De følgende "vitaminer" er tatt fra en bog av den svenske
katolske biskop Anders Arborelius: "Tankar ur tystnaden".
NB. For vitaminer gjelder, at man skal ta dem i
små porsjoner !
- Vi lar oss nøye med så lite, mens Gud vil gi oss så meget.
- Dypt inne i oss finnes der en kraft, som ikke er våres, men som allikevel
tilhører oss og er våres største skatt, et levende vand, som alltid kan forny
oss innefra, selv når alt annet tas fra oss.
- Hvert menneske vi ser på, har rett til at gjenkjenne noe av Guds uendelige
ømhet i våre øyne.
- Vi er alltid kalt til at speil oss i Herren. Vi tilhører ikke oss selv,
men Jesus. Han må gjøre ved oss, hva han vil.
- Ved at leve et kontemplativt liv lærer man sig at legge hele problembyrden
fra sig om aftenen - "i dine hender befaler jeg min ånd" - i troen på at
noen
anden klarer dette her bedre end jeg.
- Lengselen etter Guds rike og troen på at Gud kan handle i vår verden, er
ofte blitt avløst av krav på åndelige oplevelser.
- Vi forvandles selv gjennom det vi beder for.
- Tenk hvis vi stockholmere (københavnere, århusianere --- ) kunne bruke al
våres ventetid ved tunnelbanen (S-toget, bussen) som forbønnstid. Hvilken
åndelig fornyelse i "underjorden"!
- Adspredte tanker er til for at blive avklippet og forvandlede til
forbønner.
- Vi behøver ikke at gå ut av oss selv for at møde Gud. Han er der allerede.
- Gud er Gud, uavhengig av hva jeg nettopp nå føler. Troen hviler på en
realistisk filossofi.
- Ingen er så materialistisk som en kristen i ordets opprinelige mening.
Ingen anden religion siger at Gud er blitt menneske og har delt våres
kroppslige og materielle virkelighet. Ingen anden end Kristi Kirke vover at
sige, at skapelsen, kroppen og materien har en sådan verdighet. Alt i vår
kristne tro ånder respekt for skapelsens gudgitte virkelighet.
- Det er Helligåndens oppgave at være våres indre hørsel og følelse, så at
vi hører Gud når han taler og gjenkjenner ham når han kommer.
***
Guds tålmodighet er ufattelig. Hans stemme er ganske vist
den spedeste som finnes, men også den mest stødige som finnes.
Når Faderens evige Sønn bliver menneske, velger han den
siste plass. Men den nest siste er alltid ledig. Kanskje er det Helligåndens
oppgave at hjelpe oss til at finne oss til rette der. At bekrefte våres høyst
daglige og alminnelige plass i det liv hvår Gud har plassert oss?
At gjengi Maria hendes plass i svensk (dansk!) kirkeliv er
et spørsmål om at overleve. Men det må være den virkelige Jomfru Maria, hun som
fødte Gud uten mans medvirke, hun som var helt lydig mod Faderen og lyttede så
åpent til hans Ord at det blev kjøtt i hende.
Marias liv hadde intet ekstraordinært over sig. Det var et
stille liv i bønn og arbeide, i håp og tro og kærlighed. Nettopp fordi Marias liv
var så vanlig, kan vi speil oss i det.
Maria hjelper oss at møde Jesus her og nå og at feste blikket
på vårt mål - Gud herlighet. Gud bliver menneske for at vi skal få del i Guds
evige herlighet.
For at overleve som Kirke må vi tilbake til det opprinelige,
til det som er hva det er, fordi Gud har villet det sådan. Det er Helligåndens
store oppgave at hjelpe oss til at finne tilbake til den rene atmosfære, hvor alt
får lov at være hva det er i Guds øyne.
