Oppdattert 2.mai 2013
I vinbergene på skråningene ned mot Rhindalen ved Rüdesheim - et godt stykke syd for Koblenz og Loreleiklippen - ligger et stort, vakkert og alvorlig kloster, abbediet . Det ble grunnlagt i 1165 av Hildegard av Bingen og fungerer den i dag i dag som kloster for 80 sortkledd benediktinernonner. Å besøke dette sted er som å gå inn i en lys drøm om middelalderen: Syv ganger om dagen kaller klokkerne til tidebøn. Om søndagen ringes det med alle fire store klokker, og det lyder ut over Rhindalen og svares av klokker fra åtte andre kirker og klostre på begge sider av floden. Lister man seg inn i klosterkirken, møtes man av en usynlig sang av nesten overjordisk skjønnhet, der bekrefter middelalderens forestilling om, at når munke og nonner synger de hellige gregorianske sang til Guds ære, så åpnes himmelen, og mennesker og engler synger samme musikk.
Pilegrimer i stadig større tal strømmer til Hildegards kloster, og den hastig voksende interesse for hennes teologi, legekunst og musikk avspeiles i den strøm av bøker, artikler, musikkinnspilinger og helsekost, som tilbydes især i Tyskland, men i stigende omfang også over resten av Europa.
For Hildegard et avgjørende vendepunkt, som best kan utrykkes med følgende fra Davids Salme 84.
Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel
etter Herrens forgårder.
Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud
Jeg tror, at ethvert menneske innerst inne går med denne lengsel etter Gud, selv om kanskje de færreste er klar over, hva det er, de lengter etter. Jeg tror, lengselen kommer av, at vi er skapt i Guds bilde: Vårt legeme er "et tempel for Helligånden", et kirkerom, skapt til at være oppfylt av kjærlighet til Gud, så han blir den dype sammenheng i ens liv, i alt, hva man tenker, gjør og føler. Men hos de fleste mennesker i vårt moderne, verdsliggjorte samfunn er dette kirkerom blitt tomt, fordi man har vendt sig bort fra Gud og har gjort sig selv, sitt JEG, til sentrum i sitt liv. Så er det, man prøver å fylle tomheten med arbeide, med underholdning og tidsfordriv. Men lengselen bliver aldri borte, for templet, som er bygget for Gud, kan aldri fylles av oss selv. Vår tørst kan ikke stilles, for vi har forlatt "kilden med det levende vann" og bygget oss selv "sprukne cisterner, som ikke kan holde vann", som Profeten Jeremias sier.
Den våknende interesse for Hildegard av Bingen er et av de tegn, som kan tolkes som en erkjennelse av, at vi må vende tilbake til kilden med det levende vand. Jeg tror ikke, det er en tilfeldig motesak, som skeptikere vil gjøre det til. Jeg tror, det er konsekvensen av en århundrelang åndshistorisk utvikling: Verdsliggjøring og menneskefrigjørelse, som var renessansens og opplysningstidens kongstanker, betød, at middelalderens kristne enhetskultur brød sammen og begynte at gå sin oppløsning i møte. Dette sammenbrud er nå i det 21. århundrer ved at være fullbyrdet: "Gud er død", som Nietzsche sa, og mennesket har utropt seg selv til Gud.
Vi har nå i den vestlige
sivilasjon vunnet hele den fagre
nye vitenskapelige, tekniske og økonomiske verden, men vi har måttet betale med
våres sjel. Konsekvensen av verdsliggjøring egoisme og materialisme ser vi med
al ønskelig tydelighet i de økologiske katastrofer, i vår klodes fysiske og
åndelige nød.
Det, som var grunnlaget i den kristne enhetskultur, var, at Gud var den dype
sammenheng i allting. Man hadde ennå ikke adskilt tro og viden, hellig og
verdslig. Det var en helhetstenkning, som virkelig omfattede ALT: Livet i hele
dets allsidighet - og døden, historien, naturen, politikken og familielivet,
samfunnet så vel som det enkelte menneske: Gud var i ALT.
Det er en slik helhetstenkning vi i dag lengter etter, og som
mange nå forgjeves søker i østlig spiritualitet, okkultisme og i alternative
bevegelser av alle slags.
Det er også denne lengsel, som dra stadig flere søkende mennesker mot den
sammentenkning av det åndelige og det fysiske, som er karakteristisk for det,
man - med inspirasjon fra den moderne naturvitenskap - bredt kaller "Det nye
paradigme" eller "Det nye verdensbilde".
Det er nettopp helhet stenkningen, holismen, som forbinder det nye paradigme med
middelalderens, og som derfor igjen bringer middelalderen inn i interessefeltet
i en grad, som ikke er sett siden romantikken i begynnelsen av 1800-tallet, og
som får den italienske filosof og forfatter, Umberto Eco, til at tale om
"Middelalderens gjenkomst".
Mye tyder derfor på, at vi i dag står over for et åndshistorisk skift av
gjennomgripende karakter, en ny erkjennelse av, at allting er hellig, at alt er
gjennomtrengt av ånd - av det guddommelige i én levende organisme.
Det er en anelse om dette perspektiv, som dra folk mot det nye paradigme, og
det er nettopp det, som også var kjernepunkt i middelalderens tankegang.
Hos Hildegard av Bingen er denne sakrale helhetsoppfattelse sterkere betonet enn hos noen annen. Oppfattelsen av verden som en enhet av fysisk og åndelig var felles for hele middelalderen, men Hildegard er den eneste, hvis holistiske verdenssyn har fått den konsekvens, at hun har beskjeftiget seg intenst med alle sider av tilværelsen: Teologi, filosofi, legekunst, naturvitenskap, diktekunst, musikk, politikk og praktisk utadvendt virksomhet så som byggeri, jordbruk o.l. At er det enestående, at hun har etterlater så veldige mengder i skriftlig form: Mange tusende sider, bl.a. i tre store teologiske visionsverker: Scivias ("Kend Guds veje", en dogmatikk), Liber vitae meritorum ("Boken om det fortjenstfulde liv", dvs. en etikk) og Liber divinorum operum ("Boken om Guds skaberverker", en kosmologi). At har hun skrevet en naturlære og farmakologi, Physica, og et stort verk om sunnhetslære og klostermedisin: Causae et Curac, som ligger på Det Kgl. Bibliotek i København. Også en stor samling melodier har hun komponert: Symphoniae harmoniae caelesticum. Endelig er der bevarte mer enn 300 brev.
Hildegard av Bingen hører sammen med Bernhard av
Clairvaux,
Frans av Assisi og Mester Eckehardt til høgmiddelalderens største
personligheter. Hva som gjør henne til noe særlig, er hennes profetiske velde,
som er av en helt usædvanlig karakter. Hun blev av sin samtid kaldt "Rhinens
Sibylle" og "Profetissa
teutonica". Hennes ry nådde ut over hele det kristne
Europa. Fra nær og fjern søkte man hennes råd og hjelp. Keisere og konger bøyde
seg for henne. Hun korresponderende med høy og lav fra paver til simple lekfolk.
Hennes teologiske, medisinske og naturvitenskapelige verker spredtes ennå i
hennes levetid til klostre så langt bort som Island og Danmark.
Hvem var hun da, denne kvinne, hvis profetiske utsagn gir gjenklang opp i
nåtiden over et dyp på mer enn 800 år?
Da Henrik IV var konge i Romerriget, levde der i det
østlige Gallien en Jomfru, opphøyt ved sin edle byrd så vel som ved sin fromhet.
Hennes navn var Hildegard.
Slik innledes den skildring, Vita, som to munke,
Gottfried og
Theoderich påbegynte ennå i Hildegards levetid. Den bygger for en
stor del på hennes egne skriftlige beretninger, især hennes breve, og er således
av stor pålitelighet.
Hildegard blev født samme år, som det første korstog hadde sin begyndelse,1098.
Hun levde samtidig med Bernhard av
Clairvaux
og døde i 1179, et par år før Frans av Assisi blev født, og 29 år før han
stiftede sin tiggermunkeorden.
Hun heter i virkeligheten Hildegard von
Bermersheim og var født i en adelig
familie i Rhinlandet. Hun var sine foreldres tiende barn, og derfor blev hun som
åtteåring gitt som tiende til et nærliggende kloster, et
Benediktinermunkekloster på Disibodenberg, nær ved
Kreuznach.
Hennes foreldre hadde en særlig grunnen til at mene, at deres datter av Gud var
bestemt til et klosterliv, for Hildegard var ikke som andre barn. Allerede fra
hun var ganske lille, fik hun sterke lysopplevelser og hørte stemmer, som ingen
andre kunne se og høre. Når det treårige barn fortalte om, hva hun opplevde,
erfarte hun, at foreldre og amme så på henne med stum undring og forferdelse. Så blev hun sky og
tidde stille med sine oplevelser.
