes som det mest sekulariserende land i verden, ser man tydelig, hvordan Karl Rahners ord går i oppfyllelse. Den store masse er totalt fremmed for troen. Men hva kristendommen har mistet i kvantitet, har den vunnet i kvalitet. Hos den lille rest finner man en tro, som er solidere og dypere enn den tro, man tidligere møtte hos de gjennomsnitstroende. Og en dyp, gjennomlevd tro vil av seg selv føre til erfaring. Når sådanne troende har den lykke å møte Johannes av Korset, betyder det for dem en hel del tids og energibesparelse!

Men selv for andre, for dem, som aldri har møtt Kirken eller som har vendt seg bort fra den, har helgenen et budskap. Det er vanskelig for mennesker ikke å tro på noe. Den, som ikke finner noe i Kirken, søker annetsteds: I astrologi, i transcendental meditasjon, hos antroposofer, hos en eller annen guru, i en av de mange sekter, som dukker opp overalt. Alt det, som kan sammenfattes i begrepet New Age, viser en hunger etter åndelig erfaring. At denne hunger er særlig sterk i vår tid, kan ikke undre o . Kun hvis de, som representerer Kirken, gjennom tale og måte å være på lar mennesker se, at Gud ikke bare er en idé for dem eller et begrep, men en levende Gud, som gjør dem lykkelige og i hvis kjærlighet de ved sig trygge, kun da er der sjanse for, at sådanne mennesker kommer over terskelen.

"Kanskje er det ikke helt uberettiget", skriver den belgiske kardinal Gottfried Daneels i sitt siste julebrev, "når New Age anklager kristendommen for mangel på gjennomlevd erfaring, for å ha mistenksomhet over for mystikk og i stedet legge alt for stor vekt på den rette lære og trettende etiske formaninger. Især i de siste år er kristendommen nesten blitt redusert til et etisk program. Trosbekjennelsen som levende lære og kilde til religiøs erfaring og mystikk, er skøvet ut i bakgrunnen. Mange er på grunnen av denne overspendte etiske appell blitt trøtte og gått andre steder for at søke ro".

Mange prester og teologer er skeptiske over for alt som heter oplevelser. Hos oss kommer det ann på troen, ikke på oplevelser, sier man. Som om oplevelser og troen skulle utelukke hverandre. Den som uten forutfattede meninger leser Det nye Testamente, må erkjenner, at der i kristendommen finnes en del å erfare. Jesus har aldri sagt, at livet med ham skulle være en ørkenvandring. Den, som fremstiller det kristne liv som en ørkenvandring, skal ikke bli forbauset, hvis unge venner ryggen til kristendommen og Kirken og går til andre tradisjoner for at søke den fred, glede og det levende liv, som de lover. Dette er da egentlig ikke noen protest mot kristendommen som sådan, men mot en form for kristendom, som har mistet sin troverdighet.

Jesus lover fred, glede og liv til alle, som følger ham. Fred og glede er noe, man kan erfare. En glede, som jeg aldri føler, er vel en merkelig glede! Jesus lover alle utkjørte mennesker, som kommer til ham, fred og opprisning. Hva er en oppreiselse verd, hvis ikke den oppleves? Paulus skriver, at vi er en ny skapning i Kristus (2.Kor. 5,17). Kan man bli en ny skapning uten at merke noe som helst til det? Vi er blitt så vant til å tolke slike tekster helt minimalt, som om det handler om ting, vi skulle akseptere i en helt naken tro, uten at merke noen som helst virkning. Hvordan er man kommet til en så fremmed og kunstig tolkning? Jeg formoder, at årsaken skal finnes i, at mange av oss kanskje især teologer i virkeligheten ikke erfarer denne fred og glede. For å berolige vår samvittighet, rasjonaliserer vi den faktiske situasjon. Vi gjør en dyd av nødvendigheten. I stedet for ærlig å erkjenner, at noe mangler i vårt liv, sier vi, at den kalde, følelsesløse tro er normal. Men er det ikke risikabelt å legge vekt på følelser? Jovisst! Og nettopp de, som mest har erfart Gud, mystikerne, advarer oss bestandig, i tide og utide, mot å bli stående ved oplevelser. Men finnes ikke den samme risiko i kjærligheten mellom mennesker? Og er vi da ikke ganske djerve og uforsagte til at 1øpe risikoen? Hva ville det bli tilbake av litteratur og kunst, hvis alt som handler om glede og smerte i forholdet til den elskede, skulle settes i parates? Høysangen er ikke redd for å synge om kjærlighetsopplevelsen hos brud og brudgom.

