Stillhet og tid

”Du kommer aldri att kunna be til Gud, upprigtigt och av hela ditt hjärta, om du inte lär dig at vara stilla och glädjas över hans forunderliga närvaro. Eller, om du så vil, över att du er inför Hans ansikte, fastän du inte ser honom.” Slik understreker Anthony Bloom (d.2003), en stor åndelig veileder og biskop i den russisk-ortodokse kirken i Storbritannia, stillhetens virkning på bønn. (Kälvemark 2003) Hele den kristne veiledningssituasjonen understreker stillhetens betydning for bønnen. Mennesker som begynner i ÅV blir anbefalt å sette av ca 20 min hver dag til stillhet og bønn.

”Stans og innse at jeg er Gud” (Salme 46.11) Å stoppe opp er sterkt vektlagt i veiledningstradisjonen. Å bli mer nærværende ovenfor seg selv og for Gud. I vår tid er aktivitetsnivået høyt og informasjons-/lydstrømmen likeså. Utfordringen blir derfor å skape stillhet. Dette krever tid. Vi er opptatt av å være nyttige og effektive og det har vi vanskelig for å legge fra oss når vi ”bare ber.” Slik viser undersøkelser (referert i Vårt Land i 2005) at bønn er blitt salderingspost selv for prestene våre. Det sitter i ryggmargen på mange kristne dette kravet om å ”gjøre.” I bønn må vi øve oss i å bare ”være.” Eggerhorn (1991:83) har dette perspektivet på stillheten som omslutter bønnen: ”Metoder och teknikk kan lura oss att tro att det handlar om effektivitet, om resultat, om styrka og duglighet. Men hos Gud er tid aldri annat enn kjärlek. Djävulen er stressad, för han vet att hans tid er kort. Men Guds rike är rikt på tid. Man kan andas ut hos Honom.”  En hjelp til å øve seg i stillhet kan være å reise på retreat. Ignatianske retreater foregår som regel i total taushet utenom daglige samtaler med veileder og deltagelse i tidebønnene. Også ørkenfedre og russiske staretser tilbrakte lang tid i stillhet og ensomhet før de hadde noe å meddele menneskene.