Oppdattert 5.mai 13
Elisabeth Catez ble født i 1880 i Sydfrankrike. Hun vokste opp i et offisersmiljø, helt igjennom preget av snever nasjonalisme og en kras materialisme. Elisabeth elsket militærparader og ball. Som syttenårig beskriver hun et besøk hos familie:" Vi lever det behageligste liv, man kan tenke seg. Vi inviteres til frokost hos én, lunch eller middag hos andre, for ikke å tale om alle tenniskampene ... kort sagt, vi har ikke et minutt til overs til å holde regnskap med alt det, som skjer." Dertil kommer, at Elisabeth i en tidlig alder ble betraktet som et musikalsk geni. Allerede som 14-årig vant hun for sitt klaverspil konservatoriets første pris, og hun øvde flere timer om dagen. I et brev skriver hun fra besøk hos en venninne: "Her kan jeg spille meget. Min venninne har et utmerket flygel. Jeg kunne spille på det time etter time..."
Men bønn og kirkegang hørte også med i hennes oppvekst. Hennes far døde, da hun var syv år. Hun hadde vært knyttet til ham i beundring, så hun berørtes dypt av hans død uten på noen måte å miste sin likevekt. Alt tyder på, at hun i sin barndom og første ungdom har været lykkelig. Langsomt, men sikkert føres hennes interesse fra alle de ytre gleder og adspredelser til Kristus, hvis "alt for store kjærlighet" hun opplever og blir grepet av. Kallet til å gå i i et karmeliterkloster modnes i henne, men det møter stor motstand hos hennes mor, hvis drøm for datteren er, at hun gjennom ekteskap skal bli innført i de høyere militære lag.
Av hensyn til moderen må hun delta i meget selskapelighet. I sin dagbok skriver hun: "Da jeg ikke kan bryte med verden og leve i din ensomhet, Herre, så gi meg i det minste hjertets ensomhet. La meg leve forenet med deg i mitt indre. Ingenting må ta min oppmerksomhet bort fra deg. La mitt liv bli en stadig bønn. Selv om jeg er med til sammenkomster og fester, så består min glede i å samle meg i mitt indre og der blive delaktig i dit nærvær ... Gjør meg til en karmeliternonne i mitt indre, for der kan jeg være det og vil jeg være det."
Elisabeth får en dyp erfaring av Den hellige Treenighets nærvær i henne. Hun forteller om denne til en lærd dominikaner, som bekreftede for henne, at hun kunne være helt trygg i denne erfaring: "Ja, mitt barn, hele Treenigheten er til stede i deg. Paulus sier jo: Vet dere ikke, at dere er Guds tempel, og at Helligånden bor i dere?" Faderen, Ordet og Kjærligheten er nærværende i dit indre. Din sjel er Treenighetens tempel."
Senere sa dominikaneren: "Jeg sa alt til henne på én gang, inntil jeg plutselig så, hvordan hun likesom forlot meg, som ble hun suget med av en uimotståelig strøm". Elisabeth betrodde senere sin priorinde: "Etter hvert ventet jeg bare på, at han skulle tale ferdig". Hun hadde fått sin erfaring bekreftet - nå gjaldt det å leve den.
Men hun fortsetter med å engasjere seg i det, som er hennes liv i nuet, ikke motvillig men engasjerende. Til en venninne skriver hun i etteråret 1900: "Nå begynner alle festerne igjen. Du vet, hvor begeistret jeg er for dem. Men jeg ofrer dem til Gud. Jeg tror ikke, der finnes noe, som kan fjerne våre tanker fra ham, når det er for ham, vi gjør alt, og når vi alltid er hos ham, alltid er under hans guddommelige blikk, som gjennomtrenger sjelens innerste: Til og med i det mest verdslige liv kan vi høre ham i den stillhet, som kan være i hjertet, når bare vil tilhøre ham."
I 1901 inntrådte Elisabeth i karmelittklostert i Dijon. Det er skikk i en del klostre, at man ved ikledning av ordensdrakten tar en tilføyelse til sitt navn, for dermed å uttrykke sitt ideal eller det særlige trosaspekt, som man føler seg kallet til å leve etter. Hva var mer naturlig for Elisabeth enn å tilføye "av Treenigheten" !
