Lengsel

ÅV legger vekt på lengselen i våre liv. (Hughes 2003) Når lengselen vekkes i et menneske er den gjerne av en slik karakter at ingen person, ingen ting kan noen gang fullt ut stille vår lengsel etter Gud. Lengselen har i mange tradisjonelle kristne miljø blitt fremstilt som noe farlig som må underkastes Guds vilje. Som om det var en selvfølge at disse er i strid med hverandre. ÅV er opptatt av å få tak i vår dypeste lengsel. Den er ikke noe vi skaper, de er noe vi oppdager. Lengselen er en drivkraft, en dragning etter å være knyttet til noe eller noen utenfor oss selv. Når Gud drar et menneske til seg er det lengselen han puster på. ”Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer.” (Hosea 11a) I ÅV har man også et mer positivt syn på ”lyst.” Mange Lutheranere som har gått i ÅV og fått spørsmålet: ”Hva har du lyst til?” eller ”Hva lengter du etter?” har blitt overrasket. Her preges menneskesynet i ÅV av et mer positivt syn på mennesket enn det tradisjonelle Lutherske ”I meg selv bor der intet godt.” Dette lar seg dessverre ikke utdype mer innenfor denne oppgavens rammer. (Mer stoff finnes m.a i Bach 2004 kap.1) Men et utgangspunkt i ÅV er at når Guds vilje og den menneskelige viljen sammenfaller blir synergieffekten størst. Et kall kan i denne tradisjonen gjerne medføre offer, men det er aldri i strid med den en dypest sett er. Derfor er også ofte ”den dypere gleden”, som ikke betyr at alt er lett, tegnet på om en er på rett vei. Lengsler overvinnes bare av dypere lengsler, aldri av viljesbeslutninger. (Halldorf 2002)