Gud har skapt oss sådan, at vårt vesen er et eneste stort skrik etter ham. Denne umettelige tomhet vil han fylle. Kan vi være annet enn lykkelige, når han begynner å gjøre det? Er det galt å erfare denne lykke, å smake den? Er det sikkert, at det er galt å lengter etter den? Ber Kirken ikke uten opphør: "La ditt ansikt lyse, at vi må frelses." (s1.80)? Ber den ikke bestandig om at vi må kunne glede oss over Helligåndens trøst? Skal vår kjærlighet absolutt være "ren kjærlighet", totalt reduseret til å være "agape", uten noen som helst plass for "eros"?

Alle de som har erfart noe av Gud, vet, at dette fullstendig har forandret deres liv. Et besøk på Tabor, om enn aldri så kort, etterlater spor. I Østen er man meget bevist om dette. Kanskje skulle Kirken lære noe av den østerlandske ærefrykt for Gudserfaringen.

Samtidig må man ikke glemme, at Kristus har frelst oss på korset i en total "ikkeerfaring". Spendingen mellom Tabor og Golgata hører til kristendommens vesen, ja til kjærligheten i det hele tatt. Det er nettopp mystikernes oppgave at holde denne spenning levende.

Kanskje finnes det ikke noen blant mystikerne, som i dette land så fulgt av fallgruver, viser veien så tydelig som Johannes av Korset. Han er den rette til å tiltrekke mennesker innen for New Age, og det er da også en kjennsgjerning, at han, sammen med Eckehart og Teilhard de Chardin, bliver lest nettopp i disse kretser.

Johannes av Korset er ikke redd for at skrive om erfaring. For ham er livet et stort kjærlighetseventyr med Gud. I sin "Åndlig sång", et langt dikt på 40 vers, beskriver han, inspirerte av Høysangen, alle dette eventyrs mange avsnitt. Blant alle tiders kjærlighetspoesi er dette dikt et høydepunkt. Han synger der om, hvordan den elskedes lykkelige nærvær avveksler med den skrikende smerte i hans fravær. I sin kommentar forklarer han, hvordan alle menneskets krefter blir engasjert i kjærligheten. Medens man i buddhismen utslukker de fire lidenskaper: glede, håp, redsel og sorg,
vil Johannes, at man oppfatter det første bud bokstaveligt: Du skal elske Gud med alle dine krefter. Selv den lidenskapelige energi bliver integrert i kjærligheten.

Johannes nevner tre slags erfaring, som kvalitativt adskiller seg totalt fra hverandre. Først erfaringen hos nybegynnere, som ennå lever på følelsenes overfladiske nivå. Det menneske, som omvender seg til Gud, som bevist går inn i kjærlighetsforholdet til ham, føler seg lykkelig. Helgenen beskriver i glødende vendinger disse første lykkelige erfaringer. "Man bør vite", skriver han, "at så snart sjelen beslutter seg til at tjene Gud i total hengivelse, begynner Gud sedvanligvis å 1øfte den opp, eggentlig,  behandle den som en elskende mor passer sitt lille barn. Hun varmer det ved sitt moderbryst, nærer det med søt melk og mild velsmakende mat, bærer det i sine arme og kjeler for det.... og sjelen finner sin store glede i å tilbringe lang tid i bønn, ja kanskje hele netter. Botsøvelser er en lyst, å faste en glede" (Sjelens dunkle natt, I, 1,2,3). I det sydlige Spania i 1500-tallet var følelseslivet høystemt. Vi som hører hjemme i det nordlige, er nok følelsesmessigt kjøligere og lever det hele i roligere tempo. Men glede finnes der i alt fall, når man oppdager Gud.