I klostret fik hun en fortrolig, den unge Jutta von Sponheim, som blev den, som
skulle lære opp Hildegard og to andre småpiker i den benediktinske klosterregel, i
kirkesang, håndarbeide, alminnelig husarbeide, sykepleie og brukt av urtemedisin. Hun fikk også en lærer i bibellesning og latin. Volmar
heter han, og
til ham betrodde hun også hemmeligheten om sine visjoner.
Da hun var 15-16 år gammel, besluttete hun seg for å bli nonne.
Hun tok sløret, som man sa. For henne var klosterlivet en stor og frydefull
opplevelse av, at hun oppfylte sin bestemmelse. Hun må også ha ført et
forbilledlig liv som nonne, for da Jutta døde, blev hun enstemmig valgt til at
bli leder for kvinneklostret. Hildegard var da 32 år. Under alt dette
fortsatte hennes visjoner og fikk en stadig mere overbevisende karakter. Volmar
fant det derfor best å spørre klostrets abbed, Kuno, til råds. Han anså
Hildegards opplevelser
for at være av så stor viktighet, at han pålagde henne at skrive ned, hva hun så
og hørte. Volmar blev den, som skulle hjelpe henne med
nedskrivningen. Ennå gikk det noen år i stillferdighet anonymitet.
I 1141 skjedde der imidlertid noe, som tvang henne til å stå frem for
offentligheten. Hun fikk en visjon, som påla henne å skrive ned og offentlig å forkynne, hva hun så og hørte. Som ydmyk kvinne vegre hun seg først, men
så blev hun syk. Hun kom seg først, da hun hadde
innset, at det var Guds vilje,
og at hun var nødt til at lystre. Hun gikk i gang bistått av den trofaste Volmar.
Og straks blev hun rask. Hvordan arbeidet rent praktisk fungerende, fremgår av
illustrasjoner, som Hildegard selv lot fremstille i sitt skriverom: Hun skrev
visjoner ned på sin vokstavler ganske spontant og ukritisk. Det betød bl.a., at
hun skrev på en blanding av sitt tyske modersmål og latin, som hun aldri
blev særlig god til. Volmar omsatte deretter teksten til korrekt latin, men
rådførte seg alltid med Hildegard for så lojalt som mulig at uttrykke det, hun
hadde opplevd i visjonen. Til slutt kom Volmars latinske kladde over i
klostrets skriverom, hvor teksten ble prentet på det kostbare pergament og
forsynet med minutiøse og fargestrålendeillustrasjoner av det, som Hildegard
hadde sett i sin visjon.
Ennå var Hildegard
bare gått i gang med at oppfylte først del av det, som var blitt pålagt henne:
Nemlig en systematisk nedskrivning. Offentliggjørelsen lot vente på sig, for
hvem turde ta ansvaret for offentliggjørelse av en kvinnes profetier, visjoner,
som var så
veldige, fylte med nye perspektiver, og som utropte så harde dommer over
samtiden? Hvordan kunne man være sikker på, at det ikke var tale om kjetteri?
Nettopp i disse år begynte kjetterbevegelsene at spire frem især i det
nærliggende Sydfrankrike, bevegelser som nettopp var karakteristiske ved at
likestille kvinner med menn i retten til at formidle det hellige budskap.
Hvordan kunne man være sikker på, at det var Gud og ikke Satan, der talte
gjennom
Hildegard? - At hun ikke var en av disse falske profeter, som skriften advarer
imot ?
Abbed Kuno, lederen av Disibodenbergklostret, fant det rådeligst at rådspørre
de kirkelige myndigheter, i første omgang biskopen av Mainz, som igjen
videresendte problemet til selveste paven. Det var på den tid Eugen III. Han
hørte med stor ærefrykt og forbauselse på biskopens beretning om den ukjente
abbedisses visjoner, men da han viste, at for Gud er allting mulig, besluttede
han seg for å undersøke saken til bunns.
I 1147-48 foranledigede han avholdt en kirkelig synode, hvor Hildegards seergave skulle vurderes. Her blev det i første omgang besluttet at sende en pavelig delegasjon til Disibodenberg for at undersøke saken. De vendte tilbake fulle av lovord medbringende første del av hennes teologiske verk, Scivias. Opplesningen begynte, men etter få avsnitt blev paven så opptent av forundring, at han selv krevde å overta vervet som oppleser for den store forsamling av kardinaler, biskoper og andre geistlige.
Da blev alle hjerter oppildnet til lovprisning av Skaperen. Forsamlingen brøt ut i jublende glede. Tilstede var også abbed Bernhard [av Clairveaux]. Han tok ordet og bad om, at paven ikke måtte tillate, at et så strålende lys skulle forbli i fattigdoms mørke. Den ærverdige forsamling var enig i dette, og fedrenes fader viste seg god og vis og tilsluttede seg. Han skrev en ærefull skrivelse til jomfruen, hvori han i Kristi og den hellige Peters navn gav henne fullmakt til at forkynne, og oppmuntrede henne til å skrive. (vita s.51)
Hva var det da, som Hildegard så og hørte i sine visjoner?
Det er veldige syner om Guds skaperverk, om Lucifers fall, om menneskets
skapelse og syndefallet. Det er dramatiske bilder av Kristi frelsesgjerning i
det enkelte menneske og i verdenshistorien. Det er syner, som åpenbarer, hvordan
mennesket er innfellet i kosmos, er et med universet, med naturen. Det er
skildringer av, hvordan natur og elementer skriker i deres nød om menneskenes
uforstand, om deres egoistiske utnyttelse og av Guds skjønne, rene
skaperverk. Det er formaninger og oppmuntringer til mennesket om etisk endring
over for hverandre og over for naturen. Menneskets innsats er ikke forgjeves eller
likegyldig. Den er den nødvendige forutsetning for, at Kristi frelsesgjerning,
som anskues som en verdenshistorisk prosess, kan nå til sin lykkelige
fullendelse.
Endelig ser hun i veldige syner de siste tider og Gudsrikets komme og hører
englenes jubelsange.
Alt nedskrev hun ved Volmars hjelp, også noter til de sang, hun hørte, likesom
hun lot male bilder av, hva hun så i sine syn.
Pavens aksept av hennes visjoner betød, at hun etter 31 år i stillferdighet
anonymitet nå blev kjent over det meste av det kristne Europa. Det satte en
omfattende brevveksling i gang med de største personligheter over hele den
vestlige verden, som skrev og spurte henne til råds. Det betydde også, at
tilstrømningen av kvinner, som ønskede at gå i klostret, økte.
Kvinneavdelingen på Disibodenberg blev derfor snart for lille.
Da fik hun en visjon, som påla henne å reise bort med sine medsøstre til et nytt sted, som hun fikk utpekt: Det var et fjell omkring tretti kilometer fra Disibodenberg, hvor floden Nahe munner ut i Rhinen. Her hadde den hellige Rupertus levd, og her lå hans relikvier begavet. Her skulle hun grunnlegge et kloster. I 1150 kom så dagen, hvor hun med tyve medsøstre kunne ri avsted til det nye kloster på Rupertsberg ved Bingen.
Det kom snart mange besøkende, for Hildegards ry som
legekyndig hadde spredt seg over hele Tyskland. Urtemedisinen hadde hun lært,
fra hun som barn kom til Disibodenberg, men det særlige ved denne kvinne var
hennes karismatiske utstråling, den var så sterk, at hun ofte kunne helbrede ved
håndspåleggelse alene, og at hun ofte sanset, hvor et menneskes problem eller
sykdom hadde sin rot, lenge før noen hadde fortalt henne, hva det dreide seg om.
Likeledes kunne hun også helbrede mennesker som befant sig langt borte.
Folk fra alle steder av det store
Tysk-romerske rike spurte henne nå
til råds om både teologi og politikk, om sunnhet og sykdom. Etter at hun hadde
fått pavens anerkjennelse, anså man henne for at være profet. En av dem, som flere gange
spurte henne til råds både pr. brev og ved personlig at besøke hennes kloster,
var selve det store rikes keiser, Frederik
Barbarossa,
som hun gav strenge og kloke råd, og til sist måtte tåle Guds vredes ord i ansiktet, fordi han tiltok
seg makt til at innsette andre paver end den rettmessig valgte. (Det var midt i
investiturstriden).
I sin høye alderdom foretog hun fire store predikenreiser til hest og pr. skip
Her predikede hun ikke kun i klostrene, men også på offentlige steder, hvilket
var helt uhørt for en kvinne på denne tid.
I 1165, 15 år etter grunnleggelsen av
Rupertsbergklostret, var også det ved at
være for lille. Derfor grunnlagt hun et nytt kloster oven for landsbyen
Eibingen
på den anden side av Rhinen, nesten på samme sted, hvor
Abtei St. Hildegard
ligger i dag. Resten av sitt liv seilte hun to gange om uken frem og tilbake for
at bestyre også dette kloster. Hun døde i 1179, 81 år gammel.
Hildegard var benediktinernonne, og hennes liv og hennes skrifter var likesom livet i hennes klostre gjennomtrengt av den benediktinske ordens spiritualitet. Det er den, som klostret i dag lever i ubrutt tradisjon.
