Oppdattert 8.mai 13

Den franske prest, Henri Caffarel (i Danmark  kjent for sin bok: Innføring i kristen meditasjon), har i en menneskealder beskjeftiget seg med å holde kurser i kristen meditasjon og retreater, i de siste mange år i et reatreatsteder, han selv har opprettet (Maison de Prière, Troussures, F-60390 Auneuil). Han konstaterende, at det hos deltagerne i kurser og reatreater var et stort behov for lesestoff, som kunne  gi regelmessig næring og inspirasjon til det åndelige liv, hvorfor han startet et lite tidsskrift "Cahiers sur l´oraison" (Hefter om den indre bønn). For at bygge bro mellom de mer teoretiske artikler og lesernes konkrete liv og erfaringer, stilte han av og til i tidsskriftet spørsmål, som han bad interesserede leserne besvare skriftlig. I februarnumeret 1969 lød spørsmålet: "Hvilken innflytelse har den indre bønn på det daglige, konkrete liv?" Et av svarene vakte hans nysgjerrighet: Hvem var den kvinne, som så velformulert uttrykte sin dype mystiske erfaring? Han tenkte først på å besøke henne, men besluttede seg til å innlede en brevveksling med henne, anene, at denne kunne få interesse for mange mennesker.

Etter hennes død utgav Henri Caffarel en bok om denne mystiker: "Camille C. - ou l'emprisé(?) de Dieu" (Camille C. - eller beslaglagt av Gud), hvor han både selv redegjør for Camilles liv og åndelige utvikling og gjengiver en del av hennes svar på hans spørsmål. Camille er hennes riktige fornavn. Familien bad om, at etternavnet foreløpig måtte være ukjent.

Skrevet av p. Guido Stinnisen ocd i "Karmel" nr. 4-86 og nr. 1-87, men med innføyde utsnitt fra Camilles dagbok. Deretter noen av Camilles svar på Henri Caffarels spørsmål.

Når Gud legger beslag på et menneske

"Når en mann gifter seg med en velpleiet, elegant kvinne, så har hun ikke lov at  endre seg på det punkt, fordi hun nå vil øve seg i fullkommenhet. Hun skal ikke, under foregivende av å være selvforsakende, sjuske med matlagning, klede seg usselt eller utelate å gjøre hjemmet hyggelig...." Den, som undrer seg over å finne et så jordnært og "verdslig" (og i dag kanskje litt gammeldags klingende !) råd i et åndelig tidsskrift, vil bli ennå mer forbauset, når han eller hun får å vite, at rådet kommer fra en ekte mystiker. Kanskje trodde vi, at mystikk var noe, man kun kunne beskjeftige seg med i en klostercelle, at mystikere egentlig ikke er som oss alminnelige mennesker i dagens Kirke og verden. Derfor kan det være sunt å stifte bekjentskap med én, som har levd et aldeles vanlig liv som lykkelig hustru, aktiv lek kvinne og ekte mystiker. En kvinne, som var fortrolig med vår tid og kultur. Etter gymnnasietiden hadde hun vaklet mellom å studere filosofi eller naturvitenskap, valgte det siste og lot seg innskrive ved Bruxelles' "frie" universitet, som var kjent for sitt høye naturvitenskapelige stade - og sin sterkt anti-katolske og -kristne holdning. Hun spesialiserte seg i forskning, og hennes doktoravhandling gav henne en pris fra Belgias regjering. Innen hun døde i 1971, nådde hun sammen med oss å oppleve noe av "vokseverket" i den etterkonciliære katolske Kirke.

Tilbedelse av den Ukjente

Camille blev født i år 1900 som eneste barn i en borgerlig familie, hvor man bevist tok avstand fra Kirke og kristendom. Moren var overbevist ateist og faderen agnostiker i religiøs henseende, og sosialist i politisk. "Jeg blev oppdraget uten overhode å ha hørt Guds navn nevnt. Det er unødvendig å si, at jeg ikke ble døpt." Camilles lekekamerater, husets tjenestefolk, bøker, ja alt ble omhyggelig utvalgt med henblikk på, at hun for en enhver pris skulle beskyttes mot troens virus. Dermed ikke sagt at hun fikk en dårlig oppdragelse, tvert i mot. Hun lærte å dele med andre, ikke å sladre om noen, og fikk i det hele tatt innpodet høye moralske verdier: en kristen etikk uten Kristus, uten troen. Menneskelig sett et miljø som ikke synes særlig velegnet til at skape en pilgrim.

Men Gud lukker man ikke så lett ute. La oss lytte til Camille: "Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg alltid hatt en følelse av et nærvær, som gjorde meg lykkelig. Jeg var ikke mer enn ca. tre år gammel, da man satte meg under det store flygel, hvor en av mine slektninger forberedte sin avgangs eksamen på konservatoriet. Mens jeg lyttede til Bach eller Beethoven, ble det store gulvteppe, som jeg satt på, for meg forvandlet til en vidunderlig have, hvor jeg ikke var alene.

"Fra mine første barneår kan jeg huske, at det i meg fantes en lengsel etter å tilbe, men jeg holdt den hemmelig for meg selv....." Allerede fra det religiøse livs første begynnelse finner vi her den grunnholdning, som var Camilles hele livet igjennom: tilbedelse. "Som helt liten følte jeg et tvingende behov for å falle på kne... Jeg hadde inntrykk av å åpne meg for noe ukjent, (alt dette i største hemmelighet, for jeg var redd for, at jeg skulle skille meg ut)." Gud, som for Camille var den Ukjente, Navnløse, var hennes eneste læremester i bønn. "Jeg opptok meg med indre bønn fra og med fem- eller seksårsalderen, og jeg henvendte meg utelukkende til 'en ukjent Gud', da jeg ikke hadde lært meg noe som helst om ham. Jeg lukket meg inne på toalettet (eiendommelig sted for bønn!) , for der å kunne "gå inn i meg selv". Jeg gjorde det så stille, jeg kunne, for selv der var det forbudt. Jeg knelte på steingulvet og sa med største inderlighet: Jeg elsker deg!" Bemerkelsesverdig er det, at Camille i dette ukjente Nærvær gjenkjente et personlig vesen. Noen som gjorde henne lykkelig, og hvem hun helt spontant erkjente sin kjærlighet. Dette Nærvær gjenfant hun i naturen: engene, skyene, skogene og blomstene, alt talte til henne om det usynlige. "Jeg har alltid visst, at der bak den skapte skjønnhet fantes en evig skjønnhet." Guds navn kunne imidlertid ikke holdes hemmelig for Camille for alltid.

I løpet av sin skoletid støtte hun hos de klassiske forfattere på ordet GUD, dette ord som hun aldri hadde hørt uttalt i sitt hjem. Camille forstod, at Gud var nettopp dette Nærvær, for hvilken hun i hemmelighet bøyde sine kne, og nå kunne hun begynne å tiltale ham med navn. Man skal ikke tro, at Camille følte bitterhet over, at man så lenge hadde forsøkt å skjule Gud for henne. Tvert i mot var hun lykkelig for sin oppdragelse og takket Gud. "En av de største nådegaver, som Gud har gitt meg, er, at jeg alltid har elsket ham for hans egen skyld, for hans store herlighet. Og jeg er lykkelig over å ha lært ham å kjenne av ham selv, og ikke på passet av en barnepike, ja ikke engang hos en from mor, som kanskje kunne ha fordreid hans bilde i meg."

