Theresa av Avilia
(Oppdattert 2.mai 13)
I 1986 utnevnt UNESCO Teresas fødeby, den spanske by Avila, til "patrimonio de la humanidad" - menneskehetens arv.
Den katolske Kirke har i 1972 gjort noe tilsvarende ved at utnevne Teresa til kirkelærer, en tittel, der utrykker, at hennes liv og budskap har universell karakter, er menneskehetens arv.
Ethvert menneske er universelt, for med alt hva vi gjør, hver tanke, hvert ord og hver handling, gir vi vårt bidrag til hele menneskeheten - eller tærer på menneskehetens ressurser. Men for de fleste menneskers vedkommende blr deres innflytelse kun synlig i sterkt begrenset tid og rom.
Igjennom hele historien har det vært mennesker, som har sprengt denne begrensning. Samtidig med at de helt har været barn av deres egen tid og engasjert i dens problemer, er deres liv og budskap hevet over tiden og kan derfor tale inn i enhver tid. De store mystikere er universelle i denne grenseprengende betydning. Selv etter århundreder kan deres budskap få ny aktualitet.
Som alle andre mennesker har de vært preget av deres tids opfattelser og begrensninger. Dette gjelder i høy grad Teresa, som var et meget lideskapeligt menneske, og derfor også engasjerte seg sterkt i sin egen tid. Mange detaljer i hennes verker kan virke fremmedartede, ja frastøtende, samtidig med at de gjør henne så levende. Hennes hovedbudskap derimot, man kan også si at hennes mystikk, er mere aktuelt enn noen sinne.
Vi finnes hos Teresa ikke bare åndelige råd, og slet ikke som hos noen mystikere en askese, som ingen moderne norske kan stille noe opp med, men hun viser en vei, der både fører til hellighet og menneskelig integritet. Hele hennes liv eg lære viser, at en riktig forstått og praktisert religiøs vei også er fruktbar, psykologisk sett.
Teresa levde i den mest spendende tid i Spanias historie, i 1500-taliet, som også kalles Spanias århundrene. Ut av en mosaikk av små fyrstedømmer var fremstått en stat, som var den sterkeste, rikeste og mest dynamiske i Europa.
I 1519 seilte Hernan Cortes til Mexico og underla seg aztekernes rike, og snart måtte også Inkariket med dets store kulturskatte bukke under for spansk erobring. Alle Teresas syv brødre reiste som helt unge til den nyoppdagede verdensdel, hennes yndlingbror døde i et slag i Peru.
Det var en tid med store oppdagelser, som radikalt revolusjonerte menneskers nedarvede syn på verden og på menneskeheten. Kopernikus påviste, at jorden ikke er universets midtpunkt. Luther og Calvin utviklet på en helt ny måte det hittil så faste religiøse univers. Humanismen satte mennesket i sentrum, ringeaktet "den mørke middelalder" og fant et ideal i antikken. På alle områder var der oppbrudd.
Alt det nye var inspirerende, og kunst og litteratur blomstrede. Det var jo også "Spanias gullalder", hvor vi treffer navne som Meguel Cervantes, Lope de Vega, El Greco, Ribera, Murillo.... som alle blev verdensberømte.
Men det utvidede univers kunne også virke skremmende, foruroligende. Når det blir satt spørsmålstegn ved det kjente og trygge, vil mange søke et fast holdepunkt. En religiøs vekkelse gikk gjennom hele Spania, fra hoffet til laveste hytte. Bølgene gikk høyt, når man diskuterte, hvilke bønneformer der var best, og i en del religiøse grupper erstattede følelsesrus og svermeri troens objektive innhold.