Johannes nærer stor omsorg for, at man ikke bliver hengende i denne første erfaring. Man må videre. Der venter en rikere erfaring på et dypere plan, Åndens plan. De sterke følelser forsvinner og gir plass for dypere følelser, som egentlig ikke er følelser språket er altfor fattig til å uttrykke disse ting . "Det eneste, som en kan si er, at de er tilfredse, glade og lykkelige, at de fornemmer Gud og tror, at de er på rett vei" (Sjelens dunkle natt, II, 17,5). Men heller ikke her skal man reise sitt telt. Her elsker man Gud med det beste av seg selv, man står på fjellets topp, strekt mot Gud, men man står ennå på egen grunnen. Man går ennå i sitt eget tempo. Man sitter ennå fast i seg selv.

Johannes vil ikke, at man blir sittende på en fjellskråning, halvveis oppe. Han vil føre mennesket til fjellets topp. Der "går" man ikke lengre, man blir dratt. Der skjer alt i et trinitarisk tempo. Den, som trofast strever etter ikke å søke seg selv i noe, som stadig gir slipp på seg selv og kun lever for den Elskede, for det menneske kommer en dag, hvor Gud kidnapper det og drar det til seg. Man bliver så å si slynget ut av seg selv, som i en katapult, og definitivt rotfestet i Gud. Man er ikke mer sin egen, man er Guds, hans eiendom. Nå elsker man ikke lengre Gud med det beste i seg selv, man elsker ham med hans egen kjærlighet. Gud elsker Gud. Nå bekymrer man seg ikke lengre om, hvorvidt man erfarer Gud eller ei. Man sier med den hellige Bernadette: "Det, som angår meg, angår meg ikke lengre". Den kopernikanske revolusjon er fullbyrdet: Før var jeg selv solen og Gud en planet. Gud var der for meg. Nå er Gud solen og jeg hans planet jeg er der for Gud."

Men nettopp det faktum, at man ikke lengre vender tilbake til seg selv det totale fravær av bekymring for sitt eget jeg, er en ny erfaring, som man ikke eier, men i hvilken man bliver inndraget. De fleste mennesker kjenner til den glede og tilfredsstillelse man erfarer, når man glemmer seg selv for å gjøre et annet menneske lykkelig. Denne glede er i sin øyeblikkelige tilstand ikke smittet av egoisme. Gud har skapt oss i sitt bilde, Gud, som er den totale relasjon. Derfor blir vi lykkelige, når vi går ut av oss selv. Den, der helt treder ut av ssg selv og bliver ren relasjon, deler Guds uselviske glede. Her går snaren i stykker og fuglen er fri (Sl. 124,7). "Her (på fjellets topp) finnes ingen vei, når for den rettferdige finnes ingen lov. Han er sin egen lov", skriver Johannes på den skisse av fjellet, som han egenhendig tegnet til hver av sine åndelige døtre i karmeliterklosteret i Beas.

Den kosmiske bevissthet, som man setter så meget pris på i New Age, får vi så å si med på kjøpet. "Det er i dette, som oppvåkningens store glede består", skriver Johannes av Korset, "altså i at kjenne det skapte gjennom Gud og ikke Gud gjennom det skapte (Levanda karlekslåga IV, 5). Tidligere festnede man seg i tingenes ytre, og man så, hvordan alt var splittet fra hverandre, total fremmedgjørelse. Nå ser man tingenes innerside og hvordan alt er forbundet med hverandre, ettersom alt flyter frem av Guds skapende hånd. Overalt møter man Gud, alt vitner om ham.

Man kan neppe finne en Levende Vandrer, som skildrer den kosmiske bevissthet så mesterlig som Johannes av Korset. Han gjør det så radikalt, at teologene rynker panne i angst for panteismens spøkelse. "Mi Amado las montailas", synger den hellige Johannes:

Min elskede, bjergene
de ensomme skyggefulde dale
de fremmede per
floderne, som klangfuldt taler
vindenes susen, kjærlighetens språk.
(Åndlig sång, strofe 14)

Den elskede er alt dette. Denne kosmiske visjon er ukristelig. Vi finner den hos Det nye Testamentes store teologer Johannes og Paulus. "Når jeg bliver opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg" sier Jesus hos Johannes (Joh. 12,32). Og Paulus ser, hvordan hele verdensaltet skal sammenfattes i Kristus, alt i himmelen og på jorden (Ef. 1,10).