De vesentligste aspekter i Hildegards livsoppfattelse er
dypt
forankrede i den benediktinske livsform:
Den benediktinske orden hører til de eldste kristne munkeordener. Den blev
grunnlagt av Benedikt av Nursia omkring år 529. Hans klosterregel, Regula
Benedikti, er mønsterdannende for størstedelen av de andre ordensregler: Det
viktigste i denne regel er er kjærligheten til Kristus. Intet må overskygge denne
kjærlighet. Og dens konsekvens er ETTERFØLGELSE. Kristi etterfølgelse er
livsnerven i klosterlivet, som den også skulle være det i ethvert menneskes liv.
Kristi etterfølgelse betyder daglig - og dermed livslang - omvendelse fra
selvsentreret vertslighet til Kristus sentrert hellighet. Det er det krav, som
Gud stiller til sin skapning, det menneske som skulle ligne ham selv i Kristus.
"Vær fullkomne, som deres himmelske Fader er fullkommen", sier Jesus.
Som hjelp og som støtte for sine munke i denne etterfølgelse,
denne livslange utviklingsprosses, nedskrev Benedikt sin regel i 73 små kapitler.
Sentrum er klosterløfterne. De er ikke umiddelbart identiske med de klassiske
klosterløfter om fattigdom, kyskhet og lydighet, som først oppstod i denne form i
det 12. årh.
Benedikt krevde faktisk ennå mere av sine munker:
1) Stabilitet, dvs. et løfte om for alltid at blive bofast i det
klosterfellesskap, som man én gang var gått inn i.
2) "conversatio
morum
meorum" betyder omvendelse av mine
skikker, dvs. omvendelse
til klosterlig livsfølelse innbefattet fattigdom og kyskhet.
3) lydighet over for Gud Det betyder i praksis også lydighet over for klostrets
abbed og paven, og lydighet under klosterreglen, som allerede i det 7. årh. også
blev gjeldende for nonneklostre.
ORA ET LABORA, be og arbeid, er essensen av det benediktinske klosterliv. For i
bønnen er man sammen med Gud. Derfor skal bønnen prinsipielt være evig,
uopphørlig. Den skal gjennomtrenge alt. I praksis bedes timebønnene 7 gange i
døgnet Hertil kommer så den daglige messe med feiring av eukaristien. Mellom
tidebønnene er tiden fordelt likt mellom legemlig og åndelig arbeide,
dvs. læsning av kirkefedrene og anden religiøs lesning. Til det "legemlige"
arbeide regnes også intellektuell virksomhet, dvs. vitenskapelig og kunstnerisk
arbeide.
Benediktinerordenen er gått inn i historien som en "kulturorden". Den
fungerende gjennom hele middelalderen som sentrum for utdannelse, historieskrivning,
bibliotekvesen og forskning i teologi, matematikk, medisin, så vel som for
landbruk, vindyrkning og andre praktisk betonede erverv. Den var sentrum for
kunstnerisk utfoldelse innen for alle former for
billdekunst,
og for musikk, som
ble dyrket både som det, vi i dag ville kaller kunst, og som vitenskap. Denne
rike benediktinske tradisjon har været bakgrunnen for, at Hildegards usedvanlige
og allsidige begavelse kunne utfolde sig.
Karakteristisk for den kontemplative benediktinerorden er dens vektingen av
bønnen som livsform. Det betyder et liv i fattigdom, i konstant bønn. Det er en
konsekvens av ordenens oppfattelse av Kristi etterfølgelse: Jesus bad mange ganger
om dagen og var uopphørlig i kontakt med sin Fader. Det medfører en livsform,
hvor alt bliver til bønn, også arbeide, måltider, samvær med andre mennesker. Alt
blir hellig - blir Gudstjeneste. En slik livsform krever en konstant
oppmerksomhet oppad og innad, altså et liv i
stilhet, i konstant meditasjon.
Derfor kravet om tavshed. I nåtidens kloster er således kun en time om dagen
avsatt til avslapning, til snakk og hygge i alminnelig forstand.
Alt dette har et overordnet formål: At bli stadig mere Kristus lik, å avstå
fra sig selv, uten forbehold og i uendelig tillit å legge sitt liv i Guds hånd -
å blive et med Kristus. Her er vi også ved det sentrale i Hildegards
livsoppfattelse: Det er ethvert menneskes oppgave at gå "den mystiske vei" til en
stadig inderligere forening med Gud, dvs. en livslang utviklingsvei eller
individuationsproces.
Var Hildegard mystiker ?
Vita's
beskrivelse av Hildegards liv og død viser, at samtiden så på henne som hellig,
et menneske, som i usedvanlig grad var i berøring med Gud og derfor
hadde innsikt i Guds hemmeligheter. Derfor fikk hun i sin samtid status som
profet, et talerør for Gud, som man kjenne fra Det gamle Testamente. At det også
var hennes egen oppfattelse, fremgår klart av hennes skrifter, som mange
steder understreker hennes ydmyke status som ulærd og som kvinne. Men nettopp
denne totale intethet er det, som kvalifiserer henne som et menneske, Gud kan
åpenbare seg gjennom.
Mennesker med denne gjennom evnen har senere tider kaldt mystikere. i en vis forstand er Hildegard da også mystiker, men hennes mystikk er annerledes enn den, man møter hos f.eks. Bernhard av Clairveaux, Frans av Assisi, Mester Eckehardt, Katarina av Siena, Theresa av Avila, Johannes av Korset og Ignatius av Loyola, som alle gjennom streng askese, ofte årelange strenge øvelser med faste, ensomhet og meditasjon, når frem til en forening med Gud. Det er denne prosess, som har fått navnet "Den mystiske vei". Den fører gjennom forskjellige stadier av fortvilelse og dødsangst i "sjelens mørke natt" til de lykkeligste og helt ubeskrivelige oplevelser av guddommelig nærhet, som det skildres hos middelalderens store mystikere. Karakteristisk for de fleste av disse beskrivelser er, at den guddommelige nærhet oppleves i en art ekstase eller "henrykkelse", som det f.eks. kommer til uttrykk helt oppe i barokken i Berninis skulptur, "Den hellige Theresas henrykkelse".
Hildegards mystikk er ikke av denne art.
Hun hadde fra hun var ganske lille hatt sterke oplevelser av Guds nærvær, men
hadde aldri selv gjort noe for at hensette seg til et annet bevisthetsnivå.
Tvert i mot understreker hun, at hun alltid fik visjoner i vågen og nøktern
tilstand, mens hun gikk i sitt daglige arbeide, og hun advarer rent ut mod
overdreven askese og selvtukt. Hennes mystiske opplevelse har ikke den
subjektive, følelsesmessige karakter, som man møter hos f.eks. Frans av Assisi i
hans personlige innopptakelse av Kristi lidelse. Den har heller ikke den karakter
av brude
mystik, av sjelens forening med den himmelske brudgom, som for noen
mystikere er kulminasjonen på den mystiske vei, og som man f.eks. møter hos
Bernhard av Clairvaux og Theresa av Avila.
Hildegards visjoner er veldige kosmologiske syner: Gud som verdensherskeren og
Kristus som Logos, ordet, som blev kjøtt (menneske).
Dette mysterium, Guds Sønns inntreden i den fysiske, historiske tilværelse, er
for Hildegard hele hennes fundament. På grunnen av det, bliver også mennesket
guddommeliggjort og selv medskaper av verden, dvs. konkret medansvarlig for
både naturen og historiens gang.
Så vel karakteren av Hildegards visjoner som deres innhold gjør da, at hun snarere
enn mystiker må kalles profet på linje med de gammeltestamentlige. Hun blev da
også av samtiden sammenlignet med
Deborah og Jeremias. Det understrekes av de
tilnavne, hennes samtid brukte om henne: "Rhinens Sibylle" og "Profetissa
teutonica".
Hennes samtid
undet seg over de merkelige ting, hun kunne
berette, og der foreligger flere breve fra høytstående geistlige personer, som
skriver og spørrer henne ut om hennes mystiske oplevelser. Hun svarer dem
omhyggelig og nøkternt. At der er tale om et guddommelig nærvær er hun ikke i
tvil om. I flere av sine breve beskriver hun, hvordan hun opplever visjoner,
mest utførlig i et brev til Wibert av
Gembloux i 1175.
På det tidspunkt var Hildegards ry som seer spredt seg ut over det meste av Europa,
også til Nederland, hvor man på det tidspunkt kjente og leste hennes
skrifter. Wibert var født omkring 1125 i
Gembloux ved
Namur. Her lå et gammelt
ærverdig benediktinerkloster, hvor han blev oppdraget og gjennomgikk en
fremragende vitenskapelig utdannelse. Klostret rommet et av
Vesterlandets
største biblioteker, så han fikk et omfattende kjennskap til så vel Bibelen og
kirkefedrene som til de antikke klassikere. Her blev han munk, og herfra skrev
han til Hildegard for at erfare nærmere om hennes karismatiske gaver.