Vi er like ved inngangen til moderne tid, hvor det eksperimentelle erstatter filosofiske studier av naturen. Andreas Vesalius, som grunnla den nyere anatomi, var samtidig med Teresa. Det var også Galilæi - og våres egen Tyge Brahe (Dansk). Det var en allmenn begeistring for eksperimental erfaring, som dog begrenses til den synlige verden. Men Teresas verker er en konstant bekreftelse av, at også den overnaturlige verden kan erfares. "Jeg skriver intet, som jeg ikke selv har erfart eller har sett hos andre". "Erfaringen har vist meg..." "Man kan tro meg, for jeg har selv erfart det". Som anatomen dissekerende legemet for at finne ut av, hvordan det fungerer, sådan var Teresa den skarptseende "sjelsanatom". Inngående og klart skildrer hun de psykiske aspekter av sine mystiske erfaringer, og der i gjennom har hun gitt materiale til en vitenskapelig psykologisk undersøkelse av mystikken. Religionspsykologen Alois Mager kaller henne for et vendepunkt - om ikke selve vendepunktet - i mystikkens historie.
Spanias århundrene er også blir kallt "heroismens tidsalder". Det var de store misjonærenes tid. Teresa møtte mange av dem, når de kom hjem fra fjerne lande, og begeistring for misjon ble et sterkt incitament i hennes eget verk. Man beundret heltene fra krigene i Frankrike og Italia, fra kampen mot tyrkerne og fra felttoget mot Tunis, hvor sørover Barbarossa, Middelhavets skrek, blev satt ut av spillet. Da Don Juan de Austria ved sjøslaget i Lepanto i 1571 seirede over tyrkerne og satte en stopper for deres fremgang - eg samtidig sikret spansk sjøherredømme i Middelhavet - festede hele Spania. Her var øvet heltedåd.
På slagmarkene, på erobringstokter, i misjonærenes overmenneskelige anstrengelser blev fostret den idé, at livet først får mening i kamp - ofte for det tilsynelatende umulige - og denne heroiske innstilling blev overtatt av Teresa og andre spanske mystikere. For jesuitterordenes stifter, Ignatius av Loyola, gjaldt den heroiske innsats "Guds større ære". For Teresa var det kjærligheten til Gud og mennesker, som drev henne ut over det blot menneskelig mulige.
1500-tallet var jo også inkvisisjonens århundrene. Som det eneste sted i Europa var den i Spania en statssituasjonen, hvis primære oppgave var at sikre enheten i den nye nasjonalstat. Først var den rettet mod jøder, så mod omvendte jøder - conversos - som mistenktes for i hemmelighet at dyrke jødiske skikke. En sådan var Teresas farfar! Dette kom først frem i lyset i 1948 og vakte stor forundring, da man hittil hadde trodd, at Teresa var av det reneste spanske blod! Oppdagelsen førte til at man la en ny mening inn i, at Teresa i sine skrifter går sterkt imot al tale om ære og om fornem avstamning, at hun i sine klostre opptog mange conversos, og at hun blant sine venner hadde adskillige kjøpemenn, sikkert også jøder. Har hun se1v været bekjent med sin jødiske avstamning? Sannsynligvis, men det var ikke noe man talte om. I dåpen fikk Teresa sin mors slektsnavn, Ahumada, et gammelt spansk adelsnavn
Spaniere påstår, for å forstå Teresa, skal man ha vært i Avila. Byen ligger i 1100 meters høyde. Den er omgitt av en veldig mur, 20-30 m høy, flere meter tykk, med 88 tårne og 9 porter. Byen er som en festning. Teresas hjem lå like innen for muren ved en av portene. Går man ut av den, har man en storslått utsikt henover et øde landskap, hvor intet stanser blikket. Klimaet byr på "ni måneders kulde og tre måneders helvede". De naturlige omgivelsermåtte skape sterke mennesker. Avila fikk da også ry som "kongenes og helgenenes by - riddernes Avila" og hele egnen som den mest religiøse i Spania.
Ikke så underlig, at Teresa og hennes brødre legede kloster, bygde eneboerhytter, ja begav seg på flukt til maurernes land i håp om hurtigst at blive martyrer og komme direkte i himmelen. Rett langt uten for muren kom de dog ikke, før en onkel oppdagede dem og fikk dem brakt hjem. "For alltid, for alltid" var den remse, som Teresa og hennes yndlingsbror sang som duet. Evighetsperspektivet blev preget dypt i sinnet.
