Vekst og modning

”Det yttersta motivet för at söka andlig vägledning måste vara en ønskan om at växa i sin relation til Herren.” (Barry & Connolly 2001)

 

ÅV legger vekt på å hjelpe mennesker til å vokse og modnes i sin tro. Også Paulus fremhever verdien av økt erkjennelse og innsikt, dømmekraft og visdom. (Fil.1.9-10, Kol.1.9-10) I psykologisk sammenheng er man opptatt av betydningen av å modnes og utvikle seg. Menneskers utvikling beskrives i ulike faser. (Evang 1991) Dersom man ”stopper opp” i en av disse fasene vil det prege den videre utvikling på en uheldig måte. I vår protestantiske tradisjon gir mange utrykk for at når det gjelder kristen tro er det nesten det motsatte som  gjelder. Har man sagt ”ja” til Gud bør det skje minst mulig forandring derfra. Men når barnetroens enkle forestillinger om ”solskinnsbarn” og ”englenes beskyttelse mot alt vondt” rivner gir en slik tro liten livshjelp når krisene kommer. Er man i tillegg i et konvensjonelt kristen miljø hvor det er liten aksept for å stille spørsmål kan resultatet for troen bli katastrofalt. Noen forkaster den, mens andre etablerer en distanse til Gud og de livsområder han berører. Resten av livet leves som om Gud ikke var en del av det. Slik oppstår en splittet spiritualitet som preger hele vår vestlige kirke. (Hughes 2003) En slik tro har dårlige vekstvilkår. Det blir ikke mulig å snakke sant om livets indre og ytre forhold. (Leenderts 2005) Altfor mange kjenner seg igjen i Notto Thelles (1997:134) beskrivelse av dette: ”I min egen troshistorie er det mye som inviterer til flukt, og jeg ser det samme i forkynnelse og fromhetsliv. Idyllen lokker. Det enkle. Det faste. Vår egen angst for forandring hindrer oss i å velge oppbrudd og vekst. Hvem hjelper oss til å slippe barnetroens fromme folklore så vi kan vokse mot noe som holder når livets beske prøvelser kommer?”