Hennes svar giver en usedvanlig klar beskrivelse av arten av hennes mystikk. Hun
skriver:
Hildegard til Wibert av Gembloux:
De ord, jeg taler, har jeg ikke fra mig selv eller fra noe annet menneske, men jeg sier de slik, som jeg hører dem i det syn, som jeg fikk fra oven....
Gud virker hvor han vil for sin æres skyld og ikke til ære for det jordiske menneske. Men jeg er til stadighet fylt av sitrende frykt. For jeg har ikke den sikkerhet, som kunnskap og viden giver. Dog strekker jeg mine hennder opp til Gud, for at han skal holde meg oppe, likesom en fjær, som uten vekt lar seg føre av sted av vinden ...
Fra jeg var barn, før mine knokler, nerver og årer ennå var blitt faste, og til denne time, hvor jeg allerede er over femti år gammel, gleder jeg meg over denne synskhedens gave i min sjel. Og min sjel stiger - sådan som Gud vil det - opp i disse syner til himmeles høyder.
Men jeg ser ikke disse ting med de legemlige øyne og hører dem ikke med de ytre ører, jeg oppfatter dem heller ikke med mine tanker eller mine fem sanser. Jeg ser dem snarere i min sjel, selv om mine legemlige øyne er åpne. Jeg lider aldri av ekstasens bevisstløshet, men ser disse syner i våken tilstand dag og natt.
Det lys, som jeg ser, er ikke bundet til rommet. Det er meget, meget lysere enn en solgjennomskinnet sky. Hvor høyt, langt og bredt det rekker, ved jeg ikke. Det blir betegnet for meg som "Skyggen av det levende lys". Og likesom sol, måne og stjerner speiler seg i vannene, sådan stråler for meg i dette lyshav skrifter, ord og Guds kraft og visse av menneskers verker.
Og hva jeg skriver, det ser og hører jeg i visjonen, og jeg skriver ingen andre ord, end dem som jeg hører, og jeg skriver i utilslipte latinske ord, sådan som jeg hører det i visjonen. For i synet bliver jeg ikke lærd, så at jeg kan skrive som en filosof. Ordene i dette syn lyder ikke som i menneskemunn, men er som en gnistrende flamme og som en sky, som beveger seg i den rene atmosfæren. Men lysets skikkelse er jeg ikke i stand til at erkjenner, likesom jeg jo heller ikke uhindret kan se på solskiven.
I dette lys ser jeg en gang imellom, men ikke ofte, et annet lys, som blir kalt "Det levende lys". Når og hvordan jeg ser det, kan jeg ikke si. Men så lenge jeg ser det, blir all sorg og angst tatt bort fra meg, og jeg føler meg igjen som en enfoldig ung jente og ikke som en gammel kone....
Og videre formaner Hildegard den spørrende munk om veien til erkjennelse:
Men også du, Guds barn, som søker Ham i troen og lengter etter Ham: Måtte han frelse deg: Se på Ørnen, som med sine to vinger flyver opp til skyen. Sårer den en vinge, så faller den ned på jorden og kan ikke komme opp igjen, selv om den gjerne ville heve seg til flukt. Sådan flyver også mennesket med begge fornuftens vinger, nemlig erkjennelsen av det gode - den høyre vinge - og erkjennelsen av det onde - den venstre vinge. Erkjennelsen av det onde tjener det gode, det gode blir gjennom erkjennelsen av det onde styrket og ledet, og sådan gir erkjennelse mennesket visdom.
O dyrebare Guds barn, løft din erkjennelses vinger til den rette vei
Over et menneske, der handler således, synger det himmelske kor Guds lov og priser Ham, fordi et menneske skapt av aske elsker Gud så meget, at han for Guds skyld regner seg selv for intet. Så hold deg oppe, kjære stridsmann, i denne kamp, for at du kan gå inn i den himmelske harmoni, hvor Gud sier til deg: Du hører til blant Israels barnFor i din sterke himmellengsel, holder du mellom gitterspaltene utkikke etter fjelltoppene. (Briefwechsel s.226).
Gudsfrykt og ydmykhet, fattigdom i ånden, er således forutsetning for gudserkjennelse. Det fremgår også av den allerførste visjon i Scivias, "Den lysende", hvor hun ser en lysende skikkelse, så fulle av herlighet, at hennes øyne blendes. Skikkelsen troner på et fjell. Ved foten ser hun to skikkelser, den ene fra øverst til nederst oppfylt av øyne i så stort et antall, at seeren ikke engang kan se det menneskelige omriss. Det er "Gudsfrykten":
|
|
I ydmykhet ser hun på gudsriket, helt oppfylt av at gjennomskue god og rettferdig streben.
Hennes menneskelige omriss er skjult under mengden av øyne,
- for ved sin uanvendte overvåkenhet, ryster hun den glemsomhet om den guddommelige rettferdighet av seg, som ofte får den menneskelige ånd til at falle i søvn, og hennes vaktsomhet blir ikke rystet av nyfiken forskning, som kun utarme tilværelsens dype mening.
Den andre skikkelse er et barn. Det er "Den fattige i ånden". Om henne sier Hildegard:
Ut over hennes hode veller en sådan flod av lys ned fra den, der lyser på fjellet, at du ikke kan se pikens ansikt. (Scivias s. 96).
Kun den fattige i ånden, som regner menneskelig kunnskap og viden for intet, kan bli overskyllet av Guds nådes lysflod.
Kun i erkjennelsen av egen utilstrekkelighet, i ydmykhet og frykt for det hellige åpner således menneskesjelen seg for den guddommelige lyskilde, og kan bli et "kar for guddommelig nåde", som C.G. Jung uttrykker det. Enfold, nøkternhet og selverkjennelse er grunnpilarene i denne åndelige holdning, som er forutsetning for den dype erkjennelse, som i urkristendommen også kaldes gnosis.
Den er Helligåndens verk, og har intet at gjøre med
filosofiske og vitenskapelige spekulasjoner. Menneskets eneste mulighet for
medvirke er at forholde seg årvåken og ydmyk i ånden, dvs. forholde seg like så
åpent og uten forbehold som et barn.
Man har ofte tolket ordet ydmykhet som det at forringe seg selv, gjøre seg selv
lille, krype i støvet for Herren. Men det er ikke ordets opprinelige betydning.
Å være ydmyk er å være "myk" eller bløt, dvs. åpen, frimodig, ta
imot
virkeligheten som den er, som en bløt nypløyd mark, der venter på såkornet.
Det, der i verdens øyne var en svakhet og en diskvalifikasjon, nemlig å være kvinne, og dermed pr. definisjon svag, ydmyk og ulærd, det blev i forhold til Gud nettopp det, som gjorde, at hun kunne motta visjonens gave. Hun får visjoner gang på gang pålagt i disse visjoner, at hun ikke må ta hensyn til menneskelige regler og konvensjoner, når hun skriver, men skal skrive åpenbaringene ned presiss, som hun mottar dem.
Det betyder, at de preges av en intuitiv, feminin form, som sandelig ikke mangler kraft og skjønnhet, men til gjengjeld er fri for nedarvede spissfindighet i både tenkning, språk, billeder og musikk.
Et eksempel er hennes melodier, der er karakteristiske ved en viltvoksende, feminin karakter, som adskiller dem fra den samtidige gregorianske sang: De har et større toneomfang - enkelte ganger flere oktaver innen for en enkelt sang. Og videre beveger de seg ofte i store gotiske spring, tit umiddelbart etter hverandre i oppadgående retning, hvilket heller ikke ses i den gregorianske koral, som er preget av ro, anonymitet og en romansk askese. Et trekk, som også vitner om hennes intuitive konception av musikken, er, at den i høyere grad enn den gregorianske er preget av de tonearter, som nettopp nå begynner å stikke hode frem i den verdslige musikk: Dur - mol, som ellers først kjemper seg vei innen for kirkemusikken flere hundrede år senere og dermed langsomt fortrenger det gamle kirketonale system.
På bakgrunn av Hildegards egne uttalelser må man konkludere,
at hun ikke kan kalles mystiker i ordets sedvanlige forstand.
Hvis man derimot ved begrepet mystikk forstår en mystisk oppfattelse eller
forholdsmåte til virkeligheten, ja så var jo hele middelalderen gjennomsyret av
mystikk.
Det er denne mystiske virkelighetsoppfattelse, som er nøkkelen til forståelse
av
middelalderens tenkning, diktning, kunst og musikk, ikke minst hos Hildegard av
Bingen.
Hva er da kjernen i dette mystiske virkelighetssyn ?
I din sterke himmellengsel holder du mellom gitterspaltene utkikke etter fjelltoppene, skrev hun til den spørrende, søkende munk.