Camilles vei til Gud gikk ikke direkte gjennom Jesus. Ham kjenne hun ennå ikke. "Men - skriver hun - kan Kristus ikke forberede en udødt sjel til å motta Faderen? Enten man vet det eller ei, så er Guds liv treenig for enhver, og det er alltid for en treenig Gud, at sjelen åpner seg." Her møter vi et annet nøkkelbegrep, som litt etter litt skulle komme til å bli den store virkelighet i Camilles liv: Guds treenige Liv. Ut fra egen erfaring viste hun, at mange ikke-kristne lever i Gud uten å ha møtt Kristus. "Det, som Jesus har åpenbart for oss, er Guds indre liv, hans treenige liv. Han har ikke sagt: 'Ingen kjenner Gud', men 'Ingen kjenner Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare ham for'. Den Gud som de ikke-kristne tilber er selvfølgelig også treenig, men han er ikke åpenbart for dem som sådan." Derfor advarer Camille de kristne mot å tro, at de har monopol på Gud og mot å kalle ham "våres Gud". Gud er Gud for hele kosmos.

Camille hadde lenge kjent og elsket Gud, men ennå var hun ikke blitt innviet i hans indre liv.

Den Ukjente gjør seg kjent

1925 ble et avgjørende år. Camille var under sine studier ved universitetet i Bruxelles blitt forelsket i en medstuderende, som var troende, praktiserende katolikk. De forlovet seg, og problemet oppstod: Han ønsket kirkelig vielse. Camilles familie var naturligvis ikke begeistret, men Camille selv ville gjerne imøtekomme sin forlovedes ønske, likevel ville hun vite, hva hun gikk inn i. "Jeg vil gjerne vies i Kirken, men jeg vil vite, hva jeg gjør. Skal jeg gjøre det, så skal jeg gjøre det ordentlig", mente Camille. Å finne noen som ville gi dåpsundervisning til en, som var oppdratt ateistisk og undervist på Bruxelles ateistiske universitet, var ikke noen lett sak. Langt om lenge lyktes det å få fatt i en ordenssøster, som innvente i å gi Camille trosundervisning. Camilles kommende ektemann, som fulgte henne til den første leksjon, fortalte humoristisk: "Jeg hadde følelsen av, at jeg fulgte henne til tannlegen." Etter noen få sådanne "tannlegebesøk" meddelte hun sin forlovede: "Nå tror jeg." Den 23. november 1925 mottok Camille dåpen.

Morgenen etter dåpen skulle Camille motta den hellige kommunion for første gang. Som et overveldende lynnedslag kom Kristus inn i hennes liv. Hun gjør selv rede for hendelsen i en passage, som i sin forbausende nøkternhet burde bli et verdifullt bidrag til mystikkens historie: "Det var i et kaldt og stygt kapell, overlesset med utsmykninger (og jeg, som ikke bryr meg om annet enn den romanske enkelhet! ), hvor jeg, alene med min forlovede og ordenssøsteren, som var min gudmor, gikk til kommunion for første gang. Aldri noen gang har jeg vært så dårlig forberedt. Jeg var i meget dårlig humør av alle mulige årsaker, som ikke hadde noe med seremonien å gjøre. Og til tross for det fikk jeg fra og med det øyeblikk, kalken rørte mine lepper, en plutselig åpenbaring av den totale kjærlighet. Jeg følte meg død fra alt, unntatt fra denne kjærlighetens smelteovn, som brente meg. Det var meget smertefullt og gjorde meg tross smerten overmåte lykkelig. Man hadde lært meg, at man etter mottagelse av kommunionen skulle "holde" en takksigelse. Men det kunne det slet ikke bli tale om! Jesus hadde inntatt meg så fullstendig, at jeg følte meg likesom tømt for meg selv... I det eukaristiske brød var det Jesus selv, som gikk inn i meg. Drevet av ham følte jeg meg som værende i Faderens klær. Hvilken opplevelse var det ikke plutselig og på én gang å oppdage, at jeg levde i denne dobbelte strøm av kjærlighet, å erfare, at Den Hellige Treenighet ikke lengre var et mysterium, men den virkeligste av alle virkeligheter."

Vi må forstå den siste setning riktig. Camille hevder ikke å ha fått full kjennskap til Guds vesen. Treenigheten er og forblir et uutgrunnelig mysterium. Ved slutningen av sitt liv, da hun var nådd til åndelige modenhet, sier hun selv: "Ikke engang nå, hvor kjærlighetens Ånd mellom Faderen og Sønnen leder og opplyser hele mitt liv, kan jeg påstå, at min forstand har fattet noe av det." Hva Camille ønsket å si var, at den hellige Treenighet ikke lengre var noen abstrakt, teologisk lærdom, men en levende realitet, som hun opplevde seg totalt delaktig i.

Mystikk og ekteskap

Etter sitt overveldende møte med Kristus kunne det være nærliggende å tro, at Camille hadde vendt ryggen til verden og sine ekteskapsplaner og viet sitt liv til Gud i ordenslivet. Tanken må ha streifet henne. "Jeg ville med største letthet den gang ha kunnet bryte alle bånd! Men Gud hadde bestemt det annerledes. To dage senere giftet jeg meg...." En ny tilværelse åpnet seg for den nygifte Camille: musikk, kunst, sport. "Jeg var ung, elsket, beskyttet og forherlighet av alle. Gud selv var den, som først og fremst overøste meg, og som syntes å le av min lykke." Kristus var nå hennes livs sentrum. Daglig gikk hun til kommunion sammen med sin mann, tilbrakte meget tid i tilbedelse foran det hellige Sakrament. Bønnen var for henne, som hun selv sier, "uttrykket for min kjærlighet, for mitt liv i Gud, min sjels åndedrett".

Mange mener, og det vel med rette, at det sjeldent skrives og sies noe om mystikk innenfor ekteskapets ramme. For det meste synes mystikerne å være hentet ut fra prestenes og klosterfolkets rekker. Det er likevel fullt ut mulig for såkalte "alminnelige" mennesker, gifte, mødre, fedre, barn og unge i deres liv å ha en sterk erfaring av Gud, uten av den grunnen å uttrykke det i ord, som de store mystikere har gjort det. Gud er suveren fri og både kan og vil legge beslag på mennesker av alle kategorier, på restauranter, på teatre, på feriesteder. Guds kjærlighet kan man ikke sperre inne. Det er Camille C. et godt bevis på.

