Selverkjennelse/Den indre vei

Den kristne tradisjonen har forbundet troen med en vandring og sett på det kristne mennesket som vandrende. Hvis troen er en vei hva er så målet? Målet er selverkjennelse i ordets aller dypeste mening. Her møter vi vår avgrund, vår synd og våre dypeste sår. Men her kan vi også tilegne oss den viktigste innsikt et menneske kan få om seg selv; nemlig at det er skapt i Guds bilde. (Halldorf 2004) Denne kunnskapen utvider vårt syn på oss selv i begge retninger. Vi kan si med bruden i Høysangen: ”Jeg er sort, men enda vakker.” (Høysangen 1.5a) Tidligere la man vekt på at den indre vandring gjennomgikk bestemte faser på troens vei. Noen utarbeidet øvelser i tråd med disse.(Leech 2001)  

I den åndelige veiledningstradisjonen har man alltid vektlagt at bare ved å møte seg selv kan man møte Gud og ved å møte Gud møter man uavlatelig seg selv. Som Hughes (2003) uttrykker det: ”Når vi lærer Gud å kjenne, finner vi oss selv, for det er i Gud vi lever, beveger oss og er til.”  Derfor var ørkenfedrenes viktigste råd til munkene å lære dem å bli i sin ”celle” Det å lære seg å holde ut seg selv, bli værende hos seg selv og holde ut innfor Gud ble ansett som betingelsen for ethvert menneskelig og åndelig fremskritt. Dette går foran alle gode gjerninger og riktige læresetninger. (Grün 2003)