3. Den mørke natts mystiker.

Johannes av Korset er nok mest kjent som den mørke natts mystiker. Også dette gjør ham aktuell for mennesker i vår tid. Den svenske oversettelse av "Sjelens dunkle natt" er kommet i 3. opplag, mens hans øvrige bøker ennå ikke er utsolgt i første opplag. Mange gjenkjenner noe av seg selv i Johannes beskrivelse av den mørke natt. I sitt brev av 14. desember 1990 til karmeliterordenens general i anledning av 400-året for Johannes av Korsets død, taler pave Johannes Paul d. 2. om en kollektiv natt. Guds tilsynelatende fravær jeg skriver "tilsynelatende", for Gud kan aldri virkelig være fraværende som piner mystikerne i særlige kriseperioder, er blitt en alminnelig erfaring. Gud er ikke lengre noen selvfølgelig virkelighet, som 1øser alle problemer eg besvarer alle spørsmål.

Man har beskrevet vår tid som en faderløs tid. I mange barns liv har der aldri været noen far, eller også er han tidlig forsvunnet. Uten noen jordisk far har man vanskelig for å forestille seg den himmelske Far som en virkelighet. Følgen derav er angst.

Vi lever med i en eksplosjon av teknisk kunnen, og det fascinerer oss, men det er samtidig en kilde til angst. Menneskets etiske innsikt holder ikke tritt med dets tekniske utviklingen. Der finnes en avgrunn mellom menneskets fornuft og dets visdom, mellom dets hode og dets hjerte. Vi kan bare tenke på kjernekravets uhørte risiko, på genetiske manipulasjoner, som truer med at pervertere menneskets spesifikke natur. Vi har nettopp opplevd en skremmende, avskyelig krig. Følgen blir på ny angst, uttryghet, og midt i utvidelsen av vår makt gripes vi av en følelse av avmakt. Hvem kan da undre seg over, at mange menneskers liv mer enn tidligere preges av mørke? Mange opplever tilværelsen som en mørk natt, ja som et helvete. Dette er sikkert ikke alltid Johannes av Korsets mørke natt i egentlig betydning. Allikevel finnes der felles elementer. Og de, som kanskje tilfeldig faller over helgenens bok om den mørke natt, gjenkjenner en hel del av seg selv i den. Man kan altså tale om en vis universalisering av natten, forutsatt at vi oppfatter begrepet "mørk natt" i utvidet betydning.

De som gjennomgår Johannes av Korsets mørke natt, forstår i det minste i lyse øyeblikket at de er solidariske med hele menneskeheten. Den "gud1øshet", som kjennetegner vår tid, bevirker, paradoksalt nok, at kontemplative klostres innbyggere kan føle seg beslektede med sine samtidige "uten for murene". Mystikere har gode forutsetninger for å føre dialog med ateister.

På tross av at Johannes av Korset skildrer erfaringen å være uten Gud i de allermørkeste farger og med hjelp av umåtelig mange sitater fra profetene og fremfor alt Jobs bok, virker hans bok allikevel på leserne som en trøstens bok. Heri ligner den Johannes Åpenbaring. Den som  leser "Sjelens dunkle natt" helt til slutten, føler seg trøstet. Og trøsten består i, at mørket blir gjennomsiktig. Fysisk og psykisk lidelse, angst, forlathet, alt får mening. Alt dette er Gud i funksjon. Det, der virker som Guds fravær, er i stedet tegn på hans intensive, man kunne nesten sige alt for intensive nærvær. I stedet for at være en svak Gud, er han en Gud, der taler, så trommehinnenes er ved at sprenges.

Hvorfor er konfrontasjonen med Gud ikke bare kilde til glede, men også til smerte? Årsaken finnes i menneskets situasjon. Det, som teologer kaller arvesynd, innebærer konkret, at mennesket, som opprinelig var skapt til at  gi, nu i stedet lever for at gripe, eie. I stedet for at leve for andre, lever det for sig selv. Det opprinelig åpne, gjennomsiktig menneske er blitt lukket, snevert, ugjennomsiktig. Gud skaper mennesket uendelig romslig. "Sjelen er begavet med en uendelig kapasitet", skriver Johannes av Korset (Bestigningen av berget Karmel, II, 17,8). Egoismen har fått kapasiteten til å krympe. Når Gud gjør sitt inntog i sjelen, må han gjenopprette dens opprinelige mål, eller rettere sagt uendelighet. Er det da så merkelig, at man føler, at det knaker i fugene? Man kan også velge Augustins billede: Det syndige menneske er en "homo incurvatus in se" ( innesluttet i seg selv). Vi kan forestille oss, at Gud er som en kiropraktor, som retter ryggen ut og gjør "homo incurvatus" på ny til "homo erectus", et fritt, åpent, gjenneomsiltig menneske. Resultatet er herlig, men ingen kan undre seg over at behandlingen er smertelig.