Camille var lykkelig i sitt ekteskap. Forholdet mellom kjærligheten til ektefellen og kjærligheten til Gud var konfliktfri. "Der finnes en måte å nære en stadig kjærlighetsfullt oppmerksomhet mot sin ektefelle uten av den grunnen å opphøre å være dypt forenet med Gud. Etter min mening kan den menneskelige ømhet, selv den aller dypeste, mest totale og eksklusive, ikke ha sine.  Enhver får nådegaver, som til en hvis grad er ment å skulle deles med den andre parten. De gifte skal føre hverandre nærmere til Gud. Dette ser vi tydelig i Camilles tilfeller. Det var hennes kommende ektefelle, som førte Camille til dåpen, Kirken, Eukaristien. Da nåden hadde fått godt fatt i henne, var det henne, som dro sin mann med seg. For Camille og hennes mann var Eukaristien med den daglige kommunion en kilde til en stadig dypere forening dem imellom. "Dagens høydepunkt var for oss Messen...Hvilken kjærlighet som lå der i det smil vi gav hverandre etter å ha mottatt kommunionen! Det er umulig å uttrykke den enhet, vi da følte." Gud var alltid med som en tredje Person i deres ekteskap. "Vårt forhold til hverandre hadde sine røtter i Gud." Allikevel var det ting i Camilles indre liv, som hun ikke snakket med sin mann om. Hvor inderlig fellesskapet enn kan være, er og forblir den enkeltes vei en ytterst personlig vei, ofte skjult i dette liv. Å være fullstendig gjennomsiktig for hverandre er et ideal, som hører himmelen til.

Selv om Camille sier, at hun ikke hadde større problemer å løse, må vi ikke tro, at hennes ekteskap var uten prøvelser. Da de hadde været gift i syv år rammes Camille av en begynnende døvhet, etterfulgt av en stadig og sterkt sjenerende sus i ørene. Et annet kors var det faktum, at ekteskapet forble barnløst. "Jeg har aldri kjent den dype glede å være mor...." Camille var meget menneskelig og følsom. Bak hennes ord hører man smerten i hennes frustrerende kvinnelige jeg. "Men", tilføyer hun, "gleden over å eie Gud, som jeg eier ham, oppveier dette og mer til".

Kjærlighetens utstråling

"Den Guds kjærlighet, som fyller meg, vil jeg på en håndgripelig måte  gi videre til andre, frem for alt mine nærmeste, ektefelle, slektninger, venner, våre naboer. Den eneste måte å gjøre dette på er - utover forbønnen - å være vennlig over for dem, å gjøre dem tjenester på en måte som ikke virker påtatt, å akseptere dem som de er, å vise sin glede og lykke. Kort sagt, forsøke å elske dem som Jesus elsker meg. Dette er for øvrig ikke alltid så let." Camille var elsket og avholdt av sine omgivelser. Især unge studenter kom i hennes hjem til diskussjonskvelder om vitenskap, filosofi og religion. "De unge kommer flere enn noen gang før. Noen dager ligner mitt hus et familiepensjonat... Man må fremfor alt lytte til dem uten at vise tegn på utålmodighet, som om man ikke hadde annet å gjøre... Hvis man tar dem alvorlig, tar de gjerne mot råd, men man må behandle dem som voksne." Et godt råd til tenårings foreldre!

Før sin dåp levde Camille i et jeg-Du forhold til Gud. Men etter dåpen og den første hellige kommunion ble Kirken en meget konkret virkelighet for henne. Hun ble meget bevist om å være et levende lem på Kristi legeme. Hun begeistres over de muligheter, som de helliges fellesskap tilbyr, og det ansvar det innebærer å tilhøre dette fellesskap. "Jeg blev umiddelbart begeistret over den kjennsgjerning, at man kunne tjene, være stedfortreder og godtgjøre for andre. Som helt ung kristen ofret jeg alle de fortjenester, jeg kunne, for andre. Dette var i virkeligheten en sølv gave... Og hva angår å godtgjøre for andre forekommer det meg å være noe, som blir mer og mer viktige i våre dager, til tross for, at man neppe taler om sådanne ting lengre... Jeg forstod straks, at fordi jeg gjennom dåpen utgjør en del av et legeme, Kirken, så er det således, at hvis et av dets lemmer er sykt, så vedrører denne sykdom oss alle - også meg - og vi bør alle forene oss i å gjøre bot, redde ... Den smerte og medlidenhet, som dette skaper i oss, må fremkalde kall hos lekfolket, og især hos kvinnene, til å ofre og godtgjøre for andre."

Også når det gjaldt ytre aktivitet i Kirken, i menighetens tjeneste, stilte Camille gjerne opp. Hun passete regnskaperne, hun var med i menighetsrådet. Camille hørte ikke til dem, som nedgravde sine talenter. "Hvorfor skulle jeg ikke stille opp, når Gud har skapt meg med så meget praktisk sans?"

I en bok av Dom Mammon om bønn har jeg lest følgende definisjon på indre bønn: "Et hjerte-til-hjerte-forhold mellom Gud og mennesket, et intimt samvær med Gud alene for å uttrykke våres kjærlighet til Ham, som vi vet elsker oss så høyt". Jeg synes, at nettopp slik var min allerførste bønn, som helt naturlig sprang frem i min sjel; at jeg altså holdt indre bønn uten at vite det før min dåp. I de første måneder etter min dåp, forvandles disse ordløse "samtaler" med Gud seg helt naturlig til en svak, stille tilbedelse, hvor jeg syntes å være urørlig; jeg ofret Gud hele min kjærlighet, mens mine intellektuelle evner syntes følelsesløse. I alminnelig betydning av ordet kan man ikke tale om bønn, men om en tilstand av bønn. Men hvor er det lett og enkelt å be på den måte! Påvirket av den alminnelige oppfattelse av, hva bønn er, fikk jeg likevel den tanke, at dette ikke kunne være riktig bønn, så jeg anstrengte meg for å be muntlig. Det gikk ikke uten smerte, og stadig har jeg vanskelig ved å sette ord på bønnen. Når jeg ber muntlig, gjør jeg det langsomt, og med min vilje kjemper jeg mot den kraft, som uopphørlig drar meg mot den stille tilbedelse. Den muntlige bønn tretter meg mer enn den oppløfter meg, og jeg må tilstå, at jeg praktiserer den relativt lite: Korte muntlige bønner morgen og aften og ved måltidene, av og til en rosenkrans, som varer en evighet, messens daglige bønner. Selv når det dreier seg om bønn om nådegaver, så er den også uten ord. Jesus kjenner mitt behov langt bedre enn selv de smukkest formulerende bønner kan uttrykke.

Kjærlighetens kilde

All denne ytre virksomhet, som Camille lagde for dagen, kun ha vært sedvanlig aktivitet, "et rungende malm og en klingende bjelle" (jfr. 1 Kor 13,1), hvis ikke den var utsprunget direkte fra en dyp kontemplativ grobunn. Sakramentene, fremfor alt den daglige Eukaristi, og bønnen var kilden til og hemmeligheten bak all hennes ytre engasjement og utstråling. Hun var bevist om, at de frø, som sakramentet sår i oss, kun kan gro og slå rot gjennom bønn. "Å be det er å elske, og da denne kjærlighet beror på nådens liv i oss, må vi gjøre alt, hva vi kan for å  gi den så gode vilkår som mulig. Det mest normale middel er uten tvil mottagelsen av sakramentene, i særdeleshet Eukaristien. Også åndelig lesning er et middel. Det, som har hjulpet meg meget, er tilbedelse av det hellige Sakrament. Der føler jeg meg likesom tiltrukket av og opptatt i den kjærlighetens strøm, som utgår fra hostien." Og hun tilføyer med en vis indignasjon: "Nå om dagen mener mange, at dette kun er noe for gamle damer!"