Lengselen etter
fjelltoppene er den energikilde, som lar
lyset skinne inn gjennom den jordiske tilværelses gitterspalter. Derfor er
enhver religiøs lengsel uttrykk for en mystisk forholdsmåte til tilværelsen. I
den forstand er Hildegard mystiker, på samme måte som hele det grunnleggende
virkelighetssyn for middelalderens kristne enhetskultur var preget av mysteriets
dimensjon.
I særdeleshet er den mystiske virkelighetsforståelse grunnlaget for
klosterlivet, hvis hele formål er en vandring på "den mystiske vei" mot et
stadige intensere samliv med Gud. Det betyder ikke, at man som i nyplatonismen
og gnostisismen oppfatter den fysiske verden som en illusjon og legemet som
sjelens fengsel. Tvert i mot er det nettopp karakteristisk, at mange av de største
mystikere har været overordentlig praktiske og utadvendte mennesker. Det gjelder
også for Hildegard.
Mystikerne hviler i Gud, men får nettopp derfor mot og kraft til også at virke i
hverdagens utadvendte liv, fordi de ikke ser Gud som adskilt fra verden, men nettopp inkarnerte i den i hele dens fysiske virkelighet. De tilbeder Guds
transcendente majestet, og åpner samtidig deres hjerte for hans immanente
nærvær. Gud er altså for mystikeren både transcendent og immanent, over verden
og i verden. Det mest grunnleggende trekk, at Gud, den
transcendente og immanente, beskrives som en person, som man i kjærlighet
henvender seg til. Han er ikke kun en overveldende og ubegripelig instans, eller
abstrakt tomhet eller fylde, men han er først og fremst kjærlighet. Paulus
sier:
Én er Gud og alles Fader, han som står over allting, virker gjennom allting og finnes i alt (Ef4,6).
Dette gjennom er en ny dynamisk kvalitet, noe man ofte er
tilbøyelig til at glemme, kanskje særlig i protestantisk kristendom, som har en
tendens til at forholde sig temmelig teoretisk til tilværelsen og innskrenke
gudsforholdet til et isolert privatforetagende, der ikke får konsekvenser i
utadrettet praktisk endring. Dette gjennom betyder jo, at Guds kjærlighet skal
formidles til alt det skapte gjennom menneskers kjærlighet. Dvs. at hvert enkelt
menneske er personlig ansvarlig for at formidle Guds kjærlighet videre ut til
omverdenen i den praktiske dagligdag. Gud vil handle gjennom dine og mine hender.
Denne kjærlighet til alt det skapte får sin næring fra den stadige bevissthet om
Guds nærvær. Mystikeren befinner seg i en indre uopphørlig samtale med Gud.
Det er i denne tilstand av uopphørlig indre kjærlighetsfullt
samtale med Gud, man må forestille sig, Hildegard har levd. Det må være
forutsetning for hennes umiddelbare mottaglighet for profetiske åpenbaringer.
Imidlertid har jo de færreste et sådant intenst samliv med Gud. De må først gå
den lange mystiske vei, som i kristen tradisjon ofte inndeles i fem faser:
1) Omvendelsen: Mennesket våkner til bevissthet om en guddommelig virkelighet. Denne erfaring er ofte plutselig og etterfølges av følelser som glede, befrielse og fred.
2) Renselsen: Mennesket, som første gang har sett et glimt av Guds herlighet, bliver oppmerksom på sin egen begrensning og usselhet. Det forsøker, drevet av lengsel og kjærlighet å bygge bro over avstanden gjennom et strengt asketisk liv for at intet skal stå i veien for dets forening med Gud. Denne utviklingsfase er uhørt krevende og ofte smertelig. Her forsøker mennesket at frigjøre sig fra alt det, som sperrer for veien til Gud, dvs. egoets selvhevdelse: Begjær og hovmod. På dette stadium er klosterløfterne, fattigdom, kyskhet og lydighet en støtte i kampen for at oppnå den ydmykhet~ der er forutsetning for at komme videre: Fattigdommen er en fattigdom både i materielt og åndelig betydning. Kyskheten er den renhet eller tomhet, der oppstår i sjelen, når den frigjøres fra personlig begjær, og lydigheten er den oppgivelse av egenviljen, som åpner for hengivelsen og kjærligheten til Gud og nesten.
3) opplysningen (illuminationen):
Når mennesket ved
rensningens vei har frigjort seg fra alt, som holdt det til den timelige
verden, gjenvinner det den gledesfyllte bevissthet om den guddommelige
virkelighet, men på et foredlet og utdypet plan.
I denne fase kan forekomme visjoner, ekstaser. Sådanne fenomener behøver likevel
ikke at være uttrykk for en særlig høy grad av "hellighet", og bør ikke i seg
selv tillegges større betydning, likesom disse tilstanden aldri kan være et mål
i sig selv. Men erfaringen av det guddommelige nærvær, "opplysningen" er en så
gjennomgripende og overveldende erfaring, at der hos mange mystikere ikke er
behov for ytterligere streben. Hjertets kar er fylt til randen med guddommelig
nåde og kan ikke romme mere.
Enkelte mystikere har likevel følt seg dratt ennå lengre. De kommer da inn i den fjerde fase:
4) "Sjelens mørke natt": Bevistheten, som på det tredje stadium har sett det guddommelige nærværs lys, må nå gjennomgå et tilsvarende intensivt mørke, en følelse av total gudsforlatthet. I den første renselse blir de legemlige behov tuktet og alle sjelekrefter innstilt på den guddommelige virkelighet. I denne andre renselsesfase løsnes det personlige egos dypeste røtter, egenviljen. All menneskelig lengsel etter personlig lykke og tilfredsstillelse renses bort. Det er, hva mystikerne har kallt "den åndelige korsfestelse". Sjelen føler sig helt og holdent overgitt til Gud, gir uten forbehold slip på egoets individualisme og forberedes derfor til det siste stadium:
5) Foreningen eller unio mystica, som er mystikkens egentlige mål og mening. På dette stadium er mystikeren helt et med Gud. Han har funnet sin egen innerste kjerne, er blitt "hel", hellig. Etter den forutgående opplevelse av "åndelig korsfestelse" kan denne tilstand oppfattes som en oppstandelse, en ubeskrivelig lykkelig tilstand av lys, av dyp ro og visdom. I mystikkens bildespråk kalles denne kulminasjon "Det åndelige bryllup". Her fullbyrdes menneskets guddommeliggjørelse, den personlige Kristusprosess. Nå kan det med Paulus si: "Jeg lever nå ikke lengre, men Kristus lever i meg".
Av Hildegards skrifter fremgår ikke, at hun selv har gjennomlevd den mystiske vei i form av en personlig utviklings- eller individuationsprosess. Det er grunnen til, at hun nok ikke i tradisjonell forstand kan kalles mystiker. Men den mystiske tilværelsesforståelse er en forutsettning for hele hennes tankeverden og opplevelsesmåte. Hennes visjoner er således ikke et resultat av en bevist fremkalt utviklingsprosses ved den mystiske vei. De er snarere et vitnesbyrd om, at hun så at si allerede fra fødselen av har befunnet seg på det stadium av åpenhet og ydmykhet, som normalt er utviklingsprosessens sluttmål.
For den mystiske tilværelsesforståelse er virkeligheten dyp,
et mangfoldig speil for den guddommelige sannhet.
Verden er således et symbolsk uttrykk for det guddommelige, og alt skal derfor
tolkes på flere nivåer. Denne symbolske fortolkning gjennomsyret tenkemåte
gjennom hele middelalderen og preger da også alle
uttryksformer innen for
billedkunst, diktning og musikk. Intet er i middelalderen til kun for sin egen
skyld, men er alltid samtidig et medium for dypere tolkninger. Den
mangedimensionale
virkelighetsopfattelse uttrykkes i følgende strofe:
"Omnis mundi kreatura quasi liber et pictura
nobis est et speculum":
"Denne verdens skapning er en bok, et maleri og et speil for vår væren". ( Eksemplet er fra H.J.Frederiksen og Lise Gotfredsen: Troens bilder, 1988).
Allerede Origenes i 200-tallet omtaler denne tilværelsestolkning. Den beskrives også av Cassianus, som omkring år 420 gjør rede for fire nivåer i fortolkningen av begrepet Jerusalem: På det bokstavelige plan er Jerusalem den jødiske hovedstad ,som Jesus red inn i Palmesøndag. Det neste plan er det allegoriske: Her betyder Jerusalem Kristi Kirke, den såkalte Ecclesia Spiritualis. Det tredje nivå er det moralske eller tropologiske: Jerusalem bliver på dette plan tolket som menneskesjelen, som Kristus nå skal dra åndelig inn i. Det siste nivå er det analogiske, hvor den er Apokalypsens himmelske stad, som sjelen skal stile imot og forstille seg i all dens herlighet.
En slik fortolkningsmåte gir rom for alle menneskelige
utviklingstrinn i tilegnelsen av skriftene og fortolkning av naturen og av
kunsten like fra den enkle konkrete oppfattelse til en nesten transcendental
erfaring.
