Gud i alt

”Vi kan bare lære Gud å kjenne gjennom våre erfaringer. Hvis vi prøver å ignorere våre erfaringer konstruerer vi en abstraksjon.” Her formulerer Hughes (2003:36) en helt avgjørende oppfatning innenfor åndelig veiledning gitt i den kristne tradisjonen. Hughes presiserer at Gud ikke er våre menneskelige erfaringer, men at han er tilstede i dem. Dersom en mener at menneskelige erfaringer ikke har sin plass i vår gudsrelasjon tar en ikke innover seg det vi bekjenner, at Gud og det menneskelige er forenet i Kristus. At Gud en gang i historien, på en bestemt plass, ble inkarnert, tok kropp i et menneske. Gud kaller oss aldri til å heve oss utover det menneskelige for å forsøke å nå Gud noen annen plass. Han har valgt å møte oss i det menneskelige. Man kan være tro mot inkarnasjonen i forkynnelsen, men i praksis fornekte den gjennom å mistenkeliggjøre vår egen kroppslighet, våre sanser og vårt følelsesliv. (Malm 2005) Ignatiansk spiritualitet oppfordrer oss til å la oss omslutte av virkeligheten, og selv omslutte virkeligheten, også når den ser rå og frastøtende ut. Ignatius hadde et sterkt bilde av Kristus som alle tings skaper, det medfører en tro ”som elsker jorden.” (Lambert 1999)

Gud lar seg erfare som trancendent, men også som immanent: ”kontinuerlig tilstede i deg og meg og i alle ting.” (Hughes 2003:49) Ignatius var opptatt av at mennesker måtte erfare Guds nærvær i alt og ba dem holde seg åpne, for om det kunne bli gitt dem bare et øyeblikk av denne erfaringen ville det bære hele deres liv. Slik utrykker han det: ”For da blir det mulig å: ”i enhver dugdråbe finde solen på himlen og Guds sol. I ethvert menneskes ansigt, i enhver samtale, i mørket og i lyset, i menneskelivets glæde og nød, i heftige diskussioner og i overensstemmelser, i motstand og med vinden i ryggen, i spørgsmålene og i svarene, i Guds nærhed og i hans fjernhed – i alt Gud.” (Lambert 1999:23)

Også i den keltiske spiritualiteten finner vi sterke utrykk for denne virkelighetsforståelsen. Åndelig veiledning, teologi, musikk og poesi er i den tradisjonen gjennomsyret av den holistiske tenkemåten og virkelighetsoppfatningen: alt henger sammen. Det gjelder også de tilsynelatende motsetningene i tilværelsen. Det er Gud skaperen som har sørget for sammenhengen og helheten. I den keltiske virkelighetsoppfatningen ”ligger det en intens følelse av immanens.” (Olsen 1999:51) Guds nærvær gjennom skaperverket, Kristi nærvær gjennom inkarnasjonen og Den Hellig Ånds nærvær gjennom en treenighetsforståelse som er sterk og konkret. Også i Østkirken finner vi denne skapelsesforståelsen og natursynet som bl.a. har gitt et sterkt engasjement i naturvern. Kanskje er det dette som er det store ”spranget” i troen? Å våge tro at Gud møter meg i alt. I følge Caussade, en stor åndelig veileder (d.430), er dette den vei hvor vi tar imot det som gis oss hvert øyeblikk, å gjøre eller lide, som noe den høyeste sjelesørger betjener oss gjennom.  I så fall er det aldri de ytre omstendighetene som må endres, det er mitt hjerte som må forandres. (Halldorf 2002)