Teresas far leste meget, og han forventede, at barna i 6-års alderen kunne lese og skrive. Lesning blev livet gjennom Teresas kjæreste beskjeftigelse. Men også husholdning og syning inngikk i oppdragelsen - og ridning, som Teresa senere fikk meget brukt for på sine mange reiser.
Prepuberteten blev traumatisk for Teresa. Hennes mor døde, og fortvilet knelte hun ned foran en Mariastatuen og bad Maria være hennes mors. Hennes brødre reiste til Amerika. Faren lukket seg inne i sorgen. Teresa blev overlatt til seg selv, i den fasen da hun gikk inn i puberteten. Og hvilken tenåring blev hun? Teresa førte an, når fjerne og fjernere slektninger skapte liv i huset. Teresa opplevde at hun var populær og ble opptatt av sitt utsende. Helgenbiografier blev erstattet av ridderromaner, den tids romantiske triviallitteratur. "Når jeg mente, at ingen kunne få det at ville, tillot jeg meg meget mot verdens og Guds bud."
Faren ante uråd og satte Teresa i klosterskole, det klassiske middel for å temme livlige tenåringer! Teresa var da i sitt stille sinn blitt trett at dette overfladiske liv, og etter å ha vært en unge i klostret var hun mer lykkelig der, enn hun hadde vært på lenge.
Men hva med fremtiden? Teresa bad nonnene gå i forbønn om, at hun måtte se Guds vilje. Selv lagde hun en liten bønn: Men altså ikke kloster! Hun hadde vært forelsket og sikkert hatt ekteskapsplaner, men hun, som ellers var så modig og lidenskapelig, var redd for at gifte seg. Kvinnens stilling i ekteskapet i 1500-tallets Spania har ikke virket tiltrekkende på en selvstendig og viljesterk jente som Teresa. Hennes fars første hustru døde i barselsseng, hennes egen mor blev gift som 14-åring, fødde sitt første barn som 15-årig og døde som 32-årig, utslitt etter å ha fått ni barn. Den gifte kvinne var rettsløs, helt underordnet mannen. Teresa har i sine skrifter barske uttalelser om ekteskapet: "Tenk hvilken storhet Gud har bevist dem (nonnerne) ved at utvelge dem til at leve for ham og befridd dem for at være underkastet en mannen, noe som ofte har tatt livet av kvinnene - og Gud gave, at han ikke også dreper hennes sjel!"
Etter store sjelekampe besluttede Teresa å bli nonne. Hennes far sa nei. Men Teresa var besluttet, og en morgen tidlig snek hun seg hjemmefra og blev mottatt i Inkarnationsklostret, et karmeliterkloster, som lå like uten for byen.
Hun hadde ingen illusjoner om klosterlivet: "Det kunne vel ikke være så vanskelig å leve som var jeg i helvete, og så etterpå gå rett inn i himmelen". Hun bekjenner senere, at hennes inntreden mer skylles stahet enn kjærlighet. Teresa forteller, at hun følte den største smerte, da hun forlot sitt barndomshjem, men da hun mottok nonnedrakten og dermed var karmeliternonne, ble hun fylt av en stor glede, som aldri senere forlot henne. "Gud forvandlet min sjels tørke til den største ømhet. Alt ved klosterlivet fylte meg med fryd... når jeg feier gulv på tider, hvor jeg før brukte tiden på at more og pynte meg, fyltes jeg med stor glede over nå å være fri for alt dette".