Fra Camilles personlige notater:

Engang tilbrakte jeg lang tid i tilbedelse foran det hellige sakramente. Jeg følte meg i den grad innfanget av kjærligheten, som utgikk fra hostien, at jeg opplevde meg som ute av meg selv. Da jeg kom til meg selv igjen og oppdaget, at det var blitt sent, skyndte jeg meg til bussen. Kontrolløren, som klippede min billett, ropte: "Jeg takker Dem". Jeg har sikkert været et stort spørsmålstegn, for han fortsatte: "for det, De har gitt mig". Nettopp kommet ut av en ekstase, har jeg med mitt smil kun kunnet  gi ham Gud, men hvordan har han oppfattet det?

Guds pedagogikk med oss består ofte i å la oss leve i en vekselvirkning mellom lys og mørke. Camilles dagboknotater vitner om dager og perioder, hvor tørke og uformåen var merkbar virkelighet. De mørke tider i Camilles bønneliv var for henne så meget desto mørkere og merkbare nettopp, fordi hun på andre tidspunkter opplevde Guds virkelighet så dypt og klart.

Noen dagboknotater fra 1934:

4. november: Jeg mottok denne morgen den hellige kommunion i en dyp samling, som for meg ofte er preludium til særlig erfaring av den guddommelige ømhet. Under en lang reise ut på landet overøste Jesus meg med den kjærlighet, som gjør så frydefullt ondt. Selv om jeg følte mitt hjerte knust, hengav jeg meg mer og mer. Til sist falt jeg i en merkelig søvn, hvor gleden likesom fortsatte, uten at jeg drømte. Takk Jesus, fordi du på én gang gav meg så meget kjærlighet. Denne gang har jeg ikke kunnet motstå sjokket, men jeg vil be Helligånden gjøre meg sterkere en annen gang.

5. november: I går kjærlighet - i dag absolutt tørke og fattigdom. Jeg beklager meg ikke, men konstaterer og undres.

9. november: Jeg gikk til tilbedelse, mer drevet av min vilje enn av lyst. Jeg var i en absolutt tørke. Jeg kom litt for sent, og sakramentet var allerede stilt frem. Like fra jeg kom inn i kirken, før jeg hadde nådd å knele, tog Jesus meg i besittelse så voldsomt og fullstendigt, at jeg ikke hadde noen mulighet for å uttrykke en bønn. Alle mine evner var på én gang tatt i besittelse, jeg følte intet, jeg sa intet, og mine øyne, som var fascinert av Kristus i hostien, så intet. Dette varte så lenge sakramentet var stilt frem. Da det blev fjernet fra alteret, føltes det som et smertelig brud. Alt blev normalt, nøkternt og kalt. Og likevel: når jeg nå skriver om dette, inntar en blid kjærlighetsvarme meg mer og mer. Du har uten tvil på én gang gitt meg en stor kjærlighet, min Herre, og meg, jeg var som en evnesvak. Jeg hadde intet å besvare med. Men nå, nå føler jeg, hvordan jeg også elsker deg.

12. november: I går og i dag, dager uten historie. Jesus er langt borte. Jeg er uten iver og lever mekanisk et komplisert, verdslig liv. Hvor er det svært i sådan en tilstand å være til for alle, samtidig med, at jeg helt er til for deg, Jesus. Jeg synes slett ikke, at jeg er til for noen.

15. november: Jesus, hjelp meg i min tomhet, som er så uttalt i disse dager. Det er ikke bare, at jeg ikke føler din kjærlighet leve i meg, men også min synes å være død. Mitt liv er en lidelsesfullt ørken, som jeg må gå igjennom. Jeg trodde ikke, at man kunne oppleve en slik tørke.

Det kunne skje, at Kristus av og til overrasket henne plutselig og uventet på steder og i situasjoner, man sedvanligvis ikke forbinder med mystikk. Han kunne legge beslag på henne, som en fugl som styrter seg over sitt bytte, med en uunngåelig ekstase som resultat. "I Monnaieteatret i Bryssel oppførtes en gallaforestilling av Strauss' Salome. Jeg kjenne ikke noe til dette stykke og var glad for å skulle oppleve det med en kjent kunstner i hovedrollen. Intet gjorde meg særlig forberedt på, hva som ville skje. Jeg hadde ingen bekymringer, jeg befant meg godt, med fin frisyre og ytterst velkledt. Mens musikerne stemte deres instrumenter, satte jeg meg på kanten av mitt oppslåtte stolesete for i min mors program å lese et resymé av forestillingen. Nettopp i det øyeblikk, jeg i dette resymé fikk øye på navnet Jesus, kom han til meg med en sådan kraft, at jeg vaklet under sjoket og fant meg selv sittende på sete, som var falt ned. Fra dette øyeblikk av vet jeg ikke, hva som foregikk omkring meg. Jeg hverken så eller hørte noe av forestillingen (Salome av Strauss spilles i én akt). Det første jeg la merke til var klappsalvene, da det hele var slutt. Til tross for at alle mennesker syntes, at det var en alt for lang forestilling uten pause, så hadde det hele for meg vært overstått som et lyn, da jeg slett ikke hadde lagt merke til tiden... Ingen hadde fattet mistanke om noe, for det var jo mørkt, og da jeg er helt vill med musikk, hadde min ubevegelighet virket helt naturlig. Ikke engang min mann hadde lagt merke til noe". Etter denne hendelse ble Camille grepet av redsel for at noe lignende igjen skulle skje offentlig. "Men", tilføyer hun, "Jesus legger kun beslag på oss i passende situasjoner, det har jeg ofte fått bevis for."

Camille var på ingen måte interesserte i ekstraordinære oplevelser. Som den sanne mystiker hun var, viste hun meget vel, at det ikke var oplevelserne i seg selv, som utgjorde det kristne livs vesen, og at de ikke var noe, man i og for seg skulle be om eller tilstrebe. "Når jeg har fortalt det her, så er det ikke, fordi jeg mener, at man skal ønske eller be om den slags nådegaver, som jo er absolutt gratis, men fordi jeg ønsker å vise, at man må være disponibel overalt og alltid, overgitt til Jesus, egnet til formning som bløt voks, som han uten anstrengelse kan forme." Ytre fysiske symptomer, som kan ledsage visse nådegaver, hadde ifølge Camille den nytte, at de på en konkret måte viser oss, at når Gud vil legge beslag på et menneske, så nøyes han ikke med dets sjel, men interesserer seg også for legemet. Gud elsker og vil guddommeligjgøre hele mennesket. I virkeligheten var det kun noen få år av sitt liv (1933-1936), at Camille ble "ramt" av det, man i mystikken kaller ekstaser. Da hun nådde frem til en større åndelig modenhet, ble hennes sinn og følelsesliv mer tilpasset Guds bølgelengde, og de ekstraordinære fenomener forsvant helt og ble erstattet av, hva man kunne kalle en "gjennomhelliggjort alminnelighet".