Overklassejenta måtte nå utføre all slags husarbeide. Men intet kunne ta hennes glede. Hun som før hadde reist mye og skrevet begeistret om naturopplevelser i fjell og ved havet, levde nå i klausur - bak klostrets murer, som hun aldri mer skulle gå utenfor - men en gjennomgående tanke i hennes brev er, at hennes horisont stadig utvides.
Elisabeth holdt i klostret brevkontakt med sine mange venner, og da hennes brev ikke så var personlige beretninger som skriftlige meditasjoner, gjemte de disse breve, som senere er samlet og utgitt. Kort før hun som 26-årig døde av mavekreft skrev hun to lengre tekster, den ene som en reatreater for sin søster, som hun var veldig knyttet til.
I oldkirken sa man, at en teolog er én, som ber - og den, som ber, bliver teolog. Dette uttrykker ikke en negativ innstilling til en intellektuell teologisk forskning, men erfaringen viser, at den som flittig mediterer Den hellige Skrift og i stillhet fordyper seg i Guds mysterium, får en visdom og innsikt, som man ikke kan oppnå ved bare intellektuelt å beskjeftige seg med troen. I klostrene har bibelmeditasjon da også alltid hatt en viktig plass. De åndelige skrifter, som Elisabeth etterlot seg, viser en voksende modenhet og visdom. Hun var i ordets beste mening teolog. Elisabeth hadde en særlig kjærlighet til Paulus, og hendes åndelige liv formes av hans breve, hvilket især kommer til uttrykk i de siste tekster fra hennes hånd.
Hele Treenigheten hviler i oss. Hele det mysterium, som vi skal få lov til å skue i himmelen. Det er Kjærligheten, den uendelige kærlighet, som alltid omgiver oss og allerede her på jorden vil gi os del i sin salighet. Du sier, at du lever dit liv der. Det gjør jeg også. Jeg er "Elisabeth av Treenigheten", det vil si Elisabeth, som forsvinner, som helt går ut av seg selv, som fullstendig går op i De "Tre".
La oss leve av kærlighet, alltid være hengivne og ofre os minutt for minutt, kun med tanke på å gjøre Guds vilje, uten å søke etter eller ønske at utføre noe merkverdig. La oss bli helt små og bare bæres, likesom barnet i sin mors armer, av ham, som er ALT.
Vi er meget svake og skrøpelige, jeg vil enda påstå, at vi bare er brist og ufullkommenhet, men dette ved han; han elsker å tilgi oss, å løfte oss opp og siden bære oss med seg, i sin renhet, i sin uendelige hellighet. Det er ham, som skal rense oss gjennom sin stadige kontakt med oss, gjennom himmelske berøringer. Han vil, at vi skal bli fullkomment rene, men han vil selv være vår renhet, vi skal forvandles til å ligne ham, og dette helt enkelt ved hele tiden å elske med den kjærlighet, som viser enhet mellom dem, som elsker hverandre.
Elisabeth hadde flere ungdomsvenner, som ble prester. Hun følte et slags samarbeide med dem: Hun bad - de var aktive. Til en av dem skrev hun:
Det, som du sier om mitt navn, gjør meg godt. Jeg elsker det så høyt, fordi det uttrykker hele mitt kall. Når jeg tenke på det, ledes jeg til å betrakte det høyeste av alle mysterier og ledes da opp til Treenigheten, denne Treenighet, som allerede her på jorden er vår bolig, og samtidig er den Uendelighet, som gjør, at når vi forblir i den, kan vi handle gjennom alt det, vi i det daglige skal beskjeftige oss med.
Nå leser jeg hos vår ordens fader Johannes av Korset, de vidunderlige sider, hvor han beskriver sjelens forvandling i de tre Personer i Guddommen. Til denne uutgrunnelig herlighet er vi likevell ikke kalt! Hvor jeg forstår de helgener, som var så samlet i stillhet, at de ikke lengre kunne tre ut av kontemplasjonen. Derfor kunne Gud også føre dem til det høydepunkt i bønnen, hvor "å være et" blir virkelighet mellom Gud og sjelen. Johannes av Korset sier, at Helligånden som fører oss til, at vi i Gud innånder samme kjærlighet, som Faderen ånder i Sønnen og Sønnen i Faderen, og som ikke er annet enn Helligånden selv. Tenk, at Gud har utvalgt oss til å leve i dette hellige lys. Hvilket uendelig tilbedelsesverdig kjærlighet mysterium ! Jeg ville gjerne svare på dette ved som den hellige Jomfru å "gjemme alt dette i mitt hjerte" for fullstendig å gå opp i Treenigheten, som bor der og for å forvandles i den. Da vil mitt valgspråk, "mitt lysende ideal", som du sier, virkeliggjøres. Det blir Elisabeth av Treenigheten.