Karmeliterordenen kan ikke som andre ordener føre sin opprinnelse tilbake til en stor helgen eller mystiker. Allerede reiseskildringer fra det 2. og 3. århundre beretter om eremitter, som levde omkring Karmelberget i etterfølgelse av profeten Elias. I tilsvarende beretninger fra 1200-tallet opptrer igjen disse eremitsamfunn, men nå bestående av tidligere korsfarere, som kaltes karmelbrødre. Omkring 1210 utarbeidet patriarken av Jerusalem en regel for dem; den er ganske kortfattet, fylt av bibelsitater og preget av orientalsk Levende Vand.
Et sentralt punkt i reglen uttrykker ordenens kontemplative karakter: "Enhver må bli i sin celle eller i dens nærhet, dag og natt mediterende Herrens lov og vågende i bønn, hvis han da ikke er opptatt av noen annen nødvendig beskjeftigelse".
Elias, som brente av nidkjærlig for Gud (1. Kong. 19,10) og som stod for den levende Guds ansikt (1.Kong. 18,15), var - og er - karmeliterordenens ideal. I århundreder har karmeliter betraktet - aldeles bokstavelig! - Elias som deres ordensstifter, ja i Peterskirkens statuesamling av ordensstiftere finner man også en av Elias.
Karmeliterordenens kontemplative preg medfører, at hele livet i klostrene er rettet mot å leve i Guds nærvær, i stillhet å erfare Gud - som Elias erfarte Gud i den stille svake susen (1.Kong. 19, 11-16), å strebe etter den hjertets renhet, som gjør det mulig å se Gud (Matt.5,8).
Naturligvis er alt dette ikke noe, karmeliter har patent på. Alle kristne - alle mennesker - er kalt til å leve i Guds nærvær. En orden er ikke en sekt, som gjør en sannhet absolutt og forkaster alle de andre, men hver orden er - slik om enhver kristen - lem på kirkelegemet og må oppfylle nettopp sin oppgave: Å legge aksenten der, hvor man har kall til at legge den (1.Kor. 12, 12-27).
Ordenen bredte seg hurtig og fikk ti klostre i Det hellige Land. Men lykken ble kort: klosterlivet blev umuliggjort av sarasenernes inntrengen og i 1291 blev klostret på Karmelberget nedbrendt og de fleste av munkene drept.
De overlevende munke dro til Europa, hvor de slo seg ned i byene. Livet der kunne ikke være eremittisk, og ordenen kom inn i en identitetskrise.
Det kloster, Teresa inntrådte i, var preget av en slapphetsperiode. Det var ca. 150 nonner, hvor noen var inntrådt for at tjene Gud, andre fordi klostret var eneste forsørgelsesmulighet. I den opprinelige regel stod, at man skulle ha alt felles, men dette prinsippet var forlengst fraveket: Noen nonner hadde innrettet seg bekvemt med små leiligheter, ja med tjenestefolk! Andre bodde på sovesal. Når det i klostret var knapt med maten, gikk noen på besøk hos slektninger, mens andre led nød.
Men på tross av alt det negative, som kunne sies om Inkarnasjonsklostret, så fant Teresa i sitt nye liv en glede, hun ikke hadde drømt om. Hun hadde funnet veien til frihet ved å beslutte seg og gjenneomføre sin beslutning. Å beslutte seg er et nøkleord både i hennes åndelige liv og i det uhyre aktive liv, som senere blev hennes. I et kort kapitel i hennes selvbiografi forekommer ordet "beslutsomhet" ti gange.
"Hva er det moderne menneskes største problem?" spurte en av mine venner den gamle russiske starets Sophrony, som lever i et engelsk kloster. "Å det ikke kan beslutte seg", kom det prompte svar. Ikke å kunne beslutte seg svarer til den oppfattelse, at frihet består i at holde alle muligheter åpne. Tenk å beslutte seg til noe, og så risikere at gå glip av noe mer spendende, som senere kunne dukke op! Men i denne venten bliver en slave av sine ytre sanser, av hva man like nå føler spendende, og livet mister retning og perspektiv. Teresa erfarer friheten i å gjennomskuer illusjonene, så virkeligheten står klart - og så beslutte seg til å følge, som hun har innsett. Teresas inntreden i klostret kan virke som et fornuftsekteskap, uten varme og inderlighet. Men i dette skritt ser vi Teresas objektivitet, som aldri forlot henne, heller ikke da hun blev den "stor mystiker".