"Bønn og makelighet går ikke sammen", sier Teresa av Avila. All sann kristent og mystisk liv må innebære askese. Når det gjelder askese, var Camille både i tanke og praksis før sin tid. Hennes dype bønneliv gav henne et klart og sikkert syn på, hva som var vesentlig og mot til å gå sin egen vei, som i noen tilfeller stod i motsetning til, hva hennes kristne omgivelser anså for passende. For Camille var askese og botsøvelse aldri noe mål i seg selv, men kun et middel. "Hva angår askese ligger det vesentlige i å elske Gud. Når man elsker, så beundrer man. Man forsøker å etterligne den elskede for på den måte å behage ham. Denne søken etter fullkommenhet gjelder alle troende. 'Vær fullkomne som deres Fader i himmelen er fullkommen' (Matt. 5,48). Da det ikke er en ubetydelig sak å etterligne Gud, blir askesen noe absolutt nødvendig. Den må derfor ikke bli mål i seg selv. Lengslen etter fullkommenhet må alltid ha den underforstående hensikt å elske Gud bedre, å være mer gjennomsiktig for hans kjærlighet." Askese er altså ikke et middel, vi anvender for å få Gud til å elske oss mer. En slik tankegang er uten mening, da Gud jo allerede, uten noen fortjeneste fra våres side, elsker oss grenseløst.
Camille har ikke meget tilovers for standardiserende asketiske programmer eller de kunstige botsøvelser, som var på mote i visse fromme kretser før Annet Vatikankonsil (botsskjorten i salig ihukommelse!). "Vi må selv forsøke å finne den for hver enkelt riktige selvforsagelse, i overensstemmelse med vårt temperament, våre tendenser, vår følsomhet, vår levestandard, samtidig med, at vi er åpne for, hva Gud ønsker av oss. De beste selvfornektelser er alltid med kjærlighet å akseptere alt det ubehagelige, ergerlige og kjedelige, som livet medfører. "De kristne lekfolk i verden skal ikke forsøke å leve, som om de var i kloster. Vår askese må være forankret i den virkelighet, vi lever i. For en lekmann, som lever i verden, gjelder det om å frigjøre seg fra alt, mens man fortsetter å leve på sædvanlig vis. Men det alminnelige man gjør, må ha en ny drivkraft: kjærlighet til nesten, som i oss bør være en refleks av Guds kjærlighet, må erstatte de personlige interesser og vår egen tilfredsstillelse.

Askese og selvfornektelse er nødvendig. Selv om vår askese i og for seg aldri kan blive mer enn et symbolsk bidrag, så forventer Gud dette bidrag. Den virkelig store askese, som er nødvendig, for at Kristus skal ta skikkelse i oss, er et verk, som Gud selv må ta i sin hånd og fullføre. Camille viste, at der ennå fantes altfor meget menneskelig svakhet i hennes kjærlighet til Gud. Derfor bad hun Kristus om å bli tømt helt for seg selv, så han kunne inntar hele plassen. En sådan bønn, bedt i oppriktighet, risikerer alltid å bli hørt. Camille skulle bli bønnhørt over al forventning!

Den mørke natt

"Jesus, la det ikke finnes noe annet i meg enn Deg!" Slik hadde Camille bedt, og denne bønn kunne Gud naturligvis ikke motstå. Han begynte med en grundig terapi. I 1946 begynte en helt ny livsfase for Camille. I det ytre forble allting som før, men i det indre skjedde det store omveltninger. "Plutselig trådte jeg inn i den uhyggelige natt, som ikke på noen måte lignet noe som jeg tidligere hadde gjennomlevd, og som skulle vare inntil august 1965." Like siden sin første kommunion hadde hun levd i denne gjensidige strøm av kjærlighet, som forente Faderen og Sønnen i Ånden, likevel ikke på en kontinuerlig og fullkommen måte. Nå opplevde hun, hvorledes hun blev helt kastet ut i en fullstendig og evig forlathet. Hun trodde at hun var forlatt av Gud for alltid.

"Bønnen, som jeg var vant til å praktisere den, ble umulig, selv i den enkleste form for bønn. Man kan ikke kalle det for bønn, denne opplesning av formler, som man har en følelse av, at det hele ikke tjener noe formål, at Gud aldri noen gang lytter... Jeg hadde inntrykket av å befinne meg i et trangt, mørkt fangehull, det var som om jeg levde i en riktig brønn av ensomhet, hvor til og med luften savnes. Jeg husker, at jeg en dag var med til en begravelse. Jeg følte meg så utslukket, så kvalt, at da man sang 'De profundis' (Sal. 130), syntes jeg, at salmisten virkelig måtte ha vært lykkelig over at kunne si: 'Fra det dype roper jeg til deg, Herre.' Gid jeg også hadde kunne rope!"

Var det ingen hjelp å få? Camille forsøkte å lese Johannes av Korsets bok "Sjelens dunkle natt". "Jeg forstod bokstaveligt talt ikke et ord. Den hjalp meg ikke en døyt."

Noen åndelig leder og rådgiver, som kunne støtte henne, fant hun heller ikke. - "Alle prester, jeg kjenne, var døde...Vår sogneprest hadde så 'avanserte ' ideer, at han ikke kunne være meg til den minste smule hjelp, tvert i mot. Han anstrengte seg for å få meg vekk fra bønnen...fra troen på Eukaristien, på dette Treenighetens liv, som jeg tidligere hadde følt utvikle seg i meg."

Ikke kun av Gud følte hun seg forlatt, men selv av sine nærmeste følte Camille seg mindre elsket enn før. Ikke engang hos sin ektemann fant hun noen støtte. "Det mest smertefulle var, at da jeg levde i verden, måtte jeg leve sådan, at de andre ikke fattet noen mistanke, og fremfor alt ikke min mann. Jeg kunne ikke dele dette med ham, og det er vanskelig, når man lever så forent. Han hadde selv prøvelser, og da var det helt naturlig, at jeg stod hjelpende ved hans side, som om alt stod vel til for meg. Til tross for min vanskelige og angstfulle forlathet måtte jeg gi det inntrykk, at alt var godt, og forsøke å ta alt med et smil." I sin bok "Sjelens dunkle natt" skriver Johannes av Korset: "Man må virkelig ha stor medlidenhet med den sjel, som Gud leder inn i denne stormfulle og angstfulle natt" (s. 89). Men Camille hadde ingen, hun kunne tale med om det, som foregikk inne i henne, og fikk av samme grunnen ingen medlidenhet. Utadtil forble hun den samme intelligente, kultiverende og livlige kvinne, som hun alltid hadde vært. Til sin egen overraskelse var hun i stand til å gi åndelige hjelp til andre, til tross for hun selv følte seg ute av stand til at forstå noe som helst om Gud.
Denne nesten tyve år lange natt var for Camille selv uforståelig. "Jeg vil aldri kunne forstå, hvorfor det var nødvendig med nesten tyve års fryktelig ensomhet i et fullstendigt mørke for å nå frem til denne fredfylte, varige forening, som jeg nå opplever." Noen motiver til årsaken kan vi finne i hennes egne uttalelser. Hadde Camille ikke like siden sin første kommunion næret et inderlig ønske om å godtgjøre for andre, at tilbyde Gud et overmål av kjærlighet som kompensasjon for den skremmende brist på kjærlighet i verden, og selv blant kristne? Kanskje er dette en forklaring på, hvorfor hennes natt ble så lang. "Dypt innen i meg var det noe, som sa meg, at vi var nådd frem til vanskelige tider for Kirken og dens fremtid, og at det var nødvendig å mobilisere alle bedende sjeler til å kjempe..." Ganske vist kunne hun i sin åndelige krise ikke overbevise seg om, at hun selv kunne regnes med blant disse bedende sjeler. Men i virkeligheten deltok hun på en intensiv måte i Kristi lidelse, og levde i uavbrutte bønn i disse år med omveltninger, som tiden under og etter Annet Vatikankonsil var for Kirken. Camilles natt var delvis en personlig renselsesperiode, men også en natt med og for Kirken. Ingen natt er likevell så lang, at ikke morgenen nærmer seg litt etter litt. Det er aldri langfredags mørke, som har det siste ord, men påskemorgens jubel. Kraften i Kristi oppstandelse virkede allerede i hemmelighet i Camille, mens natten ennå stod på. Og så, like så plutselig som Kristus forsvant for henne i 1946, kom han tilbake i 1965 og overraskede Camille i en lille schweizisk landsbykirke.

