"Åndslivet er i krise. Kirken har mistet sitt tak i oss, så vi forsøker å  tilfredsstille våres store behov for åndsliv via andre kanaler", skriver Peter Bastian i sin bok "Inn i musikken". henger åndslivets krise ikke sammen med, at kirken - her til lands i det minste - har mistet forståelsen for den ekte mystikk?

Men i løpet av de siste år er der begynt at utkomme bøker om mystikk og om mystikere. Interessen for kirkens mystiske tradisjon er ved å våkne.

For et par år siden utgitt på Århus Universitetsforlag: "Mystikk den indre vei" av Per Bilde og Armin W. Geertz. Forfatterne prøver å finne en dekkende definisjon på begrepet "mystikk", men ender i "definitionernes labyrint" og fastslår, at de forskjellige definitionsforsøk mer av speiler forskernes skoler, teorier, tidsånd osv. enn det fenomet, som forsørges definerte.

Gjennom de forskjellige bidrag fra protestantisk (reformert), ortodoks og katolsk side fornemmes noe felles, som peger at der mellom de kristne mystikere finnes en dyp enhet, som veier tyngre enn alle forskjeller. Kanskje kan man av dette trekke den konklusjon, at det vestenligste er i mystikken - som også kalles kristendommens hjerte at kristne allerede finner enhet, og at det fremfor alt er ut fra mystikken, at enheten mer synlig skal vokse frem.

Den reformerte mystiker, Gerhard Tersteegen, skriver, at kun den som selv er mystiker, kan vite noe om, hva mystikk er. Mystikk forstås innefra. Men det må ikke oppfattes, som om mystikk er subjektivt føleri. Den kristne mystikk er deltagelse i det mysterium, som Paulus beskriver i Fil. 2,6-11:

 Han var i Guds skikkelse
          og så det ikke som et rov
            å være Gud lik,
          
    men ga avkall på sitt eget,
          tok på seg tjenerskikkelse
            og ble mennesker lik.
        
          Da han sto fram som menneske,
          
     fornedret han seg selv
            og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
          
     Derfor har også Gud
          opphøyd ham til det høyeste
            og gitt ham navnet over alle navn.
          
    I Jesu navn skal derfor
          hvert kne bøye seg,
            i himmelen, på jorden og under jorden,
          
     og hver tunge skal bekjenne
          at Jesus Kristus er Herre,
            til Gud Faders ære!

Kristusmysteriet - Guds menneskeblivelse (inkarnasjon), død og oppstandelse får vi del i ved dåpen, som Paulus beskriver det i Rom. 6,3-5:

Vet dere ikke, at alle vi, som er blitt døpt til Kristus Jesus, er døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden,
for at også vi, slik som Kristus blev oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, skal leve et nytt liv.

En kristen har oppdaget den fulle konsekvens av sin dåp og lever den. Noen ganger kommer oppdagelsen som en plutselig, sterk Gudserfaring, som vender opp og ned på alt. Ofte oppleves den mer som en langsomt voksende bevisstgjøring. Man tar konsekvensene av oppdagelsen, fører den inn i et nytt liv.

Dåpen fører oss inn i et eukaristisk liv. Den kristne mystikk er eukaristisk. I katolsk og ortodoks sammenheng kaller man med forkjærlighet messen for eukaristi, et gresk ord, som betyder takksigelse. Ved påskemåltidet i jødiske familier ber familieoverhodet den store lovprisnings- og takkebønn - eukaristi. Jesus bad også denne takkebønn, da han holdt måltid med sine disipler, og dermed knyttede han forbindelse mellom det jødiske påskemåltid og sin død på korset. Jødene sier stadig, når de feirer påske: "I dag går vi ut av Egypt". De ikke bare mines denne begivenhet, men aktualiserer den. Eukaristien er heller ikke bare et minemåltid, men en aktualisering av Jesu påske.

I messen forvandles brød og vin til Jesu legeme og blod. Han utgir seg for oss, her og nå. I kommunionen - nattverden - mottar vi Jesus selv. Han blir kjøtt og blod i oss. Vi bliver nye mennesker i ham. Eukaristien er forvandling.

Å leve eukaristisk er uavbrutt å motta seg selv fra Gud og med hele vår person å overgi oss til ham. Det er å leve uhyre dynamisk, i en stadig forvandling, inntil vi kan si med Paulus: "Nå er det ikke lengre meg, som lever, men Kristus i meg" .

Det er alvorlig å motta den hellige kommunion - den hellige nattverd. Å motta Kristus uten å ville forvandles av og til ham er en selvmotsigelse.

De kristne mystikere er mennesker, som ivrig er gått inn i den forvandling - den helligelse - som det er å leve eukaristisk. Derfor bringer de også alltid fornyelse med seg, når "åndslivet er i krise". Når kirken alt for meget har "skikket seg lik med denne verden", kaller Gud mystikere til å rope vagt i hornet. De utfordrer til å leve dåpens "annerledes liv" - til å leve sant eukaristisk.

Mystikerne er ikke flokk - mennesker. De har latt seg forme av Gud som lerret av kunstneren - og Gud skaper ikke på samlebånd, men unike kunstverker.

Den sveitsiske lege og mystiker Adrienne v. Speyr skriver: "Mystikken er gitt oss for å utvide de kristnes liv, for allerede her på jorden å gi dem en del av himmelens liv, uten at de kan ta det helt til seg. Mange kristne, som har det godt på jorden, forsøker å tilskjære alt, som hører åpenbaringen og kirken til, etter deres egne mål, forringer det, gjør det intetsigende og hverdagslig. De ønsker å installere seg, ikke blot her på jorden, men også på forhånd i det hinsides, og på den måte være beskyttede mot alt uforutsett. Det er fremfor alt det, mystikken vender sig imot. Guds ting må beholde Guds mål. Hvert forsøk på bare å slå seg til ro må sprenges. Guds væren evig ny skal ikke bare forkynnes, men også synliggjøres."