Teresa hadde ikke vært lenge i klostret, før hun ble syk. Hun hadde alle mulige symptomer: besvimelsesanfall, hjertebesvær, lammelser....... Legene kunne ikke sette noen navn på hennes sykdom, men tilskrev den "Forandringen i mat og levevis".
Hennes religiøse liv utspilles ennå på viljens og anstrengelsens plan, og hun har sikkert satt alt inn på hurtigst muligst at nå fullkommenhet - slik som hun på dette tidspunkt oppfattede den. Hun kunne ikke meditere, som man lærte det i klostrene, som hun ofte beklager seg over. Bønnen, som skulle ha vært hennes kraftkilde, blev årsaken til "voldsomme sjelekampe". Nå protesterte hele hennes organisme mot den måten å bli behandlet på.
I Inkarnasjonsklostret var det helt vanlig, at syke søstre reiste hjem til deres familie, og Teresa kom hjem til sin far. Men hverken den gamle levevis eller medisin kunne hjelpe henne. Hennes far grep da siste sjanse for helbredelse: En healer, som hadde ry for at kunne helbrede alle sykdommer.
På vei til denne "kloke kone" besøkte Teresa en from gammel onkel, som naturligvis var ivrig etter at høre om sin nieses åndelige liv. "Kun den indre bønn er viktig" var hans kommentar til Teresas beskrivelse av sine forgjeves forsøk på at meditere. Han tok en bok ut av sin bokreol og gav henne den. På må få slo Teresa opp og leste : "I den muntlige bønn, som du kjenner den, henvender vi oss til Gud for at be ham om det, vi behøver......" "I den andre form for bønn bruker vi ikke ord, men vårt hjerte taler dypt i oss til Vår Herre..." "I den tredje, mentale eller åndelige bønn, hever det høyeste i vår sjel seg med Gud, rent og kjærligt, kun draget av inderlig lengsel og kjærlighet..."
Teresa hadde fått fatt i det kjenne verk av fransiskaneren Francisco De Osuna: "Tercer Abecedario Espiritual" (den tredje åndelige ABC ), som fikk avgjørende betydning for henne. I Sankt Josefsklostret i Avila kan man se hennes slite eksemplar, fylt med understrekninger.
Sykdommen gav Teresa ni måneders ensomhet, hvor hun hadde rik mulighet for at følge bokens anvisninger. Gud begynte å gi henne mystiske erfaringer. Hun fikk stillhetens bønn, en indre samling, hvor man bare "lar Gud ta ens vilje til fange, som den der godt ved, at han holdes fangen av den, han elsker. Å Jesus, min Herre, hvor meget Din kjærlighet dog betyder for oss! For den holder vår kjærlighet så fast bundet, at vi ikke samtidig formår at elske noe annet". Teresa nevner også, at hun i denne periode en gang opplevde foreningens bønn, og skjønt hun ikke var sikker på " at den varte så lenge som et Hil deg Maria", var virkningen så sterk, at Teresa følte seg løftet høyt over det jordiske, og minne om denne første erfaring av foreningen med Gud forlot henne aldri.
Men healerens kure hjalp ikke. Faderen måtte ta den dødssyke Teresa hjem. Familiens prest ble tilkalt, så den nå bevisstløse Teresa kunne få de sykes salvelse. Der var alle tegn på, at hun var død. I klostret gjorde man hennes grav klar. "Liket" blev vasket og ikledd liktøyet, men til nonnenes ønske om at få Teresa begavet, svarte hennes far et bestemt nei! Hans datter var ikke død, hun sov bare! Man mente, at sorgen hadde fratatt ham all sun sans. Men på fjerdedagen kom der plutselig liv i de døde øyne, og hennes første ord uttrykte ønske om at skrifte og motta den hellige kommunion. Det var en Guds nåde, at Teresa ikke ble levende begavet!