Er du ikke enig med meg i, at for sjelene ( hun mener de mennesker, som lever forenet med Gud) finnes det ikke lengre noen avstand eller noe, som kan skille dem fra hverandre? Her står vi over for virkeliggjørelsen av Kristi bønn: "Far at de alle må være et".
Jeg tror, at sjelene på jorden og de forklarede i lyset, som skuer Gud, er ganske nær hverandre. Alle er jo forent med én og samme Gud, én og samme Fader, som gir seg til de første i troen og mysteriet og metter de siste i sitt guddommelige lys. Men han er alltid den samme, og vi bærer ham i oss. Han vender seg til oss med all sin kjærlighet, dag og natt, og vil inngyde i oss sin guddommelige nåde for å gjøre oss til guddommelige mennesker, som overalt utstråler ham.
En helt ung venninne hadde skrevet til Elisabeth, at i klostret var hun skånet for problemer ! I virkeligheten hadde hun mange. Hun hadde et livlig temperament og hadde i årevis kjempet med at kunne beherske det. Å leve i et klausurkloster sammen med en liten flokk kvinner i alle aldre, med forskjellige temperamenter og helt forskjellig kulturell bakgrunn byr på mange annledninger til å øve selvbeherskelse og nestekjærlighet. Dessuten kom Elisabeth kort etter sin inntreden i klostret inn i en av de troens netter, som Johannes av Korset beskriver, hvor intet føles, alt er mørke, kun troen er virksom i bønn og kjærlighetens gjerninger. Hun svarer sin unge venninne:
Hvor ville jeg gjerne lære deg hemmeligheten i den lykke, som Herren gir meg! du sier, at jeg hverken har bekymringer eller lidelse. Der er sant, at jeg er meget lykkelig. Men hvis du viste, hvor lykkelig man kan være nettopp når så meget går en imot. Man må alltid ha blikket festet på Gud. I begynnelsen må man anstrenge seg, når man føler, at vreden koker i en, men etterhvert får man, gjennom tålmodighet og ved Herrens hjelp, bukt med sitt oppfarende temperament. Du må som jeg bygge deg en liten celle inne i sjelen, hvor du lar Herren bo, og hvor du kan gå inn nå og da. Når du føler, at noe går deg på nervene, og du ikke vet, hva du skal gjøre, så flykt hurtig dit inn og betro din Mester det hele.
Hvis du bare kjenne ham en lille smule, ville du ikke synes, at bønn er kjedelig. Jeg opplever den som en hvile. Man kommer helt enkelt til ham, som man elsker. Man holder seg tett inn til ham som et barn i sin mors armer og letter sitt hjerte. Da du var mindre, kom du ofte og satte deg tett inn til meg og betrodde deg til meg. Det er sådan man skal gå til Gud. Hvis du bare viste, hvor godt han forstår deg! Intet ville lengre være vanskelig for deg, hvis du forstod dette. Det er hemmeligheten ved Karmel. En karmelitnonnes liv er forening med Gud fra morgen til aften og fra aften til morgen. Hvor ville her være tomt, hvis ikke han fylte våre celler og våre klostergange! Men hvor vi enn går, ser vi ham, for vi bærer ham innen i oss, og vårt liv er en forsmak på himmelen.
I foråret 1906 plages Elisabeth av stor tretthet, og i fastetiden viste årsaken seg å være mavekreft. Palmesøndag trodde man, at hun var døden nær, og hun fikk de sykes salvelse. Men en bedring inntraff, og Elisabeth brukte den til bønn og til å skrive breve. Til en venninne skriver hun etter en krise i hendes sykdom:
Pelmesøndags aften var jeg inne i en svær krise, og jeg trodde, at tiden nå var kommet, hvor jeg endelig skulle komme til de evige sfærer og klart skue Treenigheten, som allerede her er min bolig. I nattens ro og stillhet mottok jeg de sykes salvelse og den hellige kommunion (nattverd). Hvilke ubeskrivelige dager jeg har tilbrakt i venten på den salige skuen. Det perspektiv å skulle gå og se Ham, som jeg elsker, i hans ubeskrivelige skjønnhet og der slå meg til ro i den Trenighet, som allerede her er min himmel, bringer en umåtelig glede i min sjel.