Tradisjonen går tilbake til oldtiden, men ennå i høgmiddelalderen er denne
forståelse intakt. Det fremgår således av
Bonaventuras uttalelse (midt i
1200-tallet) om, at de tre stadier, som befinner seg over det helt konkrete,
svarer til erkjennelsesstadierne på "Den mystiske vei": Via
purgativa,
illuminativa og perfektiva, altså renselsens, opplysningens og fullendelsens vei.
Her finner man også forutsetning for at fatte litt av mysteriets hemmelighet
og kraft, som er så fundamental i forståelsen av sakramentene i Hildegards
teologi: Kristus som på én gang Gud og menneske, eukaristien som på én gang brød
og vin, og Kristi legeme og blod. Kun hvis både den guddommelige og den fysiske
dimensjon er intakt, kan kontakten sluttes og en høyspenning av ufattelig styrke
sende sin forvandlende kraft fra Gud til menneske.
Her tror jeg også, man finner forklaringen på, hvorfor de kristne, gnostiske evangelier adskiller seg fra de kanoniserende og blev forkastet: De er jo fremstillinger av de samme historiske begivenheter, men de fokuserer nesten entydig på det esoteriske, psykologiske nivå, mens det bokstavelige, dvs. det eksoteriske, den historiske, fysiske virkelighet, bagatelliseres. Dermed bliver hovedvekten lagt på menneskets egen innsats i den subjektive, psykologiske individuationsprosess, mens inkarnasjonen, og dermed også Kirken som Kristi fysiske manifestasjon i verden, hans mystiske legeme, og sakramentene mister deres fundamentale betydning i frelsesplanen. Det var denne esoteriske, gnostiske oppfattelse, som var det sentrale i kjetternes kristendomsforståelse. Derfor utgjorde kjetterbevegelsene en reel risiko for underminering av Kirken i middelalderen, og derfor kjempet Hildegard som en løvinne for at åpne sin samtids øyne for konsekvensene av kjetternes lære.
Hva som skjer, når man i stedet utelukkende fokuserer på det eksoteriske, på det
konkrete, fysiske og historiske nivå, ser vi i de avmytologiserende og
historiekritiske retninger innen for især protestantisk teologi, hvor den
eksistensielle dimensjon er i fare for at tørke inn for kun at etterlate en
kristen morallære, som vanskelig lar seg utskille fra en rent verdslig,
humanistisk, og derfor like så vel som den gnostiske overflødiggjør
frelsesmysteriet, sakramentene og Kirken som guddommelig institusjon.
Mot denne vertsligjørelse tendens i Kirken kjempet Hildegard like så heltemodig
som mot kjetterne i sine breve til kirkelige myndigheter og i de dundertaler, hun
holdt på sine lange prekenreiser til kirker og klostre i Syd- og
Mellomtyskland. For allerede i det 12. århundreder forsøkte
vertsligjørings
krefter å redusere kristendommen til noe, som kunne rommes innen for en
menneskelig målestokk, dvs. at de avskaffe mysteriets livsnerve, dets hemmelige
kraft, den guddommelige dimensjon. Det gav seg utslag i forskjellige
reformasjonsforsøk, som først slo endelig gjennom med Luthers reformasjon i
forbindelse med renessancens humanistiske menneskefrigjøring.
For den mystiske virkelighetsforståelse, for den sakrale
helhetstenkning, er sannheten én, men den omfatter både den reale, fysiske
dimensjon og den guddommelige, dvs. både den eksoteriske og den esoteriske.
Denne symbolske, mangedimensjonale oppfattelse av virkeligheten er forutsetning
for Hildegards helhetstenkning, og for den grunnleggende mystiske forholdsmåte
til tilværelsen, som gjennomtrenger middelalderens hele univers, og som i dag
ennå er bevarte i den katolske kirkes lære og liturgi.
 |
 |
Å erkjenner denne sammenheng mellom virkelighetens nivåer
kaldes mystisk realisme.
Det er en gjenoppdagelse av den dynamiske spenning mellom det guddommelige og det
menneskelige, den veldige kraft, som strømmer inn i tilværelsen, fordi Gud i
mysteriet slutter kontakten mellom menneskets fysiske og konkrete verden og sin
egen guddommelige eksistens.
Den mangedimensjonale virkelighet, den mystiske
heletsoppfattelse, er også
kjennetegn for Hildegards syn på mennesket, på dets forhold til naturen og
forholdet mellom legeme og sjel.
Mennesket bærer jo himmel og jord og hele skaperverket i seg selv. I ham er alt allerede skjult til stede.
Mennesket er altså et speil av verden og bærer i sitt legeme det samlede skaperverk:
Og Gud skapte menneske i sitt bilde, så det lignede ham. Han ville, at nettopp denne skikkelse i seg skulle bære hans hellige Guddom. Av samme grunnen avbildet han hele skaperverket i mennesket, likesom jo også hele verden utsprang av hans ord.
Derfor bruker hun -
i overensstemmelse med tradisjonen fra oldtiden - begrepet "mikrokosmos", dvs. "den lille verden"
om mennesket i motsetning til "makrokosmos", verdensbygningen.
Mennesket er skapt til at være hellig, være Guds bilde og være medskaper av
verden. Hildegard tror på det gode i mennesket og på den guddommelige kraft, som
ligger inne i den åndelige dimensjon, som mennesket er i stand til at
alliere seg med, hvis det åpner seg for den tapte enhet med Gud. Hun forstår
hermed ikke kun det guddommelige i enkelttingene, men de krefter, som utgår fra
Gud, som hun kaller "virtutes", dyder, dvs. Helligåndens levende
kjærlighetskraft,
som er virksom overalt i den mest konkrete hverdag, og som hjelper og støtter
mennesket på helliggjørelsens vei.
I Liber
divinorium
operum, Boken om Guds skaperverk, ser hun denne helhet i et
veldig syn: Kosmomennesket.
Og på den sydlige himmel så jeg inn i Guds dype
hemmeligheter og så et underskjønt bilde. Det hadde skikkelse som et menneske.
Hans ansikt var av en sådan skjønnhet og klarhet, at jeg bedre hadde kunnet se inn
i solen enn i dette ansikt. En bred ring av gull lå om hans hode. Over denne
ring kom et annet ansikt til syne som en gammel mans.... Skikkelsen talte
således:
"Jeg, den høyeste og ildfylte kraft, har tent hver gnist av liv, og død
utgår
ikke fra meg. Jeg råder over alt, hva der er til. Med mine vinger omfavner jeg
verdens krets: Med visdom har jeg ordnet altet. Jeg, den guddommelige værens
ildfylte liv, flammer i markenes skjønnhet, jeg lyser i vannene og brenner i
sol, måne og stjerner. Med hver luftning vekker jeg alt til liv...
Og sådan hviler jeg skjult i hele virkeligheten som ildfullt kraft. Alt brenner
gjennom meg, som åndedrettet uophørlig
bølger gjennom mennesket, likesom ildens flamme, der beveges av vinden. For jeg
er livet. Jeg er også logos, som bærer ordets tonende luftstrøm, ordet, ved
hvilket alt er blitt til. I alt ånder jeg liv, så at intet etter sin art er
dødelig. For jeg er livet. Jeg er det altomfattende liv: Ikke slått frem av
stein, ikke blomstret frem av kviste, ikke fremgått av noen mans avlekraft.
Tvert i mot har alt liv sin rot i mig. Logos er roten av hvilken ordet blomstrer
frem."
Den talende er kjærligheten, Guds brennende, skapende kraft, kjennetegnet ved Helligåndens røde farge.
"Og sådan ånder jeg i det levende. For alt liv gløder i meg.
Jeg er livet uten begynnelse og uten ende. Dette liv er Gud, uopphørlig skapende,
et liv i trefoldig kraft. For evigheten kalles "Faderen", ordet "Sønnen" og
åndedraget, der forbinder de to, "Den Hellige Ånd"-"
Dette underskjønne vesen i et menneskes skikkelse er den himmelske Faders
kjærlighet. Den har skikkelse som et menneske, fordi Guds Sønn, da han ikledd seg
kjøtt, frelste det fortapte menneske i kjærlighet. - Derfor lyser hans ansikt i
en sådan skjønnhet og klarhet.
Den treenige Guds skapende kjærlighet beskrives ofte av Hildegard som en kjærlighetsomfavnelse, på én gang dynamisk og statisk. Guds frelsende kjærlighet er "Ordets livs kilde", den andre guddommelige person i Treenigheten, Kristus. I hans menneskeblivelse ser Hildegard Guds favnende morskjærligheten, som er kommet ned til oss. Det er den, der i omfavnelsen giver oss livets næring, den står oss bi i fare. Det er den dypeste og blideste kjærlighet, som viser oss veien til omvendelsen.
