Kort historie

ÅV kan spores tilbake til urkirken. Tradisjonen ble videreført og videreutviklet i ørkenen fra ca 300-tallet da mange søkte stillheten og ensomheten der for å forsøke å nærme seg Gud. Erfaringene de gjorde der tiltrakk seg store folkemengder fra de omkringliggende områder. Mennesker kom for å søke veiledning for sin tro. Fellesskapet mellom ørkenboerne dannet etter hvert grunnlaget for klostervesenet. Her fortsatte mennesker å leve i stillhet og bønn for å søke Gud. Mennesker søkte hit for åndelig veiledning. Etter skismaet levde åndelig veiledning videre i henholdsvis den ortodokse og den romersk katolske kirke. Den fikk etterhvert noe ulik utforming. I Østkirken vokste det frem en tradisjon hvor man søkte seg til en starets for åndelig veiledning. En starets var en person som på en særlig måte var oppfylt av Den Hellige Ånd. I den romersk katolske kirke ivaretok klostrene tradisjonen. Hva som ble vektlagt i den åndelige veiledningen fikk etter hvert preg av hva de ulike ordenssamfunnene la særlig vekt på i sin spiritualitet. En litt særegen tradisjon, som jeg nevner særskilt, er den Keltiske. Den har fått en renessanse i vår tid og mange mennesker søker til ”hellige steder” innefor denne tradisjonen. Her i landet er det særlig den Ignatianske tradisjonen som har lagt til grunn for veiledningen som tilbys. Dette har trolig først og fremst sin bakgrunn i St.Joseph søstrene som på 80-tallet startet med å tilby åndelig veiledning innenfor denne tradisjonen. Svært mange, både kirkelig ansatte og andre, har fått hjelp med sin trosvandring hos dem.