Jeg trodde, at jeg skulle fly til himmelen. Døden er så vakker for en karmeliternonne, at det perspektiv bare gledet meg. Og jeg ved jo, at intet kan føre meg bort fra dem, jeg elsker ... Enkelte ganger tror folk, at vi i klostrene er holdt opp med å elske ! Men det er presiss motsatt, og jeg for min del synes, at mitt hjerte stadig utvides, så jeg aldri har følt mer hengivenheten... Hvor ofte tenker jeg på de lykkelige sommerferier i Saint Hilaire! Ingen ting har jeg glemt, heller ikke den aften, hvor du dansede "pas de quatre" ! Jeg ligger i min seng og skriver, for jeg orker ikke å stå opp.
Hvor er jeg lykkelig i Karmel. Nest etter himmelen tror jeg ikke, at man kan få større lykke, og den lykke er som innledning til himmelen. Men likesom man ikke i himmelen glemmer dem, som er på jorden, så tenker jeg nå på dem, jeg har forlatt og ber for dem.
Om aftenen på Kristi Himmelfartsdag betrodde hun sin priorinde: " I morges hørte jeg dette ord i dypet av mitt hjerte: "Hvis noen elsker meg, vil min Far elske ham og vi skal komme til ham og ta bolig i ham" og i samme øyeblikk så jeg , hvor sant dette er. Jeg kan ikke beskrive, hvordan de Tre guddommelige Personer har åpenbart seg, men jeg så dem holde deres kjærlighet Råd. Det er som om jeg stadig ser dette. Hvor er Gud stor, og hvor er vi elsket."
Jeg blir for hver dag svakere, og jeg føler, at det ikke kan vare lenge innen Mesteren henter meg. Jeg får lov å oppleve hittil ukjente gleder: Jeg får lov at smake gleden i lidelsen. Hvor den er blid og fule av sødme, denne glede. Innen jeg dør vil jeg helst av alt forvandles til den korsfestede Jesus. Dette gir meg en sådan styrke i lidelsen ...
I lyset av evigheten lar Herren meg forstå en mengde ting, og det jeg har å si deg fra ham er: Vær ikke redd for oppofrelser, for kamp, men gled deg snarere over sådan noe, som at din natur gir deg kamp, at den er en slagmark. Tap ikke motet, bli ikke trist eller nedtrykt. Jeg vil enda si: Elsk din nød, for det er nettopp i din nød, at Gud utøver sin barmhjertighet. Og hvis din nød og elendighet gjør deg trist og får deg til å lukke deg inne i deg selv, er det bare egoisme ! ... Jo mere du føler din svakhet, jo større tillit skal du ha. Mot ! La oss betrakte den korsfestede og la oss forme etter dette Guds bilde.
En venninne, som i savnet av å kunne tale med Elisabeth, sendte hende en rekke spørsmål angående veien til hellighet, svarte Elisabeth ved å skrive et helt livsprogram - her utdrag av hennes svar:
Jeg tror, at det menneske, som mest er i stand til å glemme seg selv, er det frieste. Hvis noen spørrer meg om veien til lykke, vil jeg si, at den går gjennom slett ikke å bryte seg om seg selv, at alltid forsage seg selv. Deri har man et sikkert middel til å få hovmodet slått i hjel. Man utsulter det simpelthen. Du forstår: Hovmod er bare kjærlighet til oss selv. Kjærligheten til Gud må være så sterk, at den kveler all egenkjærlighet.
De følelser av hovmod, som du opplever, blir ikke til feil, med mindre de får viljen som medskyldig. De feil, som unnslipper deg, uten at du tenker på det, tyder på, at der finnes en del egoisme. Men, min kjære venn, sådan noe er del av oss. Hva Herren krever av oss er, at vi aldri festner oss ved en hovmodig tanke, og at vi ikke utfører den handling, som gis oss av dette hovmod. Men hvis du konstaterer noe av alt dette, må du ikke bli motløs - for dette ville igjen bare være tegn på voksende hovmot - men da skal du som Maria bre alt ut for Mesterens føtter og be ham befri deg. Og da møter, som en helgen har sagt: "Guds uendelighet det skaptes avgrunn av intethet, og Gud oppfyller dette intet. "
For å oppnå sjelens sanne liv, tror jeg, at man må leve i det overnaturlige, det vil si aldri handle blot ut fra den menneskelige natur. Vi må bli bevist, at Gud finnes i vårt innerste og sammen med ham må vi gå til alle våre oppgaver. Da er man aldri tom og intetsigende, ikke engang når man utfører det mest kjedsommelige arbeide, for vi lever ikke i dette, vi hever oss over det. En overnaturlig sjel forhandler aldri med de sekundære årsaker, men kun med Gud. For et sådant menneske føres alt tilbake til enheten, til det "ene nødvendige", som Mesteren talte med Maria om. Da er man virkelig fri, fordi ens vilje er lagt i Guds.