Nå utvider det profetiske syn seg og bliver ennå dypere: Seersken ser inn i Guds hjerte: I kjærlighetens favn viser seg en veldig sirkel, et kretsende hjul:
Guddommen er i sitt forsyn og i sitt verk like som et hjul, som på ingen måte kan deles, fordi det ikke har begynnelse eller ende. Ingen kan fatte Guddommen, for den er uten tid. Og like som en krets omslutter sitt innhold, så omslutter også Den Hellige Guddom ubegrenset alt i seg og overskrider alt.
Dette hjul er universet, makrokosmos, med konsentriske sirkler av glødende ild, bølgende vann, luft, skyer, vinde, stjerner, sol og måne. Og midt i elementene jordens krets. Midt i denne jord står mennesket, mikrokosmos, veldig i sin nakne skjønnhet med armene vidt utbredt i korsform, favnende hele universet: hender og føtter berører de ytterste kosmiske luftlag, hvor vindene utspringer under de himmelske lag av ild og vann. Fra elementene, fra vindene, og himmellegemene går et nettverk av stråler, energistrømme, som forbinder menneskets mikrokosmos med universets makrokosmos:
Midt i verdensbygningen står mennesket. For han har mer å betyde enn alle andre skapninger, som er avhengig av verdensstrukturen. Av skikkelse er han ganske vist lille, men av sjelekraft veldig. Med hode oppreist, føttene på den faste grunnen, formår han å sette både de øvre og de nedre lag i bevegelse. Hva han bevirker med sin høyre og venstre hånd, det gjennomtrenger verdensaltet, fordi han i kraft av sin sjels styrke har muligheten for at sette slikt i verk. Likesom nemlig menneskets legeme er større enn dets hjerte, således er også sjelens krefter veldigere enn kroppens, og likesom menneskets hjerte er gemt i legemet, således er også legemet omgitt av sjelens krefter, da disse strekker seg ut over hele jordens krets. For likesom mennesket med de legemlige øyne ser alle slags skapninger, sådan ser han med troens øyne overalt Gud.
Gud er det, som mennesket erkjenner i hver eneste skapning.
Gud er altså immanent i hele verden, i alt det skapte. At Gud skager, betyder at
han deler seg selv ut, samtidig med, at han stadig er helheten. Den mystiske
helhetsforståelse eller den mystiske realisme er å se inn bak det fysiske og se
Gud i alle de skapte ting, at erkjenner Gud som både transcendent og immanent.
Kosmos og historie er Guds store speil. Det er en eneste sammenhengende orden,
hvor alt gir hverandre svar. Hele verden lever i en kosmisk forbund,
likesom også mennesket lever i et dialogisk forhold til Gud. Mennesket er ikke
kun til for sin egen skyld, men for at bruke sin
fortrinsstilling i den
omkringliggende natur for at forme den som omverden, idet han erkjenner sin
kroppslige
som en guddommelig oppgave til at fullende verden som skaperverk. Gud har gitt
mennesket sanser og kroppslige, for at det skulle utøve et verk i den skapte
verden, og gitt det fornuft, for at det skulle erkjenner Gud som Skaper.
Verden og menneske er et. Da mennesket vendte seg bort fra Gud, falt hele
verden derfor i kaos. Kristi frelsesverk tar sikte på mennesket med hele dets
verden, også legeme og natur. Frelsen er derfor ikke et abstrakt og personlig
foretagende, men en kontinuerlig allmenn og historisk helbredelsesprosess omfattende alt
det skapte.
Kjærligheten er skapelsesprinsipp så vel som frelsesprinsip. I menneskeskikkelse ville Gud åpenbare seg for allverden. Ifølge Hildegard var det således ikke en følge av syndefaldet, at han ville blive menneske i Jesus Kristus, men det lå allerede fra evighet av i hans skaperplan: Gud er blitt menneske for at mennesket skulle bli guddommelig. Skapelse og inkarnation utspringer av samme kilde: Guds kjærlighet. Gjennom den vil også frelsesverket fullbyrdes, ikke alene som en individuell frelse av det enkelte menneske, men som en kosmiske begivenhet, en verdensomspendende Kristus-prosess.
Kjærlighetsskikkelsen, som i Hildegards visjon bærer kosmoshjulet i sitt hjerte, utsender sin ånde som lysende energistrømme gjennom hele universet. Guds skapende kærlighet som opprinnelse til alt liv står med hjulet som symbol på den uopphørlige bevegelse, som skaper, bærer og nærer menneske og univers. De lys stråler, som utgår av kjærlighetens munn, forbinder mennesket med universet og dets elementer. Universets mangfoldighet står i forbindelse med mennesket gjennom kjærlighetens usynlige nettverk, verdensnettet, som sammenknytter mangfoldigheten i en altomfattende kjærlighetens enhet.
Mennesket, skaperverkets sentrum, elsket Gud så høyt, at han satte det som sin medregent over hele skaperverket. Hele naturen står til mennesket disposisjon, for at det skal herske over den og være ansvarlig for den. Den er innebygd i menneskets legeme og sjel og er med kjærlighetens energi strømme umiddelbart forbundet med den. Derfor skal legemsdelene, sinnets krefter og sjelelivet sees i universell sammenheng. Derfor har alle verdenslove og naturkrefter en dypere dimensjon: Kosmos bærer en antropologisk grunnstruktur. Hildegards bilde på denne sammenbinding er verdensnettet. Det blev gitt i menneskets hånd, da Gud satte det på verdensdomstolen. Ganske vist er mennesket selv flettet inn i dette verdensnett med sine biologiske og sosiologiske bindinger; og holder det verdenselementene i sin hånd og kan påvirke dem ved at bevege nettets tråde. Hvert øyeblikk i sitt liv må det derfor beslutte seg for eller imot Gud. For det er "homo rationalis", dvs. en skapning, der har mot, myndighet og fri vilje til at treffe beslutninger og til at bære ansvaret herfor - medansvar for frelse eller fall. Ifølge Hildegard finnes der ingen tomme steder i vår eksistens, ikke et øyeblikk, i hvilket mennesket ikke må orientere seg til høyre eller venstre, opp eller ned, og i hvilket det ikke må beslutte sig for godt eller ondt. Hvis det åpner sitt hjertes øyne, vil alt det visne grønnes, korn og vin vil vokse ved den hemmelige grokraft, som ligger gemt i de kosmiske krefter og i historiens utvikling. Hva mennesket beslutter, får altså konsekvenser utadtil, for fra menneskets hjerte går det en vei til verdensaltets elementer.
Som mennesker bærer vi derfor et uhyre ansvar. Av oss avhenger det, om kosmos og historie skal gjennomlyses og nå til fullendelse, eller - hvis vi svikter - om vi derved river hele skaperverket med oss i kaos.
Ansvaret er her i det 21. århundreder blitt synlig for
enhver. Ingen kan nå være uvitende om, at vi har sviktet, og at vi stadig
svikter hvert øyeblikk. Vi splitter helheten opp i et kaos av flerhender i total
mangel på sammenheng. De døende skog, de golde uttørkede ørkener er bilder på
den forsømte og uttørkede menneskesjel. Menneskets kosmiske misjon er
mislykkedes. Mennesket, som i forbund med Gud skulle være verdens herre, er
blitt "homo rebellis", en opprører. Med sin fremmedgjørelse svikter vi ikke kun
oss selv, men bringer alt i verden i forvirring og kaos.
Allerede i det 12. århundreder hørte Hildegard naturens nødrop, en rystende klage
og anklage, som i dag rammer oss hardere enn noen gang:
Og jeg hørte, hvordan elementene med et vilt skrik vendte sig til Gud. De ropte: Menneskene velter oss rundt som i en kvern med deres onde gjerninger.
Menneskene er ansvarlige for, at naturens balanse er nær å bryte sammen, som det for Hildegard viste seg i klimatiske katastrofer, luftforurensning og misvekst: Like så utspyr luften talrike urenheter på grunnen av menneskene, idet den utsender en naturstridig og usund fuktighet, som får alt til at visne - planter, frukter og alt det grønne, som skulle ha tjent mennesker til ernæring. (LVM,147)
Videre ser Hildegard en slags tåke eller sky, som avsvir alt grønt på jorden og slår mennesker og dyr med dødelig sykdom, så at mennesket ikke mere våger å åpne sin munn.
Menneskets voksende frigjørelse fra alle bindinger førte
den gang som nå menneskeheten inn i en global tilstand av depresjon og terror.
På tre nivåer er denne binding brutt: Forholdet mellom menneske og natur,
mellom mennesker innbyrdes og mellom mennesker og Gud. Det er dette brud, denne
løsrivelse fra den guddommelige enhet, der er den grunnleggende synd. Den har
ført mennesket ut i fremmedgjørelse, har fordrevet det fra dets fedrenearv,
utsatt
det for alle farer, for sorg og angst og gjort det hjemløst.
Derfor befinner mennesket seg nå i en tilstand av uorden, av
bortvendthet fra
Gud. Der gud skapte orden, som Gud i begynnelsen satte mennesket i, har i
syndefaldet forvandlet sig til en uorden, en kaostilstand, som har utløst en
kosmisk katastrofe: I apokalyptiske bilder beskriver Hildegard igjen og igjen
sammenhengen mellom menneskets bortvendthet fra Gud og avsporingen av
natursammenhengene.