Beslaglagt av Gud

"Jeg forsøkte å holde en times tilbedelse foran det Hellige Sakrament, da jeg likesom ble kastet ut av meg selv, og på et eneste øyeblikk gjenfant jeg hele min kjærlighet. Men det var en kjærlighet, som var helt ren, en kjærlighet full av ømhet, en sådan kjærlighet, som sees hos gamle og dypt forent ektepar, som forstår hverandre uten ord, og som med et eneste blikk forenes i en stadig, ny oppdagelse av den andre." Naturlig går tankerne til den første påskemorgen, da den oppstandne Kristus møtte Maria Magdalena utenfor den tomme grav. Denne hendelsen ble opptakten til den siste fase i Camilles liv. Hun var nådd til den fulle forening med Gud. Hun var nå blitt tatt helt i besittelse av ham. Eukaristiens rolle er i denne sammenheng verd å bemerke. Det var ved sin første kommunion, at Camille bokstavelig talt ble kastet inn i Guds treenige liv. Det var under tilbedelsen av det Hellige Sakrament, at hun for alltid ble bekreftet i dette liv. Heretter skulle Camille ikke  være en tilfeldig gjest i den gjensidige strøm av kjærlighet mellom Faderen og Sønnen, nå hadde hun fått sin endelige bolig der. "Jeg har inntrykk av, at jeg nå helt naturlig lever i Gud uten anstrengelse fra min side... Jeg føler, at jeg er i Gud, som en fisk i vannet. Jeg føler meg bevist forenet med Gud, uansett hva jeg arbeider med. Hvilken nåde å kunne gjøre alt, mens man forblir forenet med Gud!"

Under bønn blir denne forening dypest. "For at denne forening skal trenge ned til de dypeste lag i meg selv, er det nødvendig, at jeg i bønnen, helt åpen i min ånd, tar imot Gud. Det er nødvendig, at jeg tømmer meg fullstendig for meg selv, at jeg bare er et speil, som reflekterer Guds kjærlighet. Min kjærlighet er ikke lengre innblandet. Det er Gud, som elsker seg selv i meg. Det er, som om jeg ikke er annet enn åpenhet og rom for den Hellige Treenighet...Jesus har gitt meg den store nåde å vekke meg hver natt. Så kan jeg be lenge."

Camille var nådd til åndelig fullkommenhet og var blitt befestet på "den hellige mark" i Treenighetens livsfellesskap. Ikke desto mindre finner hun hos seg selv ennå visse feil og menneskelige brist. Hun forblir oss så medmenneskelig nær. "Jeg blir misfornøyd, når man ikke deler min mening og ennå mer, når noen yngre nesten behandler meg som et gammelt sludrehank. Man fortalte meg nylig, at med meg kunne man ikke diskutere. Tenk hvis man kjenne til alle mine indre opprør, og det noen gange i helt barnlige saker! Jeg kommer ofte i en tilstand av indre diskusjon, for ikke å si tumult." Forbauser det kanskje noen å finne slike reaksjoner hos en person, som har gjennomgått en så lang og grundig renselse, som i Camilles tilfeller? Vi må ikke misforstå nådens virkemåte i mennesker. Den forstyrrer ikke eller fratar oss vår natur, vår menneskelige personlighet, men den gir det troende menneske tilstrekkelig hjelp, slik at dets adferd og karakterfeil ikke utarter seg til synd.

Det, som er mest karakteristisk for dem, som definitivt er blitt forankret i Faderens og Sønnens fellesskap, er, at disse mennesker lar seg lede av den Ånd, som blåser i hvor den vil. "For alle, som drives av Guds ånd, er Guds barn" (Rom. 8,14). Å være bundet av denne Ånd innebærer absolutt ikke noe stagnerte, stillestående liv. Camille følte, hvorledes denne uendelige kjærlighetens makt utvikledes i henne, "ikke som noe statisk, men som en levende kraft, som driver oss fremad med en sådan styrke, at man føler behov for å gi den over andre uten opphør. Denne kjærlighetens kraft er en Helligåndens gave, som man får del i, ettersom man lever av Guds liv i denne gjensidige strøm av kjærlighet, som forener Faderen og Sønnen."

Camille som kvinne

Kvinnens verdi og rolle i Kirken er en "varm potet" i dagens debatt. Camille hadde takket være sitt dype åndelige liv en klar forestilling om sin plass som kvinne i verden og i Kirken. "Jeg har alltid været meget stolt over å være kvinne. Jeg har aldri følt meg underlegen i forhold til mannen. Nok annerledes, men ikke underlegen. Som det nå er moderne å si, har jeg sagt ja til hele min kvinnelighet. Det er i Maria, prototypen for kvinnen, at denne stolthet i sannhet blir konkret. Innser alle de kvinner, som jamrer seg og med stor ståhei gjør krav på presteembetet, hvilket uhørt privilegium vi har fått i Maria? Kun en kvinne skulle si ja til menneskeblivelsen. Jesus hadde en jordisk mor, men ingen jordisk far. Jeg har aldri noen sinne hørt en mann beklage seg over, at dette skulle være urettferdig. Hvorfor skulle det da være urettferdig, at presteembedet kun betros til menn? Det er oss kvinner, som har fått den beste del, for uten kvinnen skulle der ikke ha vært noen Kristus, nei ingen gjenløsning og som følge herav ikke noe presteembete for men." Inspirerte av Marias eksempel, hun som var mor til Ypperstepresten Jesus, viste Camille, at Gud hadde tildelt henne en spesiell oppgave i Kirken. Et kall til bønn for prestene og den kontemplative oppgave å fylle Kirken med Guds kjærlighet.

Men også i hverdagen hadde Maria noe å si. "Jeg gjorde meg det til vane å spørre Maria til råds, når det gjaldt min husholdning, og om hvordan jeg skulle gjøre min mann lykkelig. Hun hadde jo også en mann, som hun måtte vise oppmerksomhet, en mann som undertiden var trett, i dårlig humør, irritert over besværlige kunder. Jeg har alltid tatt meg i akt for å betrakte Jomfru Maria som et vakkert bilde, som man ber om en gunstbevisning. Jeg elsker henne, fordi hun er den skapning, som Jesus har vist størst hengivenheten for i sitt hjerte. Av alle titler, man har gitt Maria, foretrekker jeg 'Guds Mor'. Det er hennes vakre ærestittel."