Og den følgende tekst er et ekko av Paulus:
Ja, min kjære venn, vandre i Jesus Kristus. Den brede vei er det, du behøver, du er ikke skapt til jordens smalle stier. Vær rotfestet i ham og ikke i deg selv, eller handle som om du ikke var det, det vil si, at du skal fornekte deg selv, hver gang du støtter på deg selv. La deg oppbygge i ham, høyt over alt det, som forgår, hvor alt er rent og lyst. Vær befestet i troen, det vil si, at vi bare skal handle i Guds klare lys, aldri etter fantasiens inngivelser. Tro at han elsker deg, at han selv vil hjelpe deg i de kamper, du skal utkjempe. Tro på hans kjærlighet, på hans alt for store kjærlighet til oss, som Paulus taler om. La din sjel blive næret av troens store tanker, som åpenbarer hele din rikdom, og det mål, som Gud har skapt deg for. Hvis du lever sådan, vil fromheten ikke bli overspendt, men den vil være sund. Sandheten, kjærlighetens sannhet er så vidunderlig: "Han har elsket meg og ofret seg selv for meg."
Og til sist: Vær overstrømmende i takksigelse. Det er de siste ord i denne livsplan, men de er bare følgen av den. Hvis du vandrer i Jesus Kristus, befestet i din tro, vil du leve i takksigelse og i Guds barns kjærlighet. Jeg forstår ikke, at et menneske, som har pleiet kjærligheten i Guds hjerte, kan unngå alltid å være glad, midt i all lidelse og smerte. Min deg om, "at før verden ble grunnlagt, har Gud utvalgt deg til å stå hellig og uten feil for hans ansikt i kjærlighet" (Ef 1 4). Vær ikke redd for kampen og fristelsen. "Når jeg er svak", ropte Paulus, "da er jeg sterk, for Kristi kraft bor i meg."
I noen lengre tekster gir Elisabeth oss sitt åndelige testamente: "Jeg etterlater i arv til dere det kall, som var mitt i den stridende kirke, og som jeg nå uavlatelig vil oppfylte i den seirende kirke: Lovprisning av Den hellige Treenighets herlighet."
"Vær hellig, for jeg er hellig" (3. Mos 19.2). Hvem er han, som kan gi en slik befaling? Han har selv åpenbart sitt navn, og dette navn er hans eget, som han kan bære: "Jeg er den, som er", sa han til Moses (2 Mos 3,14). Han er den eneste, som har liv i seg selv, og som er opphav til alle andre vesener. "I ham", sier apostelen "lever vi, ånder vi og er vi" (Agg 17,28).
"Vær hellige, for jeg er hellig". Her finner jeg samme vilje uttrykt som på skapelsesdagen, hvor Gud sa: "La oss skape mennesker i vårt bilde, så de ligner oss" (1 Mos 1.26). Skaperen vil alltid, at hans skapninger skal bli et med ham, at de skal bli forenet med ham.
Apostelen Peter sier, at "vi skal få del i guddommelig natur" (2 Pet 1,4). Hebrerbrevets forfatter legger oss på hjerte, at vi skal bevare "vår del i Kristus" (Hebr. 3.14), som han har gitt oss. Og den disippel, som Jesus elskede, sier: "Vi er Guds barn nå, og det er ennå ikke åpenbart, hva vi skal bli. Vi vet, at når han åpenbares, skal vi bli likesom han, for vi skal se ham, som han er. Enhver som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom han er ren" (1 Joh. 3, 1-3).