Men hun var totalt lammet, led av sterke smerter, og hadde kun et ønske: at komme tilbake til sitt kloster. Først etter tre år "grep de himmelske leger" inn, så hun langsomt kom seg.
Under sykdommen hadde Teresas liv været så enkelt: Hennes dag gikk med lesning og med hennes store oppdagelse: den indre bønn. I sin begeistring talte hun med alle om bønnen, og gleden var stor, da hennes far også begynte at holde indre bønn. Hun hadde smerter, men de ble for henne en fortsatt bønn, i den grad ofrede hun dem til Gud.
Men samtidig med at hun blev rask, endredes hennes liv. Snakken gikk i Avila, hvor alle kjenne alle: Don Alonso de Cepedas datter hadde været død og var mirakuløst blitt levende igjen.... Hun hadde været så tålmodig i sine lidelser..... Hun hadde hatt mystiske oplevelser....! Igjen og igjen lød det i klostret: "Dona Teresa ønskes i samtaleværelset".
Klostret var mye åpent, og samtaleværelset hadde omtrent samme funksjon i Avila som kjøpemannens i et lille landsbysamfunn: Man møttes, hørte nytt - sladret. Man så i klostret ikke noe skadelig i å tilbringe lang tid i samtaleværelset, og slet ikke når det dreiede seg om Teresa, for det var helt åpenbart, at hun hadde en gagnlig innflytelse på dem som oppsøkte henne.
Litt etter litt avtok Teresas iver i bønnen. Ja det gikk så langt, at hun holdt opp med den indre bønn og nøydes med å be de muntlige bønner, som var en del av klosterrytmen.
Når Teresas far kom til klostret fant han sin datter i livlig samtale med mange mennesker, og han savnede den tid, hvor de to alene kunne tale om bønn. Teresa innrømte over for ham, at hun var holdt opp med indre bønn, men unnskyldte det med, at for henne var det en stor anstrengelse bare delta i de felles korbønner, og at hun ikke hadde overskudd til den indre bønn. Men altså krefter nok til mange timer i samtalerommet! Teresa viste, at hennes unnskyldning ikke var sannheten, og det pinte henne.
Teresa skriver: "Jeg skamet meg over at vende meg til Gud i det fortrolige vennskap, som det er at holde bønn........ etter hvert som synderne tog til, begynte jeg at miste lysten til og gleden ved det gode."
I atten år kjempet Teresa for at bevare forbindelsen med både Gud og verden. Hun kjempet mod tvetydigheten i sin egen natur.
I Teresas selvbiografi fyller denne kampen mye, hva hun unnskylder: "Jeg er klar over, at det ikke kan glede noen at se noe så lastefullt". Der tar hun feil! Hvis Teresa straks hadde blitt den store mystiker, ville hun fått sin plass på den pidestallen, hvor så mange helgener er plassert: Urørlige - uten appell til alminnelige mennesker. I disse år konfronteres Teresa med sitt indre mørke, hun lærer seg selv at kjenne, og livet igjennom peger henne, at en ærlig selverkjennelse er grunnbetingelsen for et åndelig liv. Teresa er ikke et overmenneske, men et medmenneske, hvis selv i akktakelser man kan nikke gjenkjennende til.
Teresa omtaler ofte sin evne og trang til at behage andre. "Jeg holdt meget av alt i klosterlivet, men tålte ikke noe, som liknet kritikk. Jeg kunne like, at man satte pris på meg, og var derfor meget omhyggelig med, hva jeg gjorde, hvilket jeg anså for en dyd; det kan dog ikke tjene meg til unnskyldning, fordi jeg i alt søkte min egen tilfredsstillelse ... det lyktes for meg å sørge for, at en bevarte den gode mening om meg ved å bevare skinnet som en god kristen, skjønt jeg ikke gjorde det med forsett". Teresa hadde et nesten umettelig behov for at blive elsket og verdsatt, og derfor tilstrebet hun ikke bare bevist, men også ubevist å behage andre. Hennes naturlige egenskaper gjorde dette let for henne: skjønnhet, intelligens, humor - og denne uforklarlige "magnetiske" tiltrekning, som noen mennesker har. Først senere i livet blev hun bevist om det tvetydige i denne behagetrang.
Da Teresa nettopp hadde oppdaget den indre bønn, var hun så begeistret, at hun absolutt måtte fortelle alle i sine omgivelser om denne skatt, hun overtalte eg hun underviste - og fortsatte med at påvirke andre til at holde indre bønn etter at hun selv var holdt opp med den. Når hun ikke selv tjente Gud, som hun visste hun burde gjøre det "så skulle likevel ikke det gå tapt, som Herren hadde gitt meg å forstå, og andre kunne så tjene ham i mitt sted".
Ennå var Teresa styrt av, hva "man" gjorde. Et indre kall til å endre sitt liv virkede skremmende på henne, for hvis hun fulgte det, ville hun skille seg ut fra de andre, og det hadde hun absolutt ingen lyst til. Hun delte sin dag mellom å oppfylle sine klosterplikter til punkt og prikke - og så gitt verden og sine uordnede behov resten. Dermed var alle tilfredse med henne - bortsett fra hennes eget innerste jeg! Det var jo ikke bare hennes dag, som var splittet, men hele hennes person.
Teresas far blev syk, og hun passet ham en kort tid, før han døde. Hans dype fred og overgivelse til Gud midt i store smerter gjorde dypt inntrykk på Teresa. Hun stiftede bekjentskap med faderens skriftefader, en lærd og from dominikaner, som rett ut sa til henne, at hun var i ferd med at miste seg selv - at gå fortapt - og at hun igjen måtte begynne med regelmesseg indre bønn og aldri mer slutte med den.
For Teresa blev dette en første omvendelse, som endrede hennes liv, men kun var en forberedelse til den andre og sluttgyldige omvendelse tolv år senere.
"Mitt liv ble nå meget besværlig" skriver Teresa, "for ved bønnen innså jeg tydeligere mine feil. På den ene side kalte Gud meg, og på den anden side fulgte jeg verden. Alt, hva som hadde med Gud at gjøre, fylte meg med glede, men samtidig holdt verden meg bundet."
Midt i denne kamp opplevde Teresa, at hun levde i Guds vennskap, at han hadde tålmodighet med henne. "Hvilken god venn, du er min Herre, som gir din venn gaver og tåler ham og venter på, at han skal få Din natur, og mens du venter, tåler du hans. Herre, du regner med de timer, da han elsker deg, og ved den minste anger glemmer du, at han har krenket Deg."
For Teresa står bønnen alltid i vennskapens tegn. Hun beskriver den indre bønn som "ikke annet enm det intime fellesskap mellom venner, ofte å være sammen med den, som vi ved elsker oss." Hennes bønn er enkel: "Det gjelder ikke å tenke meget, men om å elske meget", men når Teresa taler om å elske, mener hun ikke å ha sterke følelser: "Kjærligheten består ikke i varme følelser, men i en fast besluttsomhet og et sterkt ønske om i alt å være Gud til behag". I sin indre bønn forsøkte hun å forestille seg Kristus innen i seg, og der se ham i en av hans jordiske situasjoner - og helst hvor han var ene og forlatt, for så følte hun, at han likevel måtte gi henne lov aå nærme seg ham. I mange år - ja helt tilbake til hennes tid i barndomshjemmet - la hun seg ikke til at sove uten å ha betraktet Jesus i bønn i Getsemane hage, hvor han var så ensom, fordi ingen våket med ham. Denne avslutning på dagen ble for henne like så selvfølgelig som at slå korsets tegn. Teresas meditasjon bestod i at betrakte Guds kjærlighet og uttrykke sin takknemmelighet - også den var et særlig karaktertrekk hos henne.
Sådan gikk mange år. Gud kalte henne med "store nådegaver" - verden drog henne med adspredelser. Når hun hadde gitt etter for verdens dragning i en grad, så hun viste, at det var synd, "straffede" Gud henne med opplevelse av sitt nærvær, og sådanne nådegaver fikk henne til "å lide mer enn mange sykdommer", for hun opplevde, hvor lidt hun hadde fortjent dem, hvor dårlig hun gjengjelte all den kjærlighet, hun blev overøst med.
Den indre splittelse var en konstant lidelse: "Når jeg søkte tilfredsstillelse i verden, pintes jeg ved at minnes, hva jeg skyldte Gud, og når jeg var gikk til Gud, forstyrredes jeg av kjærlighet til verden. Dette er en så pinaktig kamp, at jeg ikke kan forstå, at man kan utholde den en måned, og da meget mindre så mange år" .... "Jeg ønskede å leve, men var godt klar over, at jeg ikke levde, men kjempede med en skygge fra døden."
Mere og mere blev det Teresa klart, at hun ikke selv kunne bryte igjennom til det helstøpte liv, hun så brennende ønskede seg: "Jeg søkte hjelp og gjorde meg mye umage, men jeg har åbenbart ikke forstått, at det alt sammen ikke hjelper, hvis vi ikke oppgir enhver tillit til oss selv og setter alt vårt håp til Gud."
En guddommelig inngripen var nødvendig. En dag var hun i samtalerommet for at møte en ny bekjent. Kristus viste seg da for henne. Han var meget streng og uttrykte helt klart, å den slags vennskaper ikke var av det gode. "Jeg så ham med sjelens øyne tydeligere, enn jeg kunne ha sett ham med legemets, og det gjorde så dypt inntrykk på meg, at ennå i dag, mere end seks og tyve år etter, synes jeg, at det hele står tydelig for meg". Hun turte ikke fortelle noen om dette, og da inntrykket var bleknet, overbeviste hun seg selv om, at visjonen var utslag av hennes fantasi, for det måtte likevel være umulig å se noe med annet enn sine fysiske øyne. Teresa var ikke lettroende over for ekstraordinære fenomener.
Som ved tidligere sjelsopprivende oppbrud fant Teresa også nå en avgjørende hjelp i lesning, denne gang av Sankt Augustins "Bekjennelser", som nettopp da var utkommet på spansk. Hun gjenkjente seg selv i Augustins ønske om omvendelse, men "ikke nå" - først nyte verdens gleder litt mer! Hun identifiserte seg selv så mye med Augustin, at da hun leste beskrivelsen av hans omvendelse, følte hun, at Herren også talte dypt i hennes eget hjerte, og hun ble "helt oppløst i tårer". "Å Gud! hvor en sjel lider ved at ogive friheten, og hvilke kvaler den gjennomgår ved at slippe tøylene! Nå undrer jeg meg over, at jeg kunne leve i en så stor kval. Gud være lovet, som gav meg liv og frelste meg av en så fullstendig død."
Nå var Teresa beredt til det endelige gjennombrud. En dag, da hun kom inn i klostrets bedeværelse, så hun et bilde, som normalt ikke hadde sin plass der, men som var hentet til en fest, som skulle finne sted i klostret. Billedet var en "Ecce homo" ("se hvilket menneske") eg forestille Kristus, dekket av sår etter piskeslagene. Teresa blev som lamslått av å se ham slik. Så meget hadde han lidt for henne - så dårlig hadde hun takket ham. Hun følte det som brast hennes hjerte, hun falt på kne og ba gråtene om, at Kristus på én gang ville gi henne kraft til aldri mere at krenke hans kjærlighet. Ja, hun ropte, at hun ikke ville reise seg, før hun var blitt bønnhørt. Det blev hun. Hun var da 40 år.