Foruten Maria var det en annen kvinne, som gjorde spesielt inntrykk på Camille, nemlig Thérèse av Lisieux. Camille betraktet Thérèse som en søster. På oppfordring fra sin skriftefar leste hun hennes dagbok: "En sjels historie" og oppdaget til sin forbauselse en åndsfelle i den lille karmeliternonne. "Når Thérèse spørrer, om der finnes en sjel mindre og svakere enn hennes, så kan jeg straks svare henne, at det er min. Og derfor har jeg likesom Thérèse den dristighet å ville eie kjærlighetens helhet...Likesom hun ønskede jeg også alle kall, men det var især prestens kall jeg misunte. Det er uten tvil derfor det gjør meg så ondt, når prester tar alt for lett på deres kall."

Likesom helgenen fra Lisieux ville Camille absolutt ikke streve etter fortjenester for seg selv, men ved livets avslutning tre frem for Gud med tomme hender. Kort før sin 70 års fødselsdag sag hun til sin sogneprest: "Mitt liv ligger bak meg, og jeg ser i det ingenting annet, enn det Herren har gitt meg. Mine hender er like så tomme nå, som de var ved min dåp (ved 25 års alderen). Den dag tok jeg den faste beslutning å ville lære meg å elske. Jeg har lat meg elske, det var lettere sådan."

En sann tilbeder

Mange helgener og mystikere har i kirkehistoriens løp fått en spesiell misjon, f.eks. de store ordensgrunnleggere eller de teologiske genier. Hos Camille finner vi ikke noe sådant. Hemmeligheten i hennes liv ligger gjemt i dette vers av Esjas: "Som en brudgom fryder seg over sin brud, fryder din Gud seg over deg" (Es. 62,5). Gud har reservert henne helt for seg selv. Han har omgitt henne med en slags klausul: en ateistisk familie, livet som en alminnelig kvinne, en vis isolasjon i et landsbysamfunn, døvheten som effektivt umuliggjorde meget sosialt, politisk og kirkelig engasjement. På denne måte unngikk hun all den nysgjerrighet, kritikk og press, som ellers pleier å ramme spesielt benådet mennesker. Ikke engang hennes nærmeste ante hennes hemmelighet. Gud var Camilles eneste åndelige veileder. Det var ham, som gjorde alt i henne. Av henne forlangte han kun denne eneste grunnleggende holdning: tilbedelse. Dette var hennes liv. "Et livs verdi kan måles i dets holdning til tilbedelse", var en mening hun elskede å gjenta. Er vi ikke i vår tid alt for tilbøyelige til å tro, at vårt livs verdi består i å søke etter så meget makt, medbestemmelsesrett og innflytelse som mulig? Det, Faderen søker, er tilbedere, som tilber ham i ånd og sannhet (Joh. 4,23). Og han fant Camille. Hun var en sann tilbeder.

Tilbedelse er ikke noe man behøver å gå på kurs for å lære. Mennesket er skapt med et grenseløst behov for å tilbede, noe som er skjult dypt i dets indre. Ved konfrontasjon med den Hellige våkner denne uimotståelige impuls for tilbedelse i vårt dyp. Kanskje kan man si, at Camille har noe å minne oss om i dag, hvor sansen for det hellige nesten er borte, og vårt medfødte evne for tilbedelse forblir sovende i oss. For den, som i likhet med Camille er blitt helt forent med Gud, er skapelsen et tempel, en praktfull katedral fulle av den Helliges herlighet. "Jeg kjenner det hellige i kosmos, og det er en vei for meg til lovprisning. Men for at det hellige i kosmos skal blive åpenbart for meg, må mitt blikk utgå fra min sjels dyp, hvor jeg ærer den uskapte Hellighet. Når jeg dukker opp fra bønnen, blir det skapte hellig." Under alle sine sedvanlige daglige gjøremål forble Camille i bønn overfor Gud.

En ikon av Treenigheten

Den sanne mystikk er sedvanligvis temmelig stille og kun litt tilbøyelig til å gjøre meget vesen av seg selv. Camille kunne ha forblitt ukjent, hvis Gud ikke hadde syntes, at et så klart og rent lys ikke skulle forbliv skjult, men skulle stilles frem på lysestaken, så at det kunne lyse for alle, som er i huset (Matt. 5,14-16). Camille blev "oppdaget" helt tilfeldig ved, at hun besvarte et innlegg i et åndelig tidsskrift.

Camille fik leverkreft og den 18. august 1971 døde hun stille og rolig. Eller rettere sagt, hun døde slet ikke, men, som hun selv uttrykker det, hun "vendte tilbake til Faderen i den totale tilbedelses fred, hvor sjelen 'sover' av lykke, og ikke formår å si noe mer". Og likevel er det nå etter sin død, at Camille ved sitt livs vitnesbyrd er mer veltalende enn noen gang. Takket være hennes vitenskapelige utdannelse taler hun på en moderne og nøktern måte om det åndelige liv, som gir hennes vitnesbyrd stor troverdighet.

Camille C. er et kunstverk, en Guds "kjærlighetsoppfinnelse". I henne er dåpens nåde, delaktighet i den guddommelige natur kommet til full blomstring. I henne virkeliggjordes Jesu løfte: "Den som elsker meg, vil holde fast ved mitt ord, og min far vil elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham" (Joh. 14,23). Det var det trinitære liv, som Camille utstrålte. Hun var en ikon av Treenigheten, en ikon malte i varme, levende farger, som viser oss, hva der kan skje, når Gud får mulighet for å legge beslag på et menneske.

Hvorfor holde indre bønn?

Fordi indre bønn er et møte med Gud, som består i mer og mer å åpne seg for hans kjærlighet.

En sammenligning med det ekteskapelig samliv kan få oss til å forstå dette bedre. Hvis ektefellene om aftenen, når de endelig har mulighet for å være alene sammen, fortsetter med hver sin beskjeftigelse - og hver med seg selv - uten noen gang å  gi den annen bare en smule av sin tid, uten å tale sammen for bedre å lære den andre å kjenne, uten noen gang at "kontemplere" (betrakte i kjærlighet) hverandre og dermed fordype kjærligheten, er det stor fare for, ikke bare at kjærligheten ikke fordypes, men at den slet ikke klarer tidens slit. Det er innlysende, at det samme gjør seg gjeldende i vårt forhold til Gud - dog med den forskjell, at i kontemplationen av Ham, er det vi mottar, usammenligneligt større enn våres gave.

Den indre bønn er mer nødvendig en noen gang, fordi vårt daglige liv bliver mer og mer desakraliseret, stadig mindre på vår vei taler til oss om Gud. Mer enn noen gang er det inne i  oss selv som vi må skape den atmosfære, som muliggjør vår vandring mot Ham, vårt liv i Ham.

Hva er den viktige betingelse for å kunne holde indre bønn?

Det er ønsket om å elske Gud mer og mer. Men naturligvis kan vi ikke elske Ham uten å kjenne ham. Kjennskap er jo også forutsetning for den menneskelige kjærlighet. Man elsker kun virkelig den, som man har "gitt sin tro". Jeg tror ikke, at man kan gjøre fremskritt i den indre bønn - den kristne meditasjon - uten en alvorlig tro.