Å være hellig, som han selv er hellig, er altså uttrykk for, hva det vil si å være barn av hans kjærlighet. Sa ikke Mesteren: "Så vær da fullkomne, som deres himmelske Far er fullkommen" (Matt. 5,48). Da Gud talte med Abraham, sa han: "Du skal vandre for mitt ansikt og være udadlelig" (1 Mos 17,1). Dermed får vi også anvisning på, hvordan vi skal oppnå den fullkommenhet, som våres himmelske Far ønsker av oss. Det var dette, som Paulus, etter å ha utforsket Guds hemmelige råd, åpenbart for oss, da han skrev: "Gud utvalgte oss i ham til å stå hellige og uten feil for hans ansikt i kjærlighet" (Ef 1, 4).
Og den samme helgen, som kan opplyse meg, så at jeg uten omveier kan gå på den hellige vei, som heter Guds nærvær, hvor sjelen vandrer ene med den Ene, ledet av "hans høyre hånd" (sal 20,7), " under hans vingers beskyttelse, uten frykt for nattens redsler eller for pilen, som flyver om dagen, eller pesten, der bredder seg i mørket eller for soten, som herjer ved høylys dag" (sal 91,4-6).
"Dere skal avlegge det gamle menneske, som hører til deres hinsidige liv, og som ødelegges av sine forføriske lyster" - sier Paulus - "og dere skal fornyes i sinn og ånd og iføre dere det nye menneske, skapt i Guds bilde med sannhetens rettferdighet og fromhet" (Ef 4,22-24). Veien er klar! Det gjelder bare om at fornekte seg selv, for at man kan tilbakelegge den, som Gud vil, dø fra seg selv, miste seg selv av syne. Dette må ha vært Mesterens hensikt, da han sa: "Hvis noen vil følge meg, skal han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg" (Matt 16,24).
"Hvis dere lever i lydighet mot kjøtt (den syndige natur), sier apostelen videre, "skal dere dø, men hvis dere ved Åndens hjelp dreper legemets gjerninger, skal dere leve" (Rom 8,13). Det er den død, som behager Gud, og det er om den, det heter:"Døden er oppslukt til seier" (1 Kor 15.54) "O død, sier Herren, jeg skal blie din død" (en fortolkning av Hos 13,14) , de vil si: O sjel, du som er blitt min datter, se på meg så vil du tape deg selv av syne, utgi hele deg selv i mitt vesen, kom og dø i meg, for at jeg kan leve i deg!
Jeg tror, at dette å leve i fellesskap med ham er å forlate seg selv, tape seg selv av syne for å trenge stadig dypere inn i ham for hvert minutt, der går. Så langt, at man slår rot, så man rolig kan møte hvilken som helst begivenhet, alt med den djerve utfordring:" Hvem kan skille meg fra Kristi kjærlighet?" (Rom 8,35). Når sjelen har fått feste så dypt i ham, når den har isne røtter der, strømmer den guddommelige livssaft inn i den, og alt ufullkomment liv, alt, som bare er banalt, bliver til intet. Nå blir det, som det heter hos Paulus "det dødelige oppslukt av livet". Det fra seg selv befridde menneske, som er blitt "ikledd Kristus" (2 Kor 5,4), behøver ikke lengre å være redd hverken for kontakt med verden omkring seg eller med vanskeligheter i sitt eget indre, for langt fra å være hindringer, vil det bare rotfeste dypere i kjærligheten, i Kristi kjærlighet.
Ved siden av Jesus Kristus - men naturligvis på det endeliges avstand av det uendelige - finnes der en skaping, Jomfru Maria, som også var Den hellige Treenighets store lovprisning. Hun svarer helt og holdent til den guddommelige utvelgelse, som apostelen Paulus taler om, hun var alltid "hellig, ren og uskyldig" foran Gud, den trefoldig hellige.
Hennes sjel er så enkel, alt foregår så dypt i henne, at det unngår våres blikk. Det synes, som om hun her på jorden gjengiver det liv, som er Guddommens, den enkle Væren. Derfor er hun også så gjennomsiktig og strålende av lys, at man skulle tro, at hun var selve lyset. Men hun er kun "rettferdighetens speil - Speculum justitiae" (fra det laurentanske litani ).
"Maria gjemte alt dette i sitt hjerte" (Luk 2, 19,51). Hele hennes liv kan sammenfattes i disse få ord. Hun levde i sitt hjerte og så dypt, at vårt blikk ikke kan følge henne.