Menneskets ansvar over for Skaperen er derfor at være
medarbeider på at gjenopprette den gudskapte orden, på så vel det mikrokosmiske
som det makrokosmiske plan.
Gud vil, at mennesket blir medskaper. Derfor er det livsnødvendig for
mennesket så vel som for verden, at dialogen med Gud holdes levende. Hvis
mennesket vender seg bort fra sin Skaper, frigjør seg fra Guds dynamikk, synker
det ned i elendighet og river dermed hele verden med seg i kaos og ødeleggelse
og depresjon.
Hildegards appell til middelalderens mennesker var derfor: Omvend dere, fra egoisme og materialisme, fra sløvhet til enheten med Gud.
|
|
 |
Hildegard av Bingen blir i dag ofte tolket som profet for en universell holisme, som vil holde sig fri av alle institusjoner og la kjærligheten alene være ledende instans for det enkelte menneske. For er det ikke denne holdning, hvor alle religioner og all humanisme samles i én universell kjærlighetens "Kirke", hvor hvert menneskes egen samvittighet er høyeste instans, der er det mest fullgyldige uttrykk for en menneskehet, som har utviklet seg frem til en høyere bevisthetstilstand ?
Hildegard ville selv ta avstand fra en sådan universell deisme eller humanistisk holisme, fordi den ser bort fra mysteriets jordforbindelse: Den inkarnerende Gud, Kristus, som ble kjøtt og blod i fysisk og historisk virkelighet, og som fortsatt er fysisk nærværende i forvandlingen av brød og vin, og i sin hellige katolske, d.v.s. universelle, Kirke, som Hildegard derfor i overensstemmelse med Paulus og den kirkelige tradisjon kaller Kristi "mystiske legeme".
Den avgjørende forskjell mellom Hildegards Kristus-sentret holisme og New Age-fortolkningen av henne ligger altså i mystikkens realistiske dimensjon: New Age-oppfattelsen hviler i en allmenn, tidløs og anonym religiøsitet med røtter i nyplatonisme, gnostisisme og med inspirasjoner fra østens filosofi. Den ser den guddommelige inspirasjon som et evig, upersonlig eller abstrakt kraftfelt, som nærer menneskets lengsel etter en bedre verden, men som har svært ved at finne fotfeste i en ytre objektiv virkelighet, fordi den ikke er fundert i den fysiske dimensjon og i en konkret historisk instans.
I motsetning er det karakteristisk for mysteriet hos Hildegard og i middelalderens kristne enhetskultur generelt, at det er fundert i den fysiske og historiske virkelighet, nemlig i inkarnasjonen, i Jesu død og oppstandelse og i Kirken som den konkrete, fysiske manifestasjon av hans mystiske legeme - det som fortsatt sikrer hans fysiske og guddommelige nærvær i historien. Kirken som på én gang guddommelig og menneskelig instans har derfor i Hildegards teologi den sakramentale karakter, der er i stand til at formidle Helligåndens guddomskraft og kjærlighet til mennesker i en stadig fremadskridende helliggjørelsesprosess på det individuelle så vel som på det kollektive plan.
Hildegards appell til middelalderens mennesker var VEND OM,
gå hellighetens vei, vend tilbake til enheten med Gud.
I sakramentenes og Kirkens guddommelige dimensjon ligger den helliggjørende
kraft, som kan forvandle mennesket, gi det dets guddommelighet tilbake,
gjenopprette det brutte forhold til Gud og dermed til medmennesket og til
naturen. Hvis mennesket i ydmykhet åpner sitt hjerte for Helligåndens
kjærlighetskraft, kan det bli Guds medarbeider i den verdensomspendende
Kristusprosess, som
involverer hele skaperverket og hvert eneste menneske på jorden.
Kan Hildegard med denne appell si nåtidens mennesker noe,
de kan bruke?
Er det ikke en reaksjonær utopi å forestille seg en sakral helhetstenkning som
Hildegards gjenopptatt i våres moderne materialistiske verden? Det vil det nok
være for de fleste i et land som Norge. Ikke desto mindre har Hildegards Kirke
overlevert og som en annen Noahs ark i al
ubemerkethet fraktet oldtidens og
middelalderens helhetstenkning og guddommelige målestokk uskadet gjennom
verdsliggjøring syndflod av nihilisme, materialisme og åndelig nød. Den har
derfor her ved begynnelsen til en ny tidsalder igjen kunnet lukke opp for de gamle
erkjennelser og fruktbargjøre dem i en ny og positiv holdning til den moderne
verdens realiteter og til en kritisk vitenskapelighet i den teologiske
forskning.
Den kollektive og globale tenkning er her like så intakt, som den var i
Hildegards og det 12. århundrenes holisme, men den er satt inn i den nåtidige
historie og kultursammenheng i en gjennomgripende nytenkning, som især er gått
for seg fra 1962 til 1965 i det 2. Vatikankonsil.
Midt i den moderne verden er den sakrale holisme fastholdt. For også i den moderne katolske teologi forstås Kirken som et mysterium, dvs. på én gang som en menneskelig og høyst forkrenkelig institusjon - og som Kristi mystiske legeme. Derfor kan man fastholde Bibelens, middelalderens og Hildegards monumentale forestilling om den kosmiske Kristusprosess, som i nyeste tid også synes at dukke opp innen for naturvitenskap, filosofi og psykologi.
Men den avgjørende fortrinn frem for disse nye verdslige
visjoner om en verdensomspendende åndelig utviklingsprosses er mysteriets høy
spenning mellom den fysiske og den guddommelige dimensjon. For nettopp i kraft av,
at den også er en menneskelig og solid historisk forankret institusjon, er den
i stand til - med guddommelig autoritet - at handle aktivt og praktisk i verden
i forhold til politikk, miljø, sosiale og kulturelle anliggender.
Troen på Kirken som guddommelig instans impliserer jo også dens guddommelige
autoritet i forbindelse med fortolkning av Bibelen i relasjon til historiens
utvikling og til nye kulturers møte med kristendommen. Det betyder en ny
fruktbar åpenhet over for psykologiske dimensjoner og frem for alt en ny åpenhet
over for annerledes tenkende, både uten for og innen for kristendommen.
Hildegards visjon om Kristi mystiske legeme som en
verdensomspendende kjærlighetens Kirke har således fått nyt liv blant moderne
visjonære teologer. Det fikk sin første konkrete manifestasjon i Assisi i 1987,
da den katolske Kirke møttes med representanter for alle verdens store
religioner for i kjærlighetens ånd å be om fred i verden.
På plassen foran San Francescokirken møttes Paven og de andre kristne
kirkeledere med religiøse overhodene fra alle verdens store religioner: Dalai
Lama, hinduistiske prester, shintoprester, indianske, og afrikanske
stammeoverhoder og islamiske imamer. Her blev det kristne ideal om
nestekjærlighet, ydmykhet og fred i noen dager til levende virkelighet, og et nytt
håp ble tent.
"Ånden fra Assisi", kjærlighetens og toleransens ånd, har
siden står som en håpets milepæl på veien mod en gjenforening av de kristne
kirker og på lengre sikt av alle verdens søkende mennesker. Det var denne
profeti, som fremgår av Hildegards visjon av Kirken som en Mor med alle
Jordens mennesker i sin favn. Det er den samme appell om omvendelse og
helliggjørelse, om forening i uselvisk kjærlighet av alle jordens folk i Kristi
mystiske legeme, som er det sentrale i de nåtidige åpenbaringer i Medjugorje og
alle de andre steder i verden.
Det er Guds favnende morskjærligheten, "den ildfylte kraft", som er universets og
hele tilværelsens opprinnelse og stadige energikilde. Den er sentrum i
Kristusmysteriet og i Den universelle Kirke. Den er kulminasjonen på den
kosmiske Kristusprosess, og den er den usynlige Gud i hvert eneste menneskes
indre Kirke.
Kjærligheten lever innerst inne
i menneskets vesen og Guds virke.
Kjærligheten er alltid inne i midten
og den bredder sig ut som en flamme.
Den, der riktig har fattet kjærligheten,
griper ikke etter den i høyden eller i dybden
eller ved siden av,
for kjærligheten lever innerst inne.
Den stivner ikke,
den spredes ikke for vinden
eller flyter bort, men den forbliver i tilværelsens midte.
I KJÆRLIGHETEN FULLENDES VERDENS KRETSLØP.
(Hildegard av Bingen.)
Artikkelen er baserte på utdrag og bearbeidede avsnitt
av bok om Hildegard av Bingen, som utkom 1992 på Gyldendal:
"DEN ILDFYLTE KRAFT.
Middelalderens mystikk hos Hildegard av Bingen"
Oversatt til Norsk av Bjørge Aass, mai 2013