Man taler mye om tro for tiden. Man vil en voksen og moden tro, men for mange består denne "modenhet" bare i ustanselig å sette spørsmålstegn ved alt - alltid å være på vei mot noe nyt. Dette kan skape en ubalanse, en åndelig stakkåndethet, som absolutt ikke fremmer den indre bønns liv.

For meg er en voksen tro en velfunderet tro, som ikke lar seg rokke eller forurolige av underordnede spørsmål. Den berøres ikke av endret religiøse vaner, den anfektes ikke av uunngåelige motsetninger, den sammenblander ikke myter og mysterium - de første stammer fra mennesker, det andr fra Gud.

Man skal ikke holde indre bønn bare for å holde indre bønn. Denne har absolutt ikke noe mål i seg selv. Heller ikke skal man holde indre bønn for å oppnå noe for seg selv, hvor åndelig det enn kan være. Man skal i den indre bønn alltid ha Guds ære og verdens frelse for øye.

Man skal heller ikke ønske seg åndelige nytelser. Tvert i mot må man ikke være redd for lidelser, og disse vil komme og vokse i samme grad, som vi mottar nådegaver, og som vårt dypeste indre åpner seg for Guds herlighet og dermed erkjenner sin egen elendighet - og verdens nød. Lidelse fordi vi oppdager, at vi ikke kan gjengjelde kjærlighet med kjærlighet; lidelse i opplevelsen av, at hvor dyp vår forening med Gud enn er, så finnes der allikevel en kløft mellom ham og oss: Gud forblir Skaper og vi skapning; en nesten fysisk smerte i møtet mellom den kjærlighet, som brenner i oss og vår egen ringe kjærlighet; lidelse som også er uendelig lykke......men jeg tror ikke, at man skal tale alt for mye om dette til begynnere; de forstår det ikke, og det kunne avskrekke dem.

Å holde indre bønn er å elske, og da kjærligheten avhenger av nådens liv i oss, må vi gjøre alt for å nære det mest mulig. Det mest normale middel er naturligvis mottagelse av sakramentene, især eukaristien. Også den åndelige lesning er viktig. Det, som har hjulpet meg mest, er tilbedelsen av Det hellige Sakrament. Foran Kristus i sakramentet føler jeg meg inndraget i og gjennomtrengt av Kjærligheten, som strømmer ut fra Ham.

Der er sikkert andre midler, som man ikke tenker på, fordi man ikke selv har anvendt dem eller de slet ikke passer til en selv. F.eks. arbeidede jeg ved et menighetsarrangement sammen med en kvinne fra en annen menighet. Vi kom til å tale om bønn, og jeg anbefalere henne "Cahiers sur l´oraison". Da vi senere møttes, fortalte hun meg, at hun hadde funnet ut av, at det mest effektive middel til at møte Gud var recitation av Salmene. Hun skrev én av, og under arbeidet lærte hun den utenatt. Jeg takket Gud for, at hun så hurtig hadde funnet dette middel - som jeg aldri ville ha funnet på å anbefale henne, for hva meg selv angår, føler jeg ikke, at Jesus av meg venter andres rikdom, men mine egne ringe ord og min egen fattigdom. I min bønn å resitere noe fra hukommelsen ville for meg være det samme som å avskrive et brev, en annen hadde forfattet, og sende det til min elskede.

Dette viser, at man i veiledning av andre ikke skal begrense seg til de midler til indre samling, som hjelper en selv. Det eneste, som virkelig teller, er dagen igjennom uophørlig å være vendt mod Jesus.

I den forbindelse kan jeg ikke nok insistere på det, man kaller "Jesusnavnets bønn". Like fra begynnelsen har jeg følt meg dratt til dagen igjennom å gjenta Hans navn, ikke annet enn Hans navn. Virkningen av denne bønn er ikke avhengig av, hvor mange gange man sier "Jesus", men av dybden i den kjærlighet, som vi legger i påkallelsen av Hans navn.

Når alt kommer til alt er det likevel midt i alt det, vi beskjeftiger os med dagen igjennom, at vi skal tenke på Jesus, alt imens vi lengter etter den tid, som vi helt giver til ham i bønn. Umerkelig vil våres kjærlighet vokse, Jesus bliver virkelig "Noen" for oss, Gud som lever i oss. Vi lærer spontant å tale med ham dagen igjennom. Han blir den, som mottar vårt første blikk, når vi våkner, og i hvem vi sover inn om aftenen. Ikke bare den, som vi vender oss til i problemer og nød, men den, som vi deler våre gleder med og som får våres første tak. Hvis vi lever slik, bliver våres indre bønn ikke bare en oase i hverdagens ørken, men hvert øyeblikk i vårt liv er rettet mot den. Den indre bønn bliver da kronen på hver dag, lønnen for våre anstrengelser.

Hvis hele våres dag er rettet mot den tid, vi har avsatt til den indre bønn, tror jeg, at man - hvis det er mulig - skal sette av tid til den om aftenen. Det vil ikke si, at vi ikke skal være åpne for at motta Jesus på et hvilket som helst tidspunkt. Han forlanger aldri det umulige av oss. Hans eneste ønske er, at vi utfører våre plikter i hans navn med den størst mulige kjærlighet. Der er i vårt liv så mange tomme øyeblikk - pauser - hvor han ønsker, at vi skal være helt til for ham. La dem ikke bare stå tomme med den unnskyldning, at den ikke var avsatt til indre bønn.

Hvordan skal vi forholde oss til anspenthet?

Vi skal ikke bekymre oss alt for meget om den. Hvis vi betrakter et vakkert landskap, og mørke uværsskyer bekymrer oss, forblir landskapet likevel vakkertt. På samme måte i den indre bønn. Så snart vi blir bevist om våres anspenthet, må vi prøve å forlate den så hurtig som mulig, men i fred, uten at la oss påvirke av den, og gjenoppta våres indre bønn som om intet var hendt.

Anspenthet gir oss en god lekse i ydmykhet, for den viser oss, hvor lite vi selv er i stand til å prestere. Anspentheten er frukten i vår egen have, mens den indre bønn er nådens liv, som utfolder seg i os. Vi kan gjøre vårt beste for å være åpne og være mottagelige, men den indre bønn er Guds gave til oss.

Jeg har gjort den erfaring, at anspentheten ikke er så forstyrrende, når jeg holder indre bønn sist på dagen, hvor jeg har satt punktum for dagens oppgaver. Om natten er den ennå mindre plagsom.

Hvis anspenthet er en virkelig prøvelse, vil jeg råde til å be i en kirke, et kapell, et særlig bønneværelse; simpelthen - - hvis det er mulig - finne et bønnens sted. I noen kirker bader man bokstaveligt talt i en bønnsatmosfære, man føler en fortettthet, som er en stor hjelp. Jeg vil ikke uttale meg om, hvorfor det er slik; det er sikkert ikke på grunnen av kirkens skjønnhet, men snarere fordi så mange gjennom tiden har bedt der. Denne opplevelse er meget subjektiv. Enhver må finne det sted, som passer en best.