Man kan også se arvesynden som en sammenbitt vilje til selvstendighet. Mennesket, som opprinelig levde i harmoni med Gud, vender seg bort fra Gud for å skape sin egen fremtid. Her begynner historien om den fortapte sønn. Mennesket fører en frihetskamp mot Gud, en kamp, som naturligvis er dømt til å mislykkes. I sitt forhold til Gud kan mennesket aldri "kjempe seg fri". Vi er og forblir skapte vesener, og dette innebærer total avhengighet. Den store skilsmisse som følge av synden er, når vi gjennomskuer den, en illusjon. Jeg kan aldri være uten Gud. Men jeg kan innbille meg det og handle deretter. Da lever jeg ved siden av virkeligheten. I den mørke natts terapi tvinger Gud meg til nær kontakt med virkeligheten. Han lar meg se, at min tilsynelatende selvstendighet er en storslått illusjon. Han krysser mine planer. Han setter en kjepp i hjulet for alt hva jeg foretager meg, fremfor alt på det indre plan, men også ofte på det ytre. Du kan slet ikke be så godt, som du tror, sier Gud med et stille smil. Han sier det ikke for å plage meg, men for at jeg skal komme til innsikt: Jeg kan ikke be, be Du i meg! .

Den kopernikanske revolusjon er absolutt ikke noen lettkjøpt revolusjon. Den koster blod og tårer. Den selvkonstruererne personlighet, som man er fortrolig med, må gå under. Av og til ligner Gud en bulldoser, som farer frem mot det gamle hus. "På dette fjell bor kun Gud og hans herlighet og ære", skriver Johannes av Korset på sin skisse over Karmelberget. Ingen av denne verdens forsakelser er i stand til å fjerne egoismen fra mennesket. Gud må selv sette spaden i jorden.

Likesom vi spiser Kristi kropp under brødets skikkelse og drikker hans blod under vinens, sådan kan Guds blendende lys også treffe oss under skikkelse av smertelige ytre omstendigheter: Sykdom, dødsfall, alderdomssvekkelse, ydmykelser, en skilsmisse, psykiske problemer. Alt som gjør mennesket lite, alt som styrter "herskere fra deres troner", kan bidrag til den siste forvandling mennesket skal blive guddommelig. Det gamle menneske må dø for at et nytt skal kunne oppstå.

På vår vandring gjennom den mørke natts tunnel har vi en lampe med: troen. Takket være denne lampe kan vi fortsætte vår vandring, "skjønt natten råder". Når alle fromme følelser forsvinner inn, når der ikke finnes mer å erfare, ikke engang den dype fred vi hadde oppdaget i oss, da finnes kun troen, den nakne tro uten erfaring. Denne tro er alt, hva vi behøver. Denne tro lærer oss ikke å støtte oss på de subjektive vekslende oplevelser av Gud, men på Gud selv. Denne tro lærer oss at leve i virkeligheten og ikke i, hva vi opplever av virkeligheten. Denne tro er eneste kompas i en periode, hvor vi ikke lengre kan orientere oss med hjelp av følelser og erfaringer.

Det er helt feilaktig det vil jeg gjenta å spille tro og erfaring ut mod hverandre. Troen er hos Johannes av Korset en meget rik virkelighet med et bredt spektrum. Den tro, som leder oss inn i den mørke natt, er den nakne tro. Men ved spektrets motsatte side finnes "la fe ilustradisima", den helt opplyste tro (Levende karlekslåga, III, 80). Den nakne tros oppgave i den mørke natt er nettopp å losse oss gjennom og over alle erfaringer, frem til den store erfaring. I denne endegyldige erfaring blir mennesket 1øftet ut av seg selv og flyttet inn i Gud. Her sammenfaller tro og erfaring, objektivt og subjektivt. Her kan Gud være seg selv, uten grenser.

Wilfrid Stinissen, (Johannes av korset i våres tid)