Når jeg i evangeliet leser, at Maria skyndsomt vandrer gjennom Judas fjell for å kunne oppfyllte sin kjærlighet tjeneste mot sin slektning Elisabeth, så ser jeg henne for meg, nydelig, rolig, helt samlet i sitt indre, hvor hun bærer Guds Ord. Likesom han bad hun uophørlig denne bønn:"Her er jeg - Herre." Hvem? "Herrens tjenerinne", den ringeeste av alle skapninger, hun som er hans Mor!
Hun var så sann i sin ydmykhet. For hun glemte seg selv, hun viste intet i seg selv, hun var fri av sig selv. Derfor kunne hun synge: Den allmektige har gjort store ting mot meg; heretter skal alle slekter prise meg salig."
Maria, er også "martyrenes dronning", også dette er hun i sitt hjerte, som "gjennomboret av et sverd", for hos henne skjer alt i det indre ...
Hun er at finne ved korsets fot, og hun står oppreist, for hun er full av styrke og tapperhet. Og Mesteren sier til meg "Ecce Mater tua - se der er din Mor". Jeg får henne til mor ! Nå, hvor han er vendt tilbake til Faderen, og hvor han har lat meg inntar hans plass opp korset, for at jeg "i min kropp skal utflyte for hans legeme, som er Kirken, hva som mangler av Kristi trengsler" (Kol 1,24), står Maria der stadig ved mitt kors for å lære meg å lide som han, og la meg høre bare hans sjels siste lovprisning, som ingen annen enn hun, hans mor, har kunnet oppfatte.
Når jeg har sagt mitt "Consummatum est - det er fullbrakt" er det også henne "Janua coeli - himmelens port", som skal lede meg inn i de evige boliger og sakte hviske det hemmelighetsfulle ord: "Jeg gledes, når man sagt til meg: vi skal gå til Herrens hus" (sal 122,1).
I 1904 skrev Elisabeth av Treenigheten en bønn til Den hellige Treenighet. Den kom spontant til henne etter at hun d. 21. november hadde fornyet sine klosterløfter. Denne bønn blev syntesen av hennes liv.
O min Gud, Treenighet, jeg tilbeder deg! Hjelp meg å glemme meg selv helt og holdent, så at jeg kan slå meg til ro i deg, stille og i fred, som befant min sjel seg allerede i evigheten. La intet rokke min fred, intet fjerne meg fra deg, min Uforanderlige, men laa hvert øyeblikk føre meg stadig dypere og lengre inn i dit mysterium!
Gjør min sjel stille, gjør den til din himmel, til din elskede bolig og hvilested. Tillat ikke, at jeg noen gang lar deg være ensom der, men la meg få lov at være der hos deg med hele mitt vesen, våken i min tro, i tilbedelse og i overgivelse til din skapergjerning.
O Min elskede Kristus, korsfestet for kjærlighetens skyld, hvor gjerne ville jeg ikke være en brud for ditt hjerte, jeg ville overøse deg med ære og elske deg . . . like til jeg dør av kjærlighet. Men jeg kjenner min avmakt, og derfor beder jeg deg, at du vil ikledde meg deg selv, forene min sjel med hver bevegelse i din sjel, la meg gå under i deg, innta meg helt og holdent og sett deg selv i mitt sted, så at mitt liv ikke blir annet enn utstråling av dit liv. Ta bolig i meg og vær der Tilbeder, Forsoner og Frelser.
O Evige Ord, min Guds Ord, jeg vil tilbringe mitt liv med å lytte til deg. Jeg vil bli helt øre for deg, så at jeg lærer alt av deg. Når jeg da går gjennom mørke, tomhet og avmakt, vil jeg feste mitt blikk på deg for alltid og forblive i ditt strålende lys. O min elskede Stjerne, fortryll meg, så jeg aldri mere kan forlate din stråleglans.
O fortærende Ild, kjærlighetens Ånd, kom og ta meg i besittelse, så at Ordet likesom blir kjøtt ennå en gang i min sjel. La meg være en ny menneskeblivelse for ham, hvor han på ny kan la hele sitt mysterium bli til virkelighet. Og du, o min Fader, bøy deg ned over din ringe skapning og se i henne ikke noen annen end din elskede Sønn, i hvem du har alt dit behag.
O mine "Tre", mitt Alt, min Salighet, uendelige Ensomhet, Uendelighet hvor jeg taper meg selv av syne, som et bytte overgiver jeg meg til deg. Skjul deg i meg, så at også jeg blir skjult i deg, i venten på den dag, hvor jeg i dit lys skal få